Lykkelig uvitende om de triste nyhetene rundt den, svømmer en liten villaksstamme rundt i norske elver.

Bare denne uken har det vært oppslag om lakseparasitt i Rana, frykt for rømming fra et oppdrettsanlegg i Sogn og Fjordane og en antydning om at en strand dekket av døde reker i Hordaland skyldes gift brukt mot lakselus på et anlegg.

Ved elvebreddene står sportsfiskerne og merker at de får færre og færre laks. Fjorårets sesong nådde et bunnpunkt, ifølge Statistisk sentralbyrå. Årets laksefiske ser ut til å ende på samme nivå.

Gullårene, er de over?

Se videoen øverst.

Arvesølvet sydet

«Det er Klondyke-tider», sa de som levde langs Beiarelva i Nordland til hverandre. Elven deres, død i nesten et tiår etter 1990-tallets største lakselus-aksjon, levde igjen. «Alle» ville til Beiarn.

Fiskerne reiste fra sør, øst og vest opp til nord. Fra Sverige, Skottland, Nederland, Tyskland, fra overalt. Og da de endelig kom over toppen av Beiarfjellet og så den glinsende elven midt i den frodige naturen langt der nede, kjente de det i magen.

Ole Petter Nybakk er a) sportsfisker og b) rådmann i Beiarn og kjenner hver krik og krok av Beiarelva. Han forteller at stemningen i den lille nordlandsbygda har forandret seg etter at laksefisket er blitt dårligere og dårligere de siste årene. Den største laksen som ble fisket i elven i år, var på 12 kilo.
Jan T. Espedal

I 2008 ble det meldt inn en fangst på 5249 kilo fra Beiarelva. I 2009: 4795 kilo. Klondyke. I toppårene ble det omsatt fiskekort (koster 200–300 kroner pr. døgn) for to-tre millioner kroner i løpet av de drøye ti ukene sesongen varte. Det var en jobb å organisere køen langs elvebredden.Om ikke de flere hundre grunneierne ble søkkrike, så fikk de i hvert fall gode ekstrainntekter. De ble ofte brukt til å gjøre det mer komfortabelt ved elven. Grunneierlagene satte opp små lakseformede treskilt, gapahuker, bålsteder og toaletter. Bygdas camping— og overnattingssteder var fulle av spente, forventningsfulle fiskere.

Så begynte nedturen. I fjor endte fangsten på magre 721 kilo. Natt til mandag denne uken var villaksfiskesesongen i Beiarelva over for i år. Fintellingen er ikke over, og de tidligere rapportene forteller om en ørliten oppgang, men likevel:

— Det er en annen stemning i bygda enn før, sier sportsfisker og rådmann Ole Petter Nybakk. Aftenposten møter ham da det er 11 dager igjen av laksefiskesesongen. Han har skiftet fra ujålete rådmannsklær til fiskeklær og står noen meter ut i elven. Med øvede bevegelser kaster han fluen dit han vil ha den. Svisj-svisj-sviiisj. Rådmannen er urolig for villaksens fremtid.

  • Mange ser på oss laksefiskere som tullinger. Som om vi er deltagere i verdensmesterskapet i venting.

— Men Norge er en jakt- og fiskenasjon. Vi er forpliktet til å bringe denne tradisjonen videre til generasjonene som kommer etter oss, sier han før han kaster igjen. Forgjeves.

Laksen som forsvant

Sørafrikanerne har neshornet. Kina pandaen. India tigeren. Norge har villaksen – i hvert fall noen.

På 25 år er antallet villaks i norske elver halvert. Av 400 lakseelver i Norge har bare 140 av dem i dag en fangst på mer enn 100 laks i året. Mange elver er helt stengt for fiske, villaksen er helt utryddet. Oppdrettsnæringen (havbruksnæringen) får skylden for hovedproblemene: Rømming av oppdrettslaks fra anleggene, og lakselussmitte. Totalt finnes 400 millioner laks i åpne merder i anleggene. Fjerner du tre nuller får du antallet på villaksbestanden i Norge: 400.000.

Lakseforkjemperne frykter at Norge ofrer en kulturskatt mot en gigantnæring som slakter 1,2 millioner tonn fisk i året.

1 villaks mot 1000 oppdrettslaks. Antall legoklosser viser styrkeforskjellen mellom villaks og oppdrettslaks på bordet foran Erik Sterud i Norske Lakseelver.
Jan T. Espedal

På Landbrukets Hus i Oslo henter Erik Sterud frem legoklosser. På den ene siden legger fagsjefen i Norske Lakseelver én kloss. På den andre siden heller han ut 1000 klosser fra en stor plastpose.— Oppdrettsnæringen er det store spøkelset her, sier Sterud, som representerer fiskerettshavere og elveeierlag.

