Tekst: Olga Stokke Foto: Jeff Gilbert

Skjegget er velfrisert og litt kortere enn da han var islamist. Håndtrykket er fast. Men for noen år siden var det utenkelig for britiske Usama Hasan (42) fra Øst-London å håndhilse på og snakke med en fremmed kvinne. Han var en salafist som levde etter hardcore saudiarabiske sharia-regler. Han var kriger i Afghanistan. Drømmen var en islamsk stat.— It was good fun i Afghanistan.

Han trekker litt på smilebåndet.

I to år har Usama Hasan jobbet i Quilliam Foundation i London, trolig verdens første tenketank mot ekstremisme. Den ble startet av eks-islamister, som ham selv. For to år siden ble han sparket ut av moskeen hvor han hadde vært imam i en årrekke.

Høy pris

Kuffar! Vantro! Vennene gjennom et langt liv raser. De truer med å drepe ham, denne røslige karen i løstsittende dressbukser og jakke over en lyseblå skjorte. De mener han fortjener dødsstraff som en frafallen fra islam. Usama Hasan kjenner dem for godt til ikke å ta drapstruslene alvorlig.

Hele verden får frysninger av Den islamske stats (IS) brutale fremferd i Syria og Irak. Den har støttespillere i land som Storbritannia og Norge. I tillegg går et økende antall muslimer i Europa inn for en ytterliggående og bokstavelig tolkning av islam, salafisme.

Snur

Men i Storbritannia skjer det noe nå. I Norge vet vi om én «avhopper» fra det islamistiske miljøet, Yousef Bartho Assidiq, som arbeider mot ekstremisme. Storbritannia, som har hatt politisk islam i over 20 år, opplever at stadig flere islamister snur i stigen som de tror fører til jannah, paradiset og martyrdøden. Ingen vet hvor mange, noen gjør retrett i det stille.Andre, som Usama Hasan, prøver å overbevise den muslimske grasrota om at en bokstavelig tolkning av islam er feil, at den ikke hører hjemme i vår tid. Bare det siste året har 12 islamister kontaktet Quilliam for hjelp til en ny kurs i livet, som å søke jobb, studier og en mer moderne tolkning av islam.

Avhopperne liker ikke utviklingen i noen bydeler i Øst-London. I Whitechapel, som får Grønland i Oslo til å fremstå som et vestlig kjøpesenter, forsøker islamister å innføre sharia-soner. Her ligger salgsbodene på rekke og rad som en lang orientalsk fortausbasar. De selger alt fra klær og fisk til leketøysvåpen og grønnsaker. Her vekker ikke niqab-tildekkede kvinner som Sujia Bagum (30) oppsikt.

Hun slipper å bli trakassert av moralpoliti som patruljerer gatene for å kontrollere at britene overholder reglene. Islamister har hengt opp plakater som varsler at man befinner seg i et område med forbud mot alkohol, prostitusjon, korte skjørt og musikk. Plakatene blir revet ned, så dukker de opp igjen.

Den niqab-tildekkede husmoren er født i London og har tre barn. Hun tror ikke at briter har reist til Syria for å krige, men for å hjelpe folk i nød.

— Men noen av dem slåss for IS, hva synes du om det?

Hun venter litt, og svarer: - Jeg vet ikke, jeg.

Familiekustus

Noen T-banestasjoner unna er Usama Hasan offensiv, men bekymret for den økende radikaliseringen som han før støttet. Han ble født i Kenya av pakistanske, islamske lærde foreldre som flyttet til London da han var fire år gammel. I tomannsboligen i Tottenham i Øst-London forsøkte familien å leve som på profeten Muhammeds tid. At det ikke var uvanlig med gutte— og jenteskoler i England på 1970-tallet passet bra for de salafistiske foreldrene, som etterlever en konservativ og bokstavtro tolkning av islam.Familien var stort sett hjemme eller i moskeen. Den prøvde å beskytte seg mot «det britiske, dekadente, umoralske og korrupte vestlige samfunnet». Mens andre fedre gikk på pub eller fotballkamp, foreleste Hasans far om islam, slik han før hadde undervist islamske lærde i Pakistan og Saudi-Arabia. Han startet moskeen hvor også sønnen Usama skulle bli imam. Målet var å spre salafistisk islam over hele Storbritannia.

