På frokostbordet denne onsdagsmorgenen står det brødskiver, geitost og tuber fra Stabburet.

I en tremannsbolig i et stille, rolig og grønt område av Vest-Jerusalem gjør firebarnsforeldrene Espen og Helene Mendelsohn barna klare for skolen. Etter flere dager med sommertemperaturer har været snudd. Det regner, blåser og er kaldt. Likevel:

— Vi går til skolen, forteller Michael på syv år, vel vitende om at nesten alle i nabolaget kjører bil. Men de fleste har ikke foreldre som er vokst opp i norsk ruskevær. Storebror Jehuda forklarer at få av vennene har ordentlig regntøy og i hvert fall ikke regnbukser.

26 000 jøder emigrerte

Både pappa Espen og mamma Helene Mendelsohn vokste opp i Norge. Der studerte de medisin, og der fikk de eldstesønnen Jehuda. Men hjemme for dem? Det er Israel, og det har det vært i over ti år.

I fjor emigrerte over 26.000 jøder til Israel, mange fra Frankrike og Ukraina. Bare 50 er registrert fra Skandinavia. Noe offisielt tall fra Norge finnes ikke, men antallet er lite. Likevel har vinterens terroraksjoner i Paris og København aktualisert jødenes utvandring fra Europa til Israel. Også valgets vinner i Israel denne uken, statsminister Benjamin Netanyahu, vil åpne døren for europeiske jøder.

— Jeg forventer å se en massiv økning i aliyah (jøders innvandring til Israel. red.anm.) fra Frankrike, Europa og andre deler av verden, sa Netanyahu etter terrorangrepene.

Les mer:

Har sagt "kom hjem" lenge

Espen Mendelsohn mener jøder emigrerer til Israel av to grunner:

— De flykter fra noe eller de kommer til noe. Vi tilhører den siste gruppen, sier han.

Israel har sagt kom hjem lenge og har en egen immigrasjonslov for jøder.

Siden opprettelsen av staten etter annen verdenskrig har jøder i alle land kunnet kreve israelsk statsborgerskap, så lenge de ikke har utgjort en fare for landets helse, sikkerhet eller det jødiske folk. Jødisk innvandring til Israel har et eget navn – aliyah.

— For å forstå loven, må man nevne Holocaust. Israel ble opprettet som en fristat, et sted jøder kunne dra til hvis forholdene i Europa eller andre verdensdeler hardnet til igjen, sier Vibeke Kieding Banik, postdoktor og forsker i jødisk historie ved Det humanistiske fakultetet ved Universitetet i Oslo.

- Israels statsminister har bedt alle europeiske jøder om å flytte hjem?

— David Ben-Gurion (Israels første statsminister) sa jo at det burde alle jøder gjøre. Dette lå i den sionistiske ideologien på den tiden. Så mildnet den holdningen noe, men når Netanyahu sier «flytt hjem», kan det tolkes som en slags fortsettelse av det. Så ser vi mange jøder i Frankrike, Danmark og Norge si: «Nei, vi er franske, danske eller norske jøder, og vi er ikke interesserte i å flytte til Israel.» I stedet krever de at staten legger til rette for at de kan leve trygt som jøder i disse landene, sier Vibeke Kieding Banik.

Jeg vil si til barna mine når de begynner på skolen hvor viktig en sterk identitet er.

Søsteren flytter ikke etter

Tilbake i Norge, på St. Hanshaugen i Oslo. Søsteren til Espen, Silje Elise Mendelsohn Ellis, leker sammen med barna sine. Hun og mannen Daniel Ellis er på vei hjem etter jobb og henting i barnehagen. I gråværet forteller Silje at hun ikke har noen planer om å ta med seg sin jødisk-norsk-engelske familie på fire og gjøre som broren sin, flytte fra Norge til Israel.