Sterud mener antallet rømninger fra oppdrettsanleggene er en av de største truslene mot villaksens eksistens. Selv om rømningstallene viser en forbedring, tror Sterud at årets sesong kommer til å bli dårligere enn på lenge.

— Hittil i år har 200.000 rømt, og det før høststormene har satt inn. 2014 kan bli et veldig stygt år, sier han.

Han mener mørketallene er betydelige og støtter seg til Havforskningsdirektoratet (HI) som mener at antallet rømt oppdrettslaks kan være mye høyere enn tall som er rapportert inn.

— De tror antallet kan være tre-fire ganger så stort, altså opp mot en million, sier Sterud.

Helg-Truslene-mot-villaksen-grafikk-Web-Spp2PBjy8x.jpg

Hans kollega Torfinn Evensen sammenligner «flukten fra oppdrettsanleggene» som å åpne fjøsdøren.— Ingen hadde akseptert 20/30 prosent svinn i landbruket. Med gris eller ku ville det vært en dyretragedie. Men folk mister størrelsesforståelsen når alt foregår under vann, sier Evensen, som er daglig leder i Norske Lakseelver.

De savner tiltak og innsats mot rømt oppdrettsfisk – som lukkede oppdrettsanlegg.

Anspent forhold

Vi kontakter en informasjonsmedarbeider fra oppdrettsnæringen. Da han får høre hva saken handler om, kommer det kontant i telefonen:

  • Har du latt deg lure, du også!?

Han sier hele næringen er lei av å bli beskyldt for å være «laksedødarne».

Dagen etter snakker vi med Aina Valland, direktøren for miljø i Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening (FHL). Hun mener også truslene mot villaksen er sammensatt.

— Villaksen har en hel rekke trusler, og havbruk (oppdrettsnæringen) kan være en av dem. En rekke tiltak er iverksatt for å stoppe rømming. Tallene går ned, sier hun og peker på fjorårstallet. Da rapporterte oppdretterne om 198.000 rømte oppdrettslaks, og kun 38.000 året før. Innslag av rømt laks i elvene går også ned.

- Hvorfor er ikke flere oppdrettsanlegg lukket?

— Lukkede anlegg kan være en del av løsningen. Men vi har flere eksempler på rømninger der lukkede anlegg er testet ut i sjø så det er ikke riktig å hevde at lukket anlegg pr. definisjon er rømningssikkert.

Frem til 2050 er målet å femdoble lakseproduksjonen. I dag produserer oppdrettsnæringen 12 millioner måltider laks hver dag, ifølge Valland. En arbeidsgruppe mener norskekysten har plass til langt flere oppdrettsanlegg enn i dag. Når oljebrønnene er tømt, tror eksperter at laks og annen sjømat kan bli Norges ledende eksportvare.

— Det er hva vi også tro på, sier Valland.

Klekkeri og lakselus

I Beiarn håper de bare på mer laks. Tilfellet «Hva skjedde med Beiarelva?» er sammensatt og komplisert.

Rådmann Ole Petter Nybakk (t.v.) og elveeierlagsleder Bror Hemminghytt ved Beiarelva en nydelig augustdag.
Jan T. Espedal

Rådmann Nybakk, elveeierlagsleder Bror Hemminghytt og næringskonsulent Bjørnar Brændmo har flere forklaringer da de inviterer på kaffe og kaker i rådhuset på Moldjord:I januar 2013 ble administreringen av elven flyttet fra fylkesmannen i Bodø, der de kjente navnet på saksbehandlere, til Miljødirektoratet i Trondheim. Der kan ta ett år å få svar på et enkelt spørsmål. For eksempel: Hvorfor får ikke beiarværingene lov til å bruke det lokale klekkeriet og sette ny fisk ut i elven slik det har vært gjort i bygda i tiår etter tiår?

— Noen fant ut at elven skal reprodusere seg selv, sier Hemminghytt og sukker.

— Og da er vi inne på kjernen i problemet: Vi har en sentral forvaltning som ikke fungerer. Jeg mener vi bør invitere miljøvernministeren hit og fortelle henne hvordan vi skal berge villaksen, sier Brænmo.

