— Nære kjenninger har avlyst avtaler eller sagt at de ikke vil ta sjansen på å møte meg. Men jeg forstår kjempegodt at folk er redde, sier Sissel Overvoll (31). Sykepleieren jobber for Leger uten grenser og har det siste året vært på flere ebola-oppdrag i Vest-Afrika. Nå har hun en pause og arbeider med rekruttering av nye feltarbeidere.

For smitteredselen hindrer ikke folk i å søke jobb som hjelpearbeidere i organisasjonen, snarere tvert om. Normalt får Leger uten grenser årlig omkring 800 henvendelser fra folk som er interessert i feltarbeid. Da ebola toppet nyhetsbildet tidligere i høst, ble de kontaktet av over 100 nordmenn – i løpet av 10 dager.

Det var heller ikke vanskelig å finne motiverte kandidater da Helsedirektoratet søkte etter leger og sykepleiere til å drive et nytt behandlingssenter for ebola. Omkring 400 ønsket å dra. I slutten av måneden er det første teamet klare til å behandle pasienter i Sierra Leone.

Bekymret familie

Første gang Sissel Overvoll kom hjem fra arbeid i ebolarammede områder, syntes folk det var spennende. Men nå – de siste to gangene – har de vært mer skeptiske. Det er veldig mange som ikke ønsker å møte henne, noe sykepleieren ikke har problemer med å forstå.

— Ebola er en av de mest skumle sykdommene vi kjenner til i dag. Men jeg skulle ønske at verdens befolkning – inkludert Norges – satte seg mer inn i hvordan den smitter og hva som er faren for oss som bor i Norge, sier Overvoll.

Da en norsk hjelpearbeider ble smittet av Ebola i Sierra Leone, lurte alle på hvem hun var, ikke minst Sissel Overvolls bekjente. Det fikk foreldrene hennes merke. Ikke bare jobbet datteren deres for samme organisasjon, men hun var ute på oppdrag samme sted. De var lettet, kunne de fortelle til lokale medier på Sunnmøre, for det var ikke deres Sissel, samtidig som de følte med hennes syke kollega.

To uker senere stilte lege Silje Lehne Michalsen på en pressekonferanse hvor hun selv kunne fortelle at behandlingen hadde vært vellykket og at hun var frisk.

— Det var ingen enkel situasjon. Jeg hadde familie hjemme som var bekymret og som fikk merke at veldig mange lurte på om det hadde skjedd noe med meg. Men i den store sammenheng er dette en liten hendelse. For kollegaen min var det en betydelig hendelse i livet, men hun og vi andre ønsker at fokuset skal være på alle de tusener som er blitt smittet – ikke den ene norske, sier Overvoll.

Siden mars i år har Sissel Overvoll vært på flere ebola-oppdrag for Leger uten grenser.
Ørn E. Borgen

Bitt av basillenSykepleieren bekrefter at hun ofte får høre at hun er tøff, men det er ikke det som motiverer henne.

— Jeg ønsker gjerne å snakke om hva jeg holder på med fordi det er veldig viktig, men jeg gjør ikke dette for å få heltestatus. Det er ubehagelig at enkelte ser på det sånn. For meg er dette å ha jobb som alle andre – og det er den jobben jeg ønsker å ha.

At det var i den retningen det bar, skjønte hun da hun 20 år gammel var ute på sitt første oppdrag som hjelpearbeider, i et slumprosjekt i São Paulo i Brasil.

— Da jeg kom hjem til Norge igjen, merket jeg at jeg hadde en "drive" som ga meg lyst til å reise tilbake igjen. Jeg vet ikke hvor det kommer fra. Min familie har ikke tradisjon for å være reiselystne, og det er ingen som jobber med helse, sier Sissel Overvoll.

Nå er det tre år siden sykepleieren kom gjennom det avgjørende opptaksintervjuet til Leger uten grenser.

Jeg har innsett hvor utrolig heldig jeg er som har fått vokse opp i Norge. Jeg er også så heldig å ha en utdanning som kan brukes, og jeg har en livssituasjon som tillater meg å reise, så det er egentlig et veldig enkelt valg.

— Jeg har innsett hvor utrolig heldig jeg er som har fått vokse opp i Norge. Jeg er også så heldig å ha en utdanning som kan brukes, og jeg har en livssituasjon som tillater meg å reise, så det er egentlig et veldig enkelt valg.

Det er ikke gode lønnsbetingelser som trekker henne ut på nye oppdrag. En månedslønn er på rundt 11.000 kroner. Hva slags jobb du har, om du er lege eller sykepleier, gjør ingen forskjell. Når du får mer erfaring, kan du få litt høyere lønn, men det er veldig vanskelig for feltarbeidere å få samme lønn som i Norge.

— Jeg personlig synes det er bra, selv om jeg er en av dem som har fått denne lønnen i flere år. Jeg synes det er kjempebra fordi vi får folk som er motivert av arbeidet og ikke av pengene.