Silje Mendelsohn Ellis og Daniel Ellis med barna Oskar (5) og Lily (2) på vei hjem fra jobb og barnehage i Oslo.
Jan T. Espedal

— Israel er et land vi liker å reise til på ferie. Vi har venner der, broren min bor jo der, men vi kunne ikke tenkt oss å flytte dit. Jeg føler meg hjemme i Norge. Foreldrene mine bor her. Her vokste jeg opp. Livet her er meg.For tre og et halvt år siden vendte hun hjem til Norge fra England. I fem år studerte hun markedsføring og bodde i Manchester, der hun traff mannen sin Daniel. I nesten like mange år jobbet de i London, der sønnen Oskar (5) ble født. I Norge har den lille familien økt med Lily (2). I dag er den jødiske diaspora (jøder bosatt utenfor Israel) en del av deres identitet.

— Jeg er en europeisk jøde, og jeg håper barna mine også kan fortsette å bo i Norge og i Europa. At de som meg ikke bare har jødiske venner, men også norske og engelske, sier Daniel.

Har god kontakt

Silje har god kontakt med broren sin i Israel. De besøker hverandre minst en gang i året, og de holder kontakten både på Facebook og Skype.

Kopiavafp000856396-kFgcTE3hwT.jpg

— Broren din sier det er lettere å leve som troende jøde i Jerusalem.

— Ja, og det er fordi han er mer religiøs enn hva jeg er. Mannen min og jeg spiser ute på restaurant, selv om jeg ikke spiser kjøtt. Vi går heller ikke i synagogen tre ganger om dagen, selv om vi er aktive i Det mosaiske trossamfunn. Vi lever ikke etter sabbat-reglene. Derfor er det ikke vanskelig å være jøde i Norge, selv om det kan være en utfordring å tilhøre en minoritet.

Som på skoledagene i tenårene. Hun var den eneste jøden på skolen. Silje måtte tåle noen skjellsord, men kanskje like utfordrende var følelsen av å være annerledes, å skille seg ut.

— Det ble litt sånn: «Der er hun, hun som er jøde.» Samtidig ville jeg ikke skjule hvem jeg er. Det skal ikke være slik at jeg går rundt og er redd for å fortelle hvem jeg er. Jeg vil si til barna mine når de begynner på skolen hvor viktig en sterk identitet er.

Får hjelp med det meste

I februar i år, etter en tid med mye uro, godkjente Israels regjering en ny immigrasjonsplan for å få jøder til å komme «hjem». 373 millioner kroner ble satt av til prosjektet – spesielt rettet mot franske, belgiske og ukrainske jøder.

Særlig koker det i Frankrike.

I 2014 flyttet nesten 7000 jøder fra Frankrike til Israel. I et intervju med Jerusalem Post uttaler styreformannen i The Jewish Agency, Natan Sharansky, at rundt 50.000 franske jøder det siste året har kontaktet byrået med tanke på å komme. Mens det før holdt med ett informasjonsmøte om aliyah i måneden i Frankrike, arrangeres det nå to slike møter daglig.

På sin hjemmeside har The Jewish Agency steg for steg-program om hvordan å integreres. De har også et globalt servicesenter som behersker syv språk og besvarer telefoner mellom 8 og 22 seks dager i uken. Under kapittelet «Fordeler ved aliyah» heter det: «En ny immigrant er berettiget til flere fordeler.» Som: Énveis flybillett med bagasjen betalt og gratis transport fra flyplassen i Israel. Seks måneder med økonomisk assistanse fra ankomstdagen. Boligstøtte, helseforsikring, språkopplæring, tollfordeler, skattelette og mulighet til universitetsutdannelse. «Startpakkene» kommer godt med i et høykostland som Israel.

- Enklere å leve som jøde her

For Espen Mendelsohn handlet flyttingen først og fremst om at han lengtet etter å leve et sted der det å være en religiøs jøde føltes naturlig og praktisk.

— Jeg sier ikke at jøder i Norge ikke lever riktig, men det er så mye enklere å leve som jøde her, sier han.