Adskilte måltider

Madonna, Wham, Abba, Elton John, Deep Purple og Madness regjerte britisk listepop på 1970- og 80-tallet. Usama Hasan hørte ikke på noe av dette, bortsett fra når han var innom kjøpesentre. I stedet pugget han daglig 600 sider av Koranen. 11 år gammel kunne han den utenat på arabisk. Dermed fikk han allerede 12 år gammel lede bønnen i farens moske. 13 år gammel ble han med i en fundamentalistisk salafi-gruppe.

Kontakt med jenter var utenkelig. Til og med søstrene så han lite til. Måltidene inntok faren og brødrene i ett rom, moren og søstrene i et annet. Han hverken hilste på, snakket med eller så søstrenes venninner når de kom på besøk.

— Dette var normalt i salafi-miljøer. Men i dag er det enda mer vanlig blant fundamentalistiske muslimer, sier Hasan.- Jeg hadde ingen kontakt med kvinner før jeg var 24 år.

- Kunne du ikke snakke med en kvinne som du og jeg gjør nå?

— Nei.

På bryllupsnatten fikk han for første gang snakke med en kvinne på tomannshånd – bruden. Det var første gang han så henne. Etter vielsen. Etter at de hadde vært forlovet i 19 måneder. Han hadde bare sett et bilde av en ung kvinne fra Leicester. Nå er hun hans kone og mor til deres fire barn i alderen 8 til 16 år.— Vi var ekstreme, men det var en reaksjon på den rasistiske trakasseringen som vi opplevde daglig, ukentlig. Vi opplevde at alle var ute etter muslimer. Så hvem var vi? Briter? Muslimer?

— I salafi-gruppen følte vi oss som sterke, stolte, militante muslimer, islams beskyttere.

Han løp aldri etter jenter, men ble en racer på skolen, fikk et stipend på en av landets beste privatskoler og tok etter hvert doktorgrad i fysikk fra Cambridge og en mastergrad i kunstig intelligens (dataprogrammering). Han trente kampsport for selvforsvar – og for å forberede seg på militant jihad, hellig krig.

Usama Hasan var ekstremist. Flere av hans venner har også snudd ryggen til ekstremismen, men de våger ikke å stå frem med det.

I krigen

19 år gammel i 1990 lå han i et telt med støvlene på og skalv av kulde i Kunar-fjellene i Afghanistan. Men han likte det. Å be om morgenen, lære å slåss og bruke våpen om ettermiddagen. Løpe opp og ned de vakre fjellene.

Han ville gjøre jihad, ikke bare lese og snakke. Det lokket ham til Afghanistan i tomrommet etter at Sovjet trakk seg ut i 1989 og Talibans fremmarsj i 1996.

— Vi kunne blitt drept, vi kjempet i fronten. Men det var inspirerende. Hvis vi døde, håpet vi å bli martyrer, shaheed.

- Inspirerende? Villig til å dø?

— Alle hengivne muslimer drømmer om å bli shaheed. Men nå mener jeg det betyr å dø en edel død, at man ikke skal frykte døden, enten man dør i kreft, trafikkulykke eller krig.

Så sier han:

— It was good fun.

— Ja. Du er ung, føler deg udødelig. Det er spennende, et eventyr, sier han med et lite smil.

Foreldrene til Ghaffar Hussain, direktør i Quilliam Foundation, vet ennå ikke at han i ungdommen var med i en islamistisk organisasjon som arbeider for å undergrave demokratiet i landet som familien i sin tid flyttet til.

