Det er langt på natt i Kick Ass studio i Calmeyers gate i Oslo da Pål «OnklP» Tøien (30) bestemmer seg: Én låt til. Han leter frem penn og papir. Med bandmedlemmene rundt seg skriver han slik han alltid har gjort; raskt og hardt, med kroppen vuggende fra side til side i takt til ordene.— Jeg er klar, sier han etter kort tid. Så spiller han inn låten på ett opptak. Det er det få som klarer. Senere skal kompisene gå rundt i Oslo og snakke om det syke som skjedde denne morgenen.

Hør «Styggen på ryggen»!

OnklP aner det ikke, men teksten han rabler ned i mars, skal forandre karrièren.

«Ta’kke telefon, rører ikke post

Ikke prøv å ringe på, døra mi er låst

Hopper snart i sjøen

Det her det blir for grovt

Alt jeg har er tid, men det leger ingen sår

Føles som jeg er i helvete

Styggen på ryggen er blitt en av mine nærmeste»

Å løfte av lokket

Pål «OnklP» Tøien er ikke så glad i å prate om teksten til «Styggen på ryggen». Han sier at folk får høre låten, og gjøre seg opp sin egen mening om hva den handler om.
Tor G. Stenersen

Tirsdag ettermiddag denne uken kommer en stor og tatovert mann med rød caps og matchende joggesko inn på baren Izakaya i Oslo. Sangen OnklP & De fjerne slektningene laget den natten, «Styggen på ryggen», har vært ute i litt over to uker, og tekstforfatteren sliter fortsatt med å forstå hva som har skjedd.Anmeldere har kalt den «Årets låt». Hver dag har 100.000 strømmet den på Spotify. Ungdomsskolelærere han ikke husker og gamle tanter har kontaktet ham for å gratulere. Også er det alle telefonsamtalene, meldingene og hyllestene på sosiale medier: Ærligheten din gjør det lettere for oss å snakke om våre problemer.

OnklP setter seg på en trebenk, får en japansk øl i hånden og sier:

— Tidligere har jeg laget en og annen hit som har gjort livet lettere på dansegulvet. Men aldri noe som får folk til å komme bort og si «den traff meg i hjertet. For første gang føles det som om jeg bidrar med noe, sier han.

Rapperen forteller at han prøver å beskrive en vond, uggen følelse der alt ser mørkt ut, man ikke strekker til og ikke kommer noen vei.

— Det var aldri min intensjon å komme rundt som den jævla store talsmannen for et sårt tema. Men hvis det hjelper for noen, så er det helt konge.

Komplisert verden

OnklP er ikke alene. Angsten er overalt. I låten «Her» rapper Chirag «Raggen» Patel: «Så Raggen gikk fra cherroxa til Serroxat (angstmedisin)», i «Hjernen er alene» synger Lars Lillo-Stenberg at han er redd, tør ikke å gå ut, og i en hoppbakke i Østerrike innser Thomas Morgenstern at han ikke våger å hoppe mer. På Aftenpostens Si: D-side står ungdom står i kø for å komme på trykk med innlegg om psykiske lidelser.

«Hvorfor er vi så psyke når vi har det så bra?»

Det var overskriften på et foredrag Trine Waaktaar, førsteamanuensis ved psykologisk institutt på Universitetet i Oslo, hadde for ungdom tidligere i høst.

Godt spørsmål. Så hva er svaret?

— Nei, det er et underlig paradoks, sier Waaktaar.

Alvorlige psykiske lidelser (f.eks. schizofreni, personlighetsforstyrrelser) er ofte knyttet til gener, og noenlunde konstante på tvers av landegrenser og kulturer. Men «lettere psykiske lidelser», som angst- og depresjonsplager, påvirkes i større grad av ytre faktorer.

Det kan se ut som kulturen har vokst oss over hodet

Så det er slik: Få land har så trygge rammer, så godt utbygd helsevesen og hjelpeapparat og så finmasket sikkerhetsnett som Norge. Vi er rike. Logisk sett skulle psyken være super, og lidelseskurvene stupe.

— Men det skjer ikke. Vi ser snarere tendenser til det motsatte, sier Waaktaar.

Man regner med at nær halvparten av oss får en eller annen psykisk lidelse i løpet av livet. Rundt 20 prosent av barn og unge rammes. Den store Ungdata-undersøkelsen tidligere i år, viste at ungdom drikker og røyker mindre, har gode relasjoner til foreldre og gjør det bedre på skolen. Men flere enn før rapporterer om psykiske plager. At «alt er et slit». At de «bekymrer seg mye». 3 av 10 hadde symptomer på angst og depresjoner.

