Men mest av alt handler det om en maktkamp mellom Kina og USA.

Geir Lundestad hadde hørt alt sammen før. I 20 år hadde Nobelinstituttets direktør fått advarsler fra kinesiske myndigheter som fryktet at fredsprisen skulle gå til en regimekritiker fra Kina. Men denne gangen, på sensommeren i 2010, var ting litt annerledes. Lundestad hadde ikke tidligere blitt invitert til den kinesiske ambassaden for å få budskapet. Og han hadde absolutt ikke tidligere fått det overlevert direkte fra en høytstående representant fra Beijing. Men der satt de, altså. Lundestad, ambassadøren og viseutenriksminister Fu Ying.

— Hun advarte i klare ordelag mot at en kinesisk dissident skulle motta Nobels fredspris, sier Lundestad.

«For å bruke et kinesisk uttrykk: Beijing vil drepe kyllingene for å skremme apen» - Jonas Parello-Plesner ved European Council on Foreign Relations

Det kom mange slike advarsler fra kineserne den høsten, både til norske politikere og medlemmer av Nobelkomiteen.

Det lå nemlig noe i luften. I desember 2009 hadde forfatteren Liu Xiaobo, en av Kinas mest kjente demokratiaktivister, blitt idømt en fengselsstraff på 11 år for «oppfordring til undergraving av statens makt» etter at han var med på å skrive dokumentet «Charter 08», som ber om fredelige, demokratiske reformer i Kina.

Saken fortsetter under annonsen.

Den høsten var Liu den soleklare favoritten til å motta Nobels fredspris.

Derfor var det ingen i det norske utenriksdepartementet som ble særlig overrasket da det var akkurat det som skjedde.

Diskusjon i Nobelkomiteen

Nobelkomiteen hadde diskutert saken lenge og intenst.

- Noen i komiteen argumenterte sterkt at det ville gjøre vondt verre å gi prisen til en kineser. Spørsmålet var om det skulle gjøres et unntak for kineserne når det gjaldt menneskerettighetene fordi landet har hatt en så sterk økonomisk vekst, noe som har kommet svært mange kinesere til gode, sier Geir Lundestad.

Han legger til at komiteen også diskuterte hvilken dissident som skulle få prisen og om det å gi prisen til Liu kunne gjøre situasjonen verre for ham selv. Til slutt var komiteen enig.

— Da Liu fikk dommen i desember 2009, ble han selve symbolet for kampen for menneskerettighetene i Kina. Han var riktig mann, og vi anser i dag denne prisen som en av de viktigste i Nobelprisens historie, sier Lundestad.

Om situasjonen ble verre for Liu etter fredsprisen, vet vi lite om. Han sitter fortsatt fenglset. Det siste livstegnet kom i fjor høst, da han fikk delta i farens begravelse.

Tørr twitring

Da kunngjøringen om Lius fredspris ble kjent, visste de fleste i UD at kineserne ikke ville ta lett på nyheten.

Arvinn Gadgil, en politisk rådgiver i departementet, var raskt ute på Twitter med en tørr og ironisk melding:

— Om vi svetter i UD nå? Neida.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre var ikke i et like spøkefullt humør.

— Om Arvinn svetter av dette, får han ta seg en runde rundt kvartalet, sa han til Dagbladet.

Men selvsagt svettet mange i UD. Som en kilde i departementet sier det:

- Vi sprettet ikke akkurat champagnen den dagen. Vi visste at dette ville by på mange store utfordringer.

Fra kinesisk UD var det stille. I noen timer. Så kom reaksjonen.

— Dette er en uanstendighet mot fredsprisen, sa Ma Zhaoxu, en talsmann for departementet, og la til at forholdet mellom Norge og Kina kunne ta skade av prisen.

Norske bedrifter sliter i Kina

Forholdet Norge-Kina? Det som var så bra? Norge og Kina hadde samarbeidet svært godt de siste årene. En frihandelsavtale var snart i boks. Kineserne sendte stadig politiske delegasjoner til Norge for å lære om den norske velferdsmodellen. Norske politikere og forretningsfolk ble tatt imot med åpne armer i Midtens rike.

Men alt endret seg 8. oktober 2010. Siden den gang har den politiske dialogen vært ikke-eksisterende. Mange nordmenn sliter med å få visum til landet. Og selv om handelen mellom Kina og Norge vokste med 15 prosent i fjor, opplever mange norske bedrifter i Kina at ting er blitt mye vanskeligere.