Espen Mendelsohn er jødisk og norsk, men vil bo i Israel.
Aftenposten

Her kan han gå tre ganger om dagen til synagogen. Hjemme i Norge var det iblant vanskelig å samle ti personer, som er minstekravet for en gudstjeneste. I Oslo opplevde han at utvalget av koschermat (jødisk betegnelse på mat og rituelle gjenstander som oppfyller påbudene i den religiøse loven) var sterkt begrenset. I Jerusalem er ikke dét noe problem.— Barnas venner på skolen er jødiske. Her kan de være jøder uten å være spesielle. Vi kan invitere dem og deres foreldre til oss for et måltid på sabbaten eller til andre høytider, og det er helt naturlig, forteller han.

Mendelsohn ser det som en berikelse å ha vært en del av en minoritet i oppveksten.

— Men det er en belastning også. Du er hele tiden spesiell. Det å komme hit og være som alle andre, og at barna er som alle andre, det er jeg glad for. Det var noe av det vi ville.

Han synes ikke det er ikke noe i veien med å lære om kristendom på skolen.

— Men det er bedre at barna lærer mest om jødiske tradisjoner, helligdager og livssyklus. Jeg vil at mine barn skal vokse opp med en jødisk utdannelse. Det var noe mine foreldre måtte gjøre en veldig innsats for å få til for meg.

Tror Oslo er endret

Han tror også Oslo er annerledes enn da han vokste opp.

— Det jeg har hørt om utviklingen i de ti årene siden vi flyttet hit, skremmer meg fra eventuelle tanker om å flytte tilbake, sier han.

Vibeke Moe, stipendiat og prosjektkoordinator ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter ga i fjor ut rapporten Det som er jødisk etter en kvalitativ intervjustudie blant jøder i Norge. Hun og medforfatter Cora Alexa Døving intervjuet 33 norske jøder.

— Generelt fikk jeg et inntrykk av at det var lite aktuelt for dem å flytte til Israel. Men påfallende mange som ble intervjuet, hadde tenkt over hva de ville gjøre hvis situasjonen «ble ille igjen». Og hvor de eventuelt ville flytte. Det syntes jeg var interessant, sier Vibeke Moe.

- Skummelt å bo i Israel

I 2012 var hun med på gjennomføringen av en undersøkelse om antisemittisme i Norge. 1522 respondenter deltok i undersøkelsen, og noen av svarene skilte seg ut.

— 19 prosent støttet påstanden om at «Verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser», en klassisk antisemittisk konspirasjonsforestilling. At nesten 20 prosent av Norges befolkningen har disse holdningene, er problematisk. I tillegg mente 14 prosent at «Jøder har alltid skapt problemer i landet der de bor». Det er et høyt tall for en så alvorlig påstand, sier Moe.

Espen Mendelsohn medgir at det også kan være skummelt å bo i Israel.

— I Oslo er det ikke særlig aktuelt å fortelle barnevakten hvor bomberommet er. Da vi flyttet til en ny bolig for to år siden, var et av kriteriene øverst på listen at vi skulle ha vårt eget bomberom. Under Gaza-krigen i 2009 hadde vi ikke eget tilfluktsrom og måtte ned i et ikke godkjent kjellerrom sammen med andre. Hvis jeg ikke var hjemme, måtte Helene dit alene med tre barn. Så det var viktig for oss å få et eget tilfluktsrom. Det er et privilegium, mener han.

Hadde åpen dør mot gaten

Samtidig er det ikke så ofte bruk for et slikt rom i Jerusalem som mange andre steder. Under forrige Gaza-krig gikk alarmen en håndfull ganger.

— I andre deler av landet tilbrakte folk hele sommeren i bomberom sammen med barna sine. Her er det mer slike angrep der angriperen kjører bil på folk som venter på bussen.

Samtidig gjør det ikke at han vil flytte tilbake.

— Da jeg vokste opp for 30 år siden, var døren i den jødiske barnehagen i Oslo åpen mot gaten hele tiden. Nå må man gjennom en sluse med skuddsikre dører og koder, påpeker han.

Ettersom begge foreldrene er norske, snakker barna norsk hjemme. På veggen i stuen henger et bilde av lundefugler.