Det skal jo ikke skje. Waaktaar spør om den moderne verden rett og slett blitt for komplisert for oss. Kanskje er vi fra naturens side, biologisk og psykologisk laget for andre vilkår enn dem vi lever under. Kanskje blir det for mye prestasjon, relasjon og kompleksitet enn det systemet vårt egentlig er laget for.

— Det kan se ut som kulturen har vokst oss over hodet, sier hun.

En alternativ teori: Alle behov er fylt, Maslows pyramide er nær full. Vi er blitt for navlebeskuende.

— Våre reelle problemer er blitt mindre, men vi blir kanskje desto mer oppmerksomme på de få vi har. Kombinerer vi dette med en kultur som setter opp det perfekte problemfrie colgatelivet som standard, vil ethvert avvik være en potensiell sykdom, sier Waaktaar.

Problemene gjelder ikke bare på gutte- og jenterommene. Selv i det mektigste kontoret i Oslo er det smertefullt.

Fabian Stangs «Styggen»

«Som om det ikke er byrder nok å bære

Oppå ryggen er en spydig liten jævel

Forteller meg jeg er langt ifra den fyren jeg skal være

Burde titte ned i løpet på geværet»

Da Oslo-ordfører Fabian Stang (59) hørte den intense, hese stemmen på radio for noen uker siden skjønte han umiddelbart hva den nesten 30 år yngre rapperen sang om.

Oslo-ordfører Fabian Stang har lenge vært åpen om sin angst. Når hans «Styggen» er slem, oppfører han seg slik: - Han sier at jeg ikke er verdt noe. At jeg ikke har noe å bidra med. Også sier han at det og det klarer du ikke, Fabian. Jeg jobber aktivt for ikke å høre på ham.
Tor G. Stenersen

Stang har slitt med angst i over tre tiår. Da han tar imot Aftenposten denne grå oktoberdagen kaller han angsten sin konsekvent for «Styggen» eller «han».Han var 27 år, nybakt førstegangsfar, skulle ha eksamen på jusen og var lykkelig da angsten plutselig kom. Den har bitt seg fast.

Han sier angsten legger begrensninger på ham, slik et liv i rullestol eller pengeproblemer kan begrense andres livskvaliteter. Ordføreren liker ikke trange rom, tunneler eller fly. Han er ikke redd for at flyet skal falle ned, det hadde faktisk vært en lettelse, for da hadde både han og «Styggen» blitt borte.

— Men så forsøker jeg å snu det til noe positivt: At jeg ikke liker å fly, gjør jo at jeg får være enda mer i Oslo. Da lurer jeg «Styggen» litt.

- Du er ofte i situasjoner der alle ser på deg. Hvilke knep bruker du for å ha kontroll da?

— Alt jeg gjør i jobben min, gjør jeg jo for andre. «Styggen» får ikke lov å være med på det. Han får ikke lov å være slem med andre. De gangene han er slem og ikke er kamerat er når bare han og jeg er alene sammen.

- Hva gjør han da?

Fabian Stang blir stille lenge før han svarer:

- Da sier han at jeg ikke er verdt noe. At jeg ikke har noe å bidra med. Også sier han at det og det klarer du ikke, Fabian. Jeg jobber aktivt for ikke å høre på ham.

Men noen ganger snakker «Styggen» så høyt at det er vanskelig ikke å la ham slippe til. Da Stang havnet i alle medier som følge av skattetabben sin tidligere i år, smilte «Styggen» bredt.

— Da var det vanskelig å si til ham at han ikke vant. For det gjorde han, sier Stang, som fikk Åpenhetsprisen av Mental helse i 2011. Nå mener han OnklP fortjener ros for sin åpenhet:

— Teksten er en fantastisk beskrivelse av hvordan det er å slite. Åpenheten hans synliggjør alle som tror de er alene. De ser at det er flere som har problemer. Det vil gjøre det lettere å bære «Styggen», sier ordføreren. Etter å ha slitt med angst i mange år, har han lært seg mestringsteknikker.- Jeg tror hvis man skal komme noen vei og få styring over eget liv, må man akseptere at «Styggen» ikke nødvendigvis er på ryggen. Den er inni der, som en del av oss. Det er først når vi anerkjenner ham som en kamerat vi kan finne en vei ut. Han forblir stygg hvis vi legger oss under dynen med ham, sier Fabian Stang.

Intelligent angst

Fylleangst, prestasjonsangst, fremtidsangst. Og under arbeidet med denne artikkelen – ekstrem deadlineangst. Vi kan trikse med ord for å knagge ubehaget. For alene er angst så hardt. Vi vil helst ikke ta angsten i vår munn. Og den er vanskelig å få has på.

Emosjonsforskere har i alle år slitt med å definere angsten. I tiårsperioden 1999–2009 ble det i snitt produsert 1500 vitenskapelige artikler pr. år om temaet, viser en opptelling psykologiprofessor Paul Moxnes har gjort.