— Den totale effekten er vanskelig å anslå. Men problemene er vedvarende og økende, sier Lars Berge Andersen i det norsk-kinesiske handelskammeret.

Han forteller om lakseeksporten som nærmest stoppet opp, om søknader som tar lang tid, om kontrakter som aldri blir inngått.

— Norske bedrifter i Kina ligger gjennomgående lavt. De lager ikke et nummer av de problemene de opplever fordi de ikke vil bli sett på som norske og derved få større problemer, sier han og legger til at han savner en helhetlig strategi fra norske myndigheter for å løse problemet.

Og handelsavtalen? Den ligger under et tykt lag permafrost.

Mange er frustrerte. En leser sendte på nyåret 2011 følgende melding i en e-post til Aftenposten:

«Hils til Jagland å si; DIN JÆVLA TULLING. For oss har han ødelagt all handel med Kina.»

Tap av ansikt

Hvorfor ble kineserne så sinte? Og hvorfor straffer de norske myndigheter og politikere for en beslutning tatt av en uavhengig institusjon?

Ett svar er at det ofte er slik kommunistpartiet i Beijing reagerer når de «taper ansikt». Andre land har opplevd noe av det samme etter å ha tatt imot Dalai Lama eller besøkt Taiwan. Men Lius fredspris krevde en sterkere reaksjon, sier Don Keyser, en tidligere amerikansk toppdiplomat med Kina som spesialfelt.

— Liu Xiaobo var en viktig sak for de aller øverste partitoppene. Derfor brukte de alle overtalelsesinstrumentene i sitt register for å forhindre at han fikk fredsprisen. Til slutt mislyktes de. Dette var et politisk tap for Kina og et tilbakeslag for deres forsøk på å utøve «myk makt». Det var også en seier for Kinas demokratiaktivister. Kineserne ble nødt til å svare offentlig ved å vise styrke, overbevisning og «sinne», sier Keyser.

Han legger til at Beijing-myndighetene var nødt til å sende et signal til resten av verden ved å straffe Norge, selv om de utmerket godt visste at Nobelkomiteen var uavhengig av norske myndigheter.

— Kina tenkte nok at de hadde lite å tape i sitt bilaterale forhold til Norge. En skarp reaksjon mot fredsprisen ville også tjene som en advarsel til andre europeiske land - land som hadde mer å tape på at forholdet ble surt - om at de måtte tenke seg godt om før de valgte å «såre det kinesiske folks følelser».

Fredsprisen handler altså om mer enn bare Liu Xiaobo og Norge. Den handler om Kinas behov for å vise styrke i en verden der maktforholdene er i sterk endring.

Jonas Parello-Plesner ved European Council on Foreign Relations er enig.

— For å bruke et kinesisk uttrykk: Beijing vil drepe kyllingene for å skremme apen, sier han.

Stormaktenes maktkamp

Og hvem er så apen i denne allegorien?

- I bunn og grunn handler hele denne saken om forholdet mellom Kina og USA, sier en norsk kilde med førstehåndskunnskap om saken.

Og forklarer:

— I 2009 og 2010 drev Kina en aggressiv utenrikspolitikk, spesielt overfor landene i regionen, men også overfor USA. Dette førte til motreaksjoner fra USA. Fredsprisen ble oppfattet i Beijing, høyt oppe i systemet, som et ledd i det amerikanske forsøket på å stagge Kinas vekst.

Forskningsprofessor Ola Tunander ved fredsforskningsinstituttet PRIO er enig. - De så jo at Liu ble nominert av en gruppe kongressrepresentanter fra USA og at Nancy Pelosi, som var speaker i Kongressen, deltok på seremonien i Oslo. Det er ikke slik at de tror at USA sto bak fredsprisen, men de er nok overbevist om at den amerikanske holdningen spiller inn. Norge anses for å løpe USAs ærend. Så lenge man ikke forstår dette på norsk side, blir det vanskelig å løse situasjonen, sier Tunander, som nylig var i Kina.

Aftenposten har snakket med en rekke kilder som mener det samme.

Ber Støre om å ta initiativet

Hva kan så Norge gjøre med denne fastlåste situasjonen?

— Det er Kina som har lukket døren, og det er Kina som må åpne den opp igjen. Norge kan ikke ta ansvar for fredsprisen, sier Ine Eriksen Søreide (H), leder for Stortingets forsvars- og utenrikskomité.