Stor interesse

Og mange lar seg motivere. Ola Jøsendal, avdelingsdirektør i Helse Bergen, er den som koordinerer Norges innsats mot ebola. Han er positivt overrasket over responsen Helsedirektoratet fikk da de tidligere i høst søkte etter helsepersonell til et nytt feltsykehus i Sierra Leone. 400 ønsket å være med.

— Alle vi har intervjuet, har satt seg godt inn i farene oppdraget er forbundet med, sier Jøsendal, som nå er i England sammen med det første teamet som får opplæring før de reiser ned. Han beskriver søkerne som svært reflekterte, samfunnsengasjerte og drevet av faglig interesse. Få er under 30 år, og få er over 60.

— Har vi to kandidater som begge på alle måter er kvalifisert og vi bare trenger én, vil vi velge en i 40-50-årene, ikke en i 20-30-årene. Først fremst på grunn av faglig erfaring, men også med tanke på forutsetningene for å gi omsorg til andre i teamet, sier Jøsendal.

Det skal bli tilsammen fem norske team. Hvert av temaene har 24 medlemmer, og det vil til enhver tid være to lag i Sierra Leone, fire uker av gangen.

Vanessa Finson ville gjøre noe viktig. Nå jobber hun med minerydding for Norsk Folkehjelp.
Ørn E. Borgen

Rydder miner

Vanessa Finson bekjemper ikke ebola, men har også funnet drømmejobben sin i humanitært feltarbeid. Hennes karrière begynte derimot et helt annet sted – med en jobb hun hatet. Etter å ha studert i Norge, USA, England og Mexico gikk Finson til en direktørstilling i et amerikansk joint venture-selskap.

— Jeg ble kanskje blendet av penger og tittel. Jeg var der i 365 dager. Og jeg hatet hver eneste én av dem, selv om jeg i ettertid ser at jeg lærte mye, forteller hun. Hatprosjektet ble avsluttet da hun fikk mulighet til å være med på å starte et lite privat universitet i Mexico City.

— Jeg elsket hvert øyeblikk, sier Finson, som mener erfaringen med én jobb hun hatet og én hun elsket, gjorde henne målrettet i neste jobbsøk. Hun måtte gjøre noe viktig.

35-åringen er født i London med italiensk far og norsk mor. Familien flyttet mye da hun var mindre, mellom England, Italia og Norge.

— Familien min har alltid vært internasjonal, vi har reist mye, men aldri til Syden. Det var litt mer uvanlige reisemål. Og så er familien min politisk interessert, det har alltid vært mye diskusjoner, forklarer Finson.

Alt falt på plass da hun fant stillingsutlysningen for mineryddere i Norsk Folkehjelp. Riktignok manglet hun mange av de etterspurte kvalifikasjonene, jobben passet kanskje best til en med militær bakgrunn, så foreldrene lo litt av henne. Men det gjorde ikke den nye sjefen hennes. Det er ikke alle som er så "gutsy" eller frekke, som han sa, at de søker på en sånn jobb. Og hun fikk jobben.

Den første arbeidsdagen min satt jeg på fly til Libanon. Da hadde jeg ikke vært innom kontoret, bortsett fra på jobbintervjuet. Det er vanlig når du driver med dette: Du må bare hoppe i det.

— Den første arbeidsdagen min satt jeg på fly til Libanon. Da hadde jeg ikke vært innom kontoret, bortsett fra på jobbintervjuet. Det er vanlig når du driver med dette: Du må bare hoppe i det, sier Finson.

Spesielle typer

Norsk folkehjelp jobber med prosjekter i 25 land, og Vanessa Finson og kollegene som jobber med minerydding, bytter på hvilket geografisk område de har ansvar for. I en lengre periode jobbet hun i sørlige Afrika, som ble et hjertebarn for henne. Her startet hun opp seks nye prosjekter og var med å erklære flere av landene for minefrie.

Vanessa Finson i Norsk Folkehjelp har vært mye ute i felt. Her er hun ute på oppdrag i Sør-Sudan.

— Det var veldig gøy. Nå er vi så nær å få ferdigstilt arbeidet med minerydding, vi snakker 10–15 år frem i tid, så det er viktig at vi får med oss givere helt til siste slutt, sier Finson, som nå er i gang med et nytt prosjekt i Colombia og kommer til å være mye der fremover.

Minerydderne har tradisjonelt jobbet i områder der krigshandlingene er over. I dag er konfliktnivået høyt også flere av stedene hvor de opererer.

— Vi må tenke sikkerhet på en annen måte enn før. Jeg vil si at vi kjenner på den – jeg vil ikke kalle det frykt, det er feil ord, men når internasjonale hjelpearbeidere blir mål for kidnapping, må vi være mye mer bevisste, sier Finson. Om hun er redd når hun reiser rundt mye helt alene?

— Jeg har fått spørsmålet før. Noen ganger tenker jeg at jeg rett og slett ikke har det filteret, eller så er jeg bare naiv, sier Vanessa Finson. - Hvis man er streetsmart på samme måte som man ville være det i Oslo, New York, Kinshasa eller Juba, så går det bra. Jeg er ikke redd når jeg er på jobb.