Så kom det en raplåt. Hva var det Pål «OnklP»Tøien klarte å formidle?

- Han har bare skjønt det!

Også professor Moxnes blir revet med etter å ha lyttet til "Styggen på ryggen" på Aftenpostens oppfordring. Deretter går han uoppfordret på nett og laster ned teksten.

— Dette er jo Erik H. Eriksons identitetsteori fra 1950-tallet. OnklP synger: «Forteller meg jeg er langt ifra den fyren jeg skal være». Nettopp når denne identitetskrisen oppstår, kommer forvirring og angst, risiko for psykiske lidelser og spiseforstyrrelser og alt i hop. Men «han Onkl» er på rett vei – han kommer styggen i møte. Han setter ord på det, og bruker det kunstnerisk, sier Moxnes, som for to år siden ga ut boken Positiv angst .

Professorens utgangspunkt: Eksistensiell angsten - «hverdagsangsten» - er allmenn, en av våre kjernefølelser. Det verste vi kan gjøre er å rømme og fortrenge. Da biter styggen seg fast. Møter vi ham, blir han mindre.

Angst oppstår når ens grunnleggende verdier trues. Angst er intelligens Psykologspesialist Paul Moxnes

Moxnes presiserer at han snakker om den "friske angsten", og ikke de alvorlige angstlidelsene, som kan kreve behandling. Samtidig, mener han, er det en tendens til at såkalt frisk angst sykeliggjøres. Overgangene kan derfor være glidende.

— Det er normalt å bli redd. Den som ikke har angst, er ikke riktig klok. Problemet er at psykiatrien har tatt monopol på angsten. Dette er alminnelige følelser, som i dag automatisk blir sett på som sykdom og lidelser i altfor stor grad, sier Moxnes.

- Men hvordan vil du selv definere angst?

— Angst kommer til uttrykk på så mange måter. Alle vet hva angst er, bønder, ledere og rappere, så hvorfor bry seg om å definere det? sier han, men kommer likevel med et forslag:

— Angst oppstår når ens grunnleggende verdier trues. Angst er intelligens.

Slipper ikke taket

«Angsten er så motherfuckin’ ekte»

En slegge som hamrer inni deg.

En elefantfot som står på hjertet ditt.

En jernklo som river opp ryggraden din.

Svartkledde Suzanne Aabel (33) sitter på en mørk bar i Oslo og maler voldsomme bilder. Aabel har angst.

Suzanne Aabel lurer av og på om hun har to sjeler. En mørk og vond inni seg, og en utadvendt, fandeninvolsk som verden får se.
Tor G. Stenersen

Hun er ikke så glad i låten, men liker teksten til «Styggen på ryggen». Hun mener den bidrar til å normalisere noe mange sliter med, men som de tror er unormalt. Men Aabel kjøper ikke styggen som angstmetafor. Det blir for spakt. — For meg er ikke angst noe som sitter på ryggen som du kan plukke av. Det er noe som har klemt seg fast inni meg.

For noen måneder siden snakket hun for første gang om sin smertefulle livsledsager i programmet Sommer i P2 . Bloggeren og TV-personligheten har strevd med angsten så lenge hun kan huske. Som barn måtte moren ta henne med til legen fordi hun hadde så vondt i magen. Det var ikke noe galt med magen. Som 19-åring fikk hun sitt første voldsomme panikkanfall. Hun spydde i tre timer, og sov knapt på 10 dager.

Hun trodde det var noe grums med P-pillene. Legen anbefalte psykolog. Hun tok time.

— Der fikk jeg et nytt syn på skrekken. Jeg fikk knagger å henge sekken på. Drittsekken, sier Aabel, som har prøvd å døyve angsten med terapi, rus og «alt annet enn trening og mindfulness». Nå går hun, noe motvillig, på medisiner. Det flater ut de voldsomme kurvene, sier hun. Men angsten blir hun ikke kvitt.

- Er det ikke en fare for at du dyrker angsten?

— Jo, moren min sier det til meg. Det er jo litt som å være forelsket, da kan man bli en «stalker». Med angst kan du tenke; «fy f … det der fikk meg til å føle meg jævlig». Da får du litt lyst å pirke borti det igjen – det som kan skremme livsskiten ut av deg, sier Aabel og ler av sitt eget resonnement før hun fortsetter:

— Ramones har en låt jeg liker: «Ignorance is bliss» (Ignoranse er lykke). Den har jeg trøstet meg mye med. For hvis du er over middels intelligent, ser du ting ikke alle andre ser. Og da kommer bekymringene.

— Derfor kan jeg bli hånlig overfor mennesker som fremstår som veldig lykkelige. Det virker overfladisk, og det er unyttig for meg.