— Vi har en hjemlengsel til Norge. Den er knyttet til familie og til naturen. Vi er veldig glad i å gå på tur i skog og fjell, og det smitter veldig til barna.

Ble møtt med restriksjoner

Suzanne Aabel grubler på om hun skal flytte fra Norge til Israel for å realisere en drøm.
Tor G. Stenersen

På en kafé i Oslo sitter Suzanne Aabel. Journalisten og kjendisbloggeren bærer en eventyrreise i seg. Og noen dager går den til Israel, mens andre dager holdes hun igjen i Norge.— Isolert sett er det bedre å være jøde i Norge enn i Israel. Den eneste forskjellen er at i Israel er du ingen minoritet. Vi er ikke i krig her og er ikke utsatt. Frem til for ti år siden var ingenting trøblete for meg i Norge.

Men da hun ble en samfunnsengasjert jøde, forandret mye seg.

— Da ble jeg «jøden». Og da begynte jeg å møte restriksjoner. Mye kritikk kommer fra en antisemittisme folk ikke engang skjønner er der. Jeg tror ikke løsningen er å flytte fra Norge. Ingen reiser på grunn av frykt herfra. De som reiser, er mer religiøse enn meg. Og hvis jeg skal reise, er det fordi jeg vil oppfylle et eventyr. Israel er landet jeg har hatt med meg i hele mitt liv.

Bevæpnet politi på konfirmasjon

Fra leiligheten til familien Mendelsohn-Ellis kan vi se helt opp til Holmenkollen eller ned til Bislett stadion. På gulvet leker begge barna, og familien skiller seg ikke ut fra andre familier. Tilsynelatende, for sikkerhetstiltakene kan være merkbare rundt dem. Som da de var på en bar mitzva (jødisk konfirmasjon) i Oslo.

— Å komme ut fra noe som skal være en gledens dag med fem, seks bevæpnede politimenn utenfor, er en blandet opplevelse. Jeg er veldig glad for politiets tilstedeværelse, men det er litt skummelt også. Vi går ofte forbi der med barna våre. Nå er de såpass små at de synes politi er spennende, men jeg tenker mye på hva som kan skje.

Terroren i Paris og København minner dem om det.

— Vi vet at det finnes folk der ute med farlige motiver. Vi vet at de bor i Europa. OK, 99 prosent er snille, men det er noen som er farlige. Det er problematisk, men hverdagslivet vårt er bra, sier Daniel.

Og Silje fortsetter.

— Vi har aldri følt oss utrygge i Oslo.

Mener Israel er stedet å bo for jøder idag

Tilbake i Vest-Jerusalem er Espen Mendelsohn klar på at Israel alltid vil være hjemme for ham.

— Ideologisk er dette stedet å bo for jøder i dag, i hvert fall for meg. Veldig mange av våre bønner er bygget opp om å vende tilbake til Israel og Jerusalem. Dette er noe som mine forfedre har lest om, tenkt på og bedt for i 2000 år. Nå er jeg i en generasjon der Israel eksisterer som et sted der jøder kan komme og bo, sier han.

Han merker en økende fransk innflytelse i nabolaget. Flere barn får fransk ekstraundervisning på skolen, og det kan sees franskspråklig valgmateriell i området.

— Vi tenker mye på at det blir mer og mer trykk på det jødiske miljøet i Frankrike. Jeg kan forstå at de vil flytte hit. Mange av de franske som bor her, har flyktet fra en situasjon som ble mer og mer uutholdelig. Jeg ville ikke at mine barn skulle vokst opp i et Paris slik som vi hører om i dag.

Mendelsohn kjente Dan Uzan, som ble drept utenfor synagogen i København i midten av februar. De møttes mange ganger i løpet av oppveksten.

— Jeg kan identifisere meg med det å stå utenfor synagogen. Alle har tatt sin sjau med å stå der uten særlig beskyttelse og følge med på hvem som kommer og går, sier han.

— Dette kunne skjedd med hvem som helst av mine nære.