Kollegaen hans i Quilliam, direktør Ghaffar Hussain, som også har en fortid som islamist, snakker om det samme. At han i tenårene følte seg utenfor, forfulgt som muslim. Kjedet seg. Dagene besto i å be, lese, gå på skole, spise, se på TV, sove, be.— Det ekstreme miljøet var det eneste show in town, sier Ghaffar Hussain. Foreldrene hans vet fortsatt ikke at han i fem år vanket i et av landets mest ekstreme miljøer, organisasjonen Hizb-ut-Tahrir som motarbeider demokratiet for å innføre en islamsk stat.

Exit ekstremisme

Der var også Quilliams grunnlegger, Maajid Nawaz, aktiv. For ham kom vendepunktet da han satt fengslet i Egypt. Han erfarte at det ikke var islamist-vennene som reddet ham fra tortur og fangenskap, men fienden, Amnesty International.

Så hva snudde Usama Hasan? Tvilen kom snikende, for 15 år siden. Han konstaterte at Afghanistan ikke ble en fantastisk islamsk drømmestat, men et mareritt hvor muslimer slåss mot muslimer. I Luxor i Egypt ble uskyldige sivile drept i en massakre. Så ble briter, hans egne landsmenn, i hans egen hjemby, London, rammet av et voldsomt terrorangrep 7. juli 2005.

Stadig oftere tenkte han: Kan terrorisme forsvares med religionen? Betyr ikke jihad egentlig en indre kamp med seg selv? Er det islamsk å tvinge folk til å bli muslimer?

— Vi var naive, så på hellig krig som selvforsvar, en plikt og test på vår personlighet. Men de som nå drar til Syria, drar fordi de hater Vesten. De glorifiserer vold. De er blodtørstige mordere som tvitrer om at de kutter hodet av folk, sier Usama Hasan.

Han mottok den første drapstrusselen fra «sine egne» for ti år siden. Hadde det ikke vært for at faren startet moskeen hvor han hadde tilbrakt mesteparten av livet, var han blitt jaget ut før. I perioder har han hatt politibeskyttelse.

Sykt

Muslimer i innvandrerbydelen Whitechapel er imøtekommende når vi stopper dem. Selv om mange av dem er konservative, praktiserende muslimer, sier de:

— Det er sykt at briter drar til Syria.

— Jeg er stolt av å være britisk.

— Islam betyr fred, vi vil leve i fred.

East London Mosque er trolig Europas største. Ledelsen liker dårlig å bli sett på som ekstrem.
Jeff Gilbert

En ung mann med hvit bønnelue, lang kjortel og langt skjegg blir stående med slush-glasset i hånden mens han røper at mange venner er blitt radikalisert.— De blir misledet av Anjem Choudary.

I forrige uke ble Choudary, som også er en mentor for norske islamister, arrestert for å ha oppfordret til terrorisme.

Den unge mannen mener han vet hvem som er den egentlige skurken.

— Israel står bak. ISIS står for Israel Secret Intelligence Service, sier han og fortsetter i retning East London Mosque, trolig Europas største.

Kamp med grasrota

Han skal til fredagsbønn. Ved inngangen kipper menn av seg skoene, hilser på venner og kjente, vasker hender og føtter. Fordelt på flere etasjer finner 6000–7000 personer sin plass på myke tepper mot Mekka. Bare lyden av tekstiler i bevegelse høres når rad på rad bøyer seg i en bølge i bønn.

En blid, ung mann, Salman Farsi, kommunikasjonsrådgiver i den store moskeen, sier at han er mot Syria-farere, IS, Anjem Choudary – og han er kritisk til Quilliam.

— Vi er mainstream muslimer og arbeider mot radikalisering. Vi sparket ut Quilliams grunnlegger på 1990-tallet fordi han var ekstrem. Nå ser Quilliam på oss som ekstremister! Men de får ingen støtte fra grasrota i de muslimske miljøene, sier Farsi.

East London Mosque er trolig Europas største moské. Kommunikasjonsrådgiver Salman Farsi sier at de arbeider mot radikalisering.