Hun reagerer på at Støre fortalte Stortinget i vinter at både Kina og Norge har et ansvar for å få forholdet på rett kjøl igjen.

En som derimot mener at Norge kan bidra, er Yaming Yuen, talsmann for Norsk-kinesisk forening.

- Alle ønsker jo at forholdet skal bli bra igjen. Norge må ta initiativet. Støre må finne en formulering som kompenserer for Kinas tapte ansikt i denne saken, sier Yuen.

Han legger til at også norskkinesere sliter med å få visum til Kina for tiden, og at han synes det var naivt å tro at fredsprisen kunne endre på menneskerettighetssituasjonen i Kina.

— Vi er mange som håper på en fredelig overgang til demokrati i Kina. Men kineserne må finne veien selv. De kan ikke presses til endring utenfra. I dag er de fleste kinesere mest opptatt av at de i dag har en bedre økonomisk situasjon enn de hadde før. Veldig få har hørt om Liu Xiaobo og de færreste bryr seg om andre politiske aktivister, sier han.

Tunander i PRIO stemmer i:

— Det finnes en sterk misjonstradisjon i Norge hvor man i prinsippet skal lære andre hva som er godt og hva som ikke er godt. På kinesisk side er man åpne for å lære, men man setter ikke pris på at andre opptrer på en belærende måte, sier han.

Bedre i år?

Kinas ambassadør til Norge har tidligere bedt om en unnskyldning fra norske myndigheter. Det er uklart om dette fortsatt er et krav fra Beijing-myndighetene. Uansett er det utelukket, etter det Aftenposten forstår.

Utenlandske observatører Aftenposten har snakket med, roser Norge for ikke å ha gitt etter for Kinas press. Edward Friedman, professor i statsvitenskap ved universitetet i Wisconsin og forfatter av utallige bøker om Kina, sier at verdens demokratier må stå samlet i møte med et Kina som i hans øyne blir stadig mer aggressivt. Og land som Norge må stå på kravene, sier han.

— Dersom man ikke svarer dem på en klar og tydelig måte, vil den bøllete regjeringen i Beijing bli langt modigere, advarer han.

I høst skal syv av ni medlemmer av kommunistpartiets innerste krets, politbyråets stående komité, byttes ut. En ny generasjon ledere skal styre landet fremover. Blant dem som skal ut, er partileder Hu Jintao. Mange håper at lederskiftet vil føre til en endring i forholdet mellom Norge og Kina. Andre håper at Hu vil rydde opp i forholdet allerede i år slik at etterfølgeren, Xi Jinping, slipper å forholde seg til problemet.

Kinesernes reaksjon på fredsprisen har nemlig vært dårlig PR for landet.

- De prøver å utvise «myk» makt, og denne saken har satt prosessen fem år tilbake, sier Jonas Parello-Plesner ved European Council on Foreign Relations.

Meningsmålinger viser også at Kinas internasjonale anseelse synker kraftig. Tre nye målinger i USA viser en tydelig nedgang i antallet amerikanere som har et positivt syn på Kina. Håndteringen av nobelprisen i 2010 er et lite, men viktig element i dette, mener flere analytikere Aftenposten har snakket med.

Fortsatt kontakt på lavere nivåer

Norske myndigheter har de siste 21 månedene prøvd ulike metoder for å bidra til å løse situasjonen. Den politiske kontakten er jo ikke der, men på embetsnivå fungerer kontakten mellom norske og kinesiske diplomater i Beijing som normalt.

— Det er bra, for da kan man raskt plukke opp tråden når ting normaliseres, sier en kilde med svært god kunnskap om saken.

Ingen hadde trodd at det kinesiske sinnet skulle vare så lenge som det har gjort.

Den kinesiske ambassaden i Oslo har ikke besvart Aftenpostens henvendelser om denne saken. Utenriksminister Jonas Gahr Støre ønsker heller ikke å kommentere saken overfor Aftenposten. Hans kommunikasjonsdirektør, Ragnhild Imerslund, sier følgende i en e-postmelding:

— Nobelprisen har fått konsekvenser for forholdet mellom Norge og Kina, men bildet er ikke entydig. Den politiske kontakten er begrenset. Fra norsk side ønsker vi å bringe forholdet tilbake til det aktivitetsnivået vi hadde tidligere. Det mener vi er både i norsk og kinesisk interesse.

Twitter: @ronneberg