De peker også på at det blitt vanskeligere å få skyte dyr som liker laks (lakseender, sel og oter), men verst av alt: Noe av det første som møter smålaksene fra Beiarelva når de skal ut på havet for å vokse, er oppdrettsanleggene.

— Vi ser at mye av smolten som blir produsert i elven vår, ikke kommer tilbake. Vi kan ikke bevise noe, men har mistanke om at den får lakselus fra anleggene. En liten smolt med fem-seks lus på seg er sjanseløs, sier Bror Hemminghytt.

700 kilometer unna Beiarn, bak store glassvinduer og i Trondheim sentrum, holder Miljødirektoratet til. Hit skal henvendelsene fra Beiarn adresseres. Og her skal vedtak i nordlandselven – samt Norges totalt 400 lakseelver fattes. Oppsplittingen mellom «by og land» skapte en konflikt. Derfor ville Miljødepartementet at fisk i sjø og fisk i vassdrag skal sees sammen.

— Før fattet fylkesmannen vedtak om fiskeregler i vassdraget, nå gjør vi jobben, sier Raul Bierach, leder i fiskeseksjonen i Miljødirektoratet.

Han innrømmer at misnøyen er der, «det har vært noen presseoppslag», men de fleste er fornøyde, mener Bierach.

— Vi gir lokale fiskelag som har «ting på stell» fortsatt lokal råderett over fiskeregler. Derfor kan jeg ikke helt forstå hva folket i Beiarn sikter til, sier han.

Skriver oppdrettsroman

Lars Lenth - her med en ørret - er ikke så glad i å fiske laks. Den er så vanskelig å få, mener han.
PRIVAT

I en kafé på Majorstuen, langt unna nærmeste lakseelv, sitter forfatteren og fluefiskeren Lars Lenth (48) og erter laksefiskere.— De har alltid klaget over lite fisk. Først var kraftbransjen fienden. Så var det gyro (parasitt), deretter myndighetene, sel eller polakker som fisket opp all laksen om natten. Nå er det oppdrettsnæringen.

Det er et element her av at det er deilig å ha noen å hate.

Men det sier seg selv at det er vanskelig å fiske laks: Du skal lure en fisk som ikke spiser noe til å spise noe som ikke er spiselig, sier Lenth, som har fisket med flue siden han var 10 år gammel og som foretrekker sjøørretfiske.

Når det er sagt: Lars Lenth tar villaksmangelen på alvor. Sammen med Lars Nilssen lager han korte dokumentarfilmer om oppdrettsnæringen og lakselus for VG TV. I tillegg skriver han på en roman om oppdrettsmiljøet. Boken om de kyniske oppdrettsbrødrene Vega fra Vega på Helgeland kommer i januar.

— Jeg har brukt mye tid på å være «detektiv». Det er altfor mye oppdrettsfisk. I to merder er det plass til like mange individer som det samlede innsiget av villaks i alle elver i Norge (400.000 laks). For Arbeiderpartiet og nå også Høyre har oppdrettsnæringen vært en drøm: En næring som har fått det til i grisgrendte strøk, en suksesshistorie, sier Lenth, og fortsetter:

— Hovedargumentet er at næringen skaper verdier og arbeidsplasser. Men hva betyr det? Primært handler dette om at 400 mennesker på bitte små, rare steder i Norge er blitt helt latterlig rike, sier han.

For Lars Lenth er bransjens utslipp det verste. Etter at han begynte arbeidet med dokumentaren og romanen, sluttet han helt å spise oppdrettslaks.

— Alt går rett i havet, uten rensing. All fornuft sier at det er helt sykt. Jeg forstår ikke at næringen slipper unna å måke dritt rett ut i sjøen.

Han som teller lus

Ketil Rykhus fotografert på Sjøtrolls oppdrettsanlegg Skjerholmen på Buarøy sør for Flesland.
HEIKO JUNGE

«Dritt» og «rett i havet» er argumenter Kjetil Rykhus har hørt før. Han er lusekoordinator i Fiskeri— og Havbruksnæringens Landsforening. Rykhus vet selvsagt at villaksnæringen gir lakselusene på oppdrettsanleggene skylden for mye vondt, og sier:

  • Vi skal gjøre det som står i vår makt for å få mindre lus, men vi må ha dimensjonene i orden når vi snakker om dette.

— Av 100 rogn blir 95 til 98 prosent borte. Og av 100 smolt blir 95 borte. Da er det fem igjen. Uten lus ville det ha vært seks. Dette er en lek med tall, sier han.