Usama Hasan vet at det tar tid å snu fundamentalister. Han stikker hånden inn i dressjakken. Fra innerlommen drar han frem sitt fremste våpen mot ekstremisme – Koranen, på størrelse med en kortholder.Han tolker tekstene annerledes nå. Han skriver bøker om at det ifølge islam ikke er tvang i religionen. Holder foredrag, deltar i debatter, stiller opp til intervjuer i mediene. Han prøver å snakke med sine tidligere venner, men de svarer med trusler.

I august utstedte han sammen med fire andre anerkjente britiske imamer en fatwa (juridisk, islamsk erklæring/vurdering) mot IS, og mot britiske fremmedkrigere i Syria.

— Vi prøver å vise hvordan man kan være både muslim og europeer. Jeg er mot salafisme.

- Salafister vil leve som de tre første generasjonene etter profeten Mohammed?

— Ja, det er nonsense. Tull. De samme menneskene i ankelkorte bukser og lange skjegg klarer seg ikke uten mobiltelefoner eller internett. Det er jo stupid, sier Usama Hasan.

La dem rase fra seg

Norges eneste kjente avhopper fra det islamistiske miljøet, Yousef Bartho Assidiq i tenketanken Minotenk, og en av verdens fremste terrorismeeksperter, Thomas Hegghammer ved Forsvarets forskningsinstitutt, er enige om at det er et tidsspørsmål før vi også her får flere som vender ryggen til ekstremismen.

Begge påpeker at Norge ligger 10–20 år etter Storbritannia.

— Jeg er trygg på at det vil komme, det kan skje i morgen eller om ti år, sier Hegghammer.

— Det er ikke så mye man kan gjøre. Man må la historien gå sin gang, la folk rase fra seg. Men det skader ikke å legge til rette. Det man ikke må gjøre, er å sette dem i fengsel og glemme dem, sier Hegghammer, og påpeker at det er hundrevis av eksempler i verden på personer som har trukket seg ut av islamist-miljøer.

Også Assidiq sier at mange har brutt ut. Men de holder en lav profil fordi de frykter trusler, som han har fått, eller fordi de ikke vil eksponere fortiden sin.

Han håper at Norge får et exit-program for islamister. Hegghammer mener det er åpenbart at exit-programmer som på 1990-tallet ble brukt på nynazistmiljøet, kan være relevante for islamister.

— Vi må lære av Storbritannia og Danmark, hvor de har hatt denne utfordringen lenger enn oss, sier Assidiq.

Inkludering

Selvoppnevnt islamistisk moralpoliti har patruljert gatene i bydelen Whitechapel i Øst-London for å passe på at folk følger sharia-regler.
Jeff Gilbert

I London, bak vinduer med bombesikkert glass, samarbeider Usama Hasan med britiske myndigheter mot ekstremisme. Quilliam har ikke navneskilt på inngangsdøren, opplyser ikke om adressen på nettsiden sin.De mener integrering er nøkkelordet. At alle må delta i samfunnet, ha et liv utenfor moskeen, spille fotball, jobbe, være aktiv i nabolaget. Hasans kollega, Jonathan Russell, påpeker at bare 300 av en muslimsk befolkning på 2,7 millioner avtjener militærtjenesten for tiden, ingen muslimer spiller på fotballagene i Premier League.

— Det britiske samfunnet har vært naivt. I 20 år har vi hatt politisk islam i dette landet, men av frykt for å bli kalt rasist våget man ikke å kritisere det.

— Nå skjer det noe. Vi mener vi har greid å snu debatten. Jo flere rollemodeller som står opp mot ekstremisme, jo flere muslimske unge vil se at det går an å være en god muslim – uten å være ekstrem, sier Russell.

Usama Hasan velger å fokusere på at det nytter.

— IS er snart ferdig, de blir slått militært. Jeg blir overrasket hvis de består ut året. Problemet er at den samme ideologien vil dukke opp et annet sted, det samme skjedde med Al-Qaida. Det er den ekstreme ideologien som må bekjempes, og det vil ta 40–50 år.

- Så du mener det er mulig å snu utviklingen?

— Ja, mennesker kan endre seg. Når ekstremister som meg kan endre seg, kan andre også det.