Det eksisterer regler i oppdrettsmerdene: Det er tillatt med 0,5 voksen hunnlus på hver laks. Rykhus mener grensen er av byråkratisk interesse, fordi næringen hele tiden vil anstrenge seg for å ha minst mulig lus. Men hvordan teller man lus i en merde med 200.000 fisk? Hvor vitenskapelig er det?

— I Norge er det 550 lokaliteter med fisk i til enhver tid. Fra hver merde skal det telles lus på 20 utvalgte fisk hver uke. Det betyr at det telles lus på to millioner fisk hvert år. Det finnes svakheter i systemet, men når vi teller slik over år, har vi selvsagt en viss idé om lusenivået i havbruksnæringen, sier han, og minner om at det i mai 2013 ble målt historiske 0,03 lus pr. laks i oppdrettsanleggene.

Regler, regler

Tilbake i Beiarelva er fiskerne sjanseløse denne torsdagen. Vennegjengen på fire fra Madrid reiser hjem til Spania etter å ha fisket én laks og én sjøørret på 14 dager. Nedover elven tusler John Sleteng fra Bærum. Han er i Beiarn for åttende år på rad, men vurderer å droppe bygda nå. Selv om det er sol, 15 varmegrader og postkort-natur rundt ham.

— Jeg har fått én ørret og tre smålaks på en uke. Jeg har reist 150 mil for å fiske, og vil selvsagt at det skal bite. Det går jo ikke an å reise herfra heller, for flybilletten hjem er bestilt for lenge siden, sier Sleteng, som mener det blir verre og verre å være sportsfisker i Norge.

— Det er dyrt og fullt av regler, regler og atter regler. Jeg blir så lei, sier han. Selv om alt som havner på kroken i Beiarelva, skal registreres, er det strenge regler på hvor mye som kan bli med hjem. All hunnfisk må slippes ut, og hver fisker kan bare ta med seg tre lakser – én stor og to små – i løpet av en sesong. For noen år siden var grensen satt til fem.

Alene på en hytte i Beiarn. Stockholmeren Gert Pettersson er tilbake i Beiarn for 12. året på rad. Han har bare fått én laks og én sjøørret.
Jan T. Espedal

Stockholmeren Gert Pettersson, som har brukt 30.000 kroner på et to uker langt opphold her, ble så desperat at han valgte å kjøre syv mil i leiebilen sin for å fiske sei i den berømte Saltstraumen. Seien bet. Laksen og ørreten biter ikke, han har bare fått to.

— I toppårene var det for mange fiskere her. De ble litt for grådige.

— Ble det tatt for mye fisk? Jeg vet ikke, sier Pettersson før han peker på Beiarelvas største problem denne sommeren: Sikten. Den varme sommeren har fått breene til å smelte, og brevannet tar vekk klarheten i elven. Hans Marvoll, som driver et gjestgiveri i Beiarn, forteller:

  • Hvis jeg ringer til folk sørpå, spør de hvordan det går med "Flytesparkelelva". Elva er grønn.

— Jeg sier heller: Se på antall solgte fiskekort og hvor mye fisk som er tatt. Det tas mye fisk pr. solgte fiskekort, sier Marvoll.

Inger Grethe Johansen driver Beiarn turistsenter. Hun merker at pågangen fra folk som vil leie sted å overnatte har tapt seg betraktelig.
Jan T. Espedal

Er det så enkelt? Fiskes det mindre laks fordi det kommer færre fiskere til elven enn før? I 2008 ble det 0,9 kilo laks pr. døgnkort. To år senere 0,7 kilo. I fjor: 0,2 kilo.Uansett går det ut over dem som lever av fisketuristene. Burt Erik Nystad, som drev kafé og hadde 20 senger å leie ut, solgte stedet i januar. Han merket nedgangen godt. Inger Grete Johansen, som driver turistsenteret lenger opp i bygda, forteller den samme historien:

Laks med lus.

— Det er helt stille her. Utleien er halvert sammenlignet med i fjor. Fiskerne går her og «trør» og lurer på om de tør å komme tilbake. Når du har vært her i 16 dager uten å kjenne napp, er sjansen stor for at du ikke vender tilbake. Før sto folk tett i tett ved elven, sier hun.I kafeen hennes får vi endelig se dagens første og eneste laks. Den ligger på tallerkenen.

Ingen sier det høyt. Men villaks er det ikke.

Epilog: Lørdag morgen lå en melding fra rådmannen i Beiarn i Aftenpostens innboks. Han hadde sendt et bilde av den siste laksen han fikk i elven før sesongen stengte. «Med altfor mye lakselus på seg», skrev han.