Den hedonistiske tredemølle

Det er menneskelig å være uperfekt, redd og angstfull har vi lært nå. Så hvorfor dyrker vi glansbildet som forteller noe annet, og hvem har skylden -mediene, reklamebransjen eller Hollywood?

Førsteamanuensis ved Universitetet, Trine Waaktaar, peker høyere opp i systemet. Hun viser til at WHOs definisjon av god helse ikke bare er fravær av fysisk og psykisk sykdom, men en fullstendig tilstand av velvære. Med andre ord: En utopi. Nesten alle får en eller annen psykisk skavank i løpet av livet.

— Når selv det offentlige bruker det perfekte som ideal, er det fare for at vi løper på den hedonistiske tredemølle. Ingen er helt lykkelig hele tiden, som betyr at alle litt syke hele tiden.

Waaktaar synes det er positivt at artister som OnklP gir ut en låt som «Styggen på ryggen».

— Alt som kan bidra til å normalisere bildet av et levd menneskeliv, ikke bare sjablonger, er strålende. Det er med på å skape levelige psykiske kår.

I kjelleren på Thon Hotel Vika Atrium står en diger mann og brøler. Han vet alt om hvor vanskelig livet kan være.

Ble paranoid

«Tyner, og tyner meg han der Styggen på ryggen

Hvisker meg i øret hvem som styrer den gig’en»

Det damper i treningsrommet der OnklP og slekta går på tung rotasjon over anlegget. Beatsene blir likevel overdøvet av mannen i svart: «Kom igjen’a. Tempo, TEMPOOOOOO».

Anders Myhrvold hadde nærkontakt med Styggen i flere år. Nå kjører han næringslivsfolk hardt i sine skreddersydde kurs. Her går han løs på kroppen til Christian Rognaldsen, og får hjelp av Niels Rigault.
Tor G. Stenersen

Gutta på gulvet, en gjeng finans— og shippingfolk, ligger som slakt når Anders Myrvold (39) er ferdig med dem.- Dette er bra for dem, sier Myrvold – en av Norges beste ishockeyspillere gjennom tidene. Men også en av de mest skandaleombruste.

Myrvold er kompis og fan av OnklP. Første gang han hørte «Styggen på ryggen» fikk han nær åndenød. Det var som om artisten rappet om hans eget liv.

— Styggen er den demonen der inne. Hvis du gir den en fødsel og lar ham leke vilt, tar han til slutt over hele karakteren. Og det er ikke noe pent syn, sier Myrvold, som i mange år slet med rusproblemer.

Bunnen ble nådd etter en slåsskamp på et utested i Oslo i 2006. Myrvold fikk et alvorlig slag i hodet, og havnet i koma. Legene sa: Ishockeykarrieren din er slutt.

– Da ga jeg faen i alt, og bare dunket på med rus. Jeg har alltid hatt mye trøkk i meg. Som fatter’n sier: «Du har ingen gråsoner». Det er enten rett opp eller rett ned. Den gangen ble det mye rett ned, sier Myrvold.

- Hva sa Styggen da?

— Han gjorde meg fryktelig egoistisk, satte tanker i hodet som ikke stemte med sannheten. Jeg trodde folk var ute etter meg, syntes synd på meg selv. Jeg isolerte meg. Det er som han synger i låten, «åpner ikke post». Alt ble negativt, sier Myrvold.

Med støtte fra venner og bekjente, fikk han form på livet sitt igjen. Han ble også rehabilitert for sine rusproblemer. For to år siden startet han som personlig trener. Nå er de styrkebaserte treningskursene fullstappede. Myrvold reiser rundt og kjører næringslivsfolk i veggen. På en positiv måte.

— Styggen, eller nissen som jeg av og til kaller ham, er der fortsatt. Man må bare lære seg å deale med ham.

Paradoks

«Som jeg sutrer! Så kleint det er. Dette burde jeg ha holdt for meg selv».

Alt gikk veldig fort i studio for OnklP den natten i slutten av mars. Etterpå krevde han at ett parti av låten skulle tas bort, det der han messer «Kommer ingen vei her i livet», men bandmedlemmene ville ha det inn igjen.

Atle Antonsen spiller rollen som OnklPs Styggen på ryggen i videoen som snart har premiere. -Det har jo vært fokus på at teksten er sjeldent ærlig og direkte og at mange kan kjenne seg igjen i det som formidles. Og det er selvsagt riktig. Men like viktig er det at låten musikalsk sett er fantastisk fengende og nesten litt majestetisk og suggererende, sier Antonsen.
UNIVERSAL MUSIC AS

På Izakaya, over ølen sin, ser tekstforfatteren i dag paradokset: Sangen om at han ikke kommer noen vei har snudd opp ned på livet og karrièren hans.Han skjønte det allerede da de testet låten på slekt, venner, familie og plateselskap: «Folk ble helt rare i trynet av den». Ikke sånn at han og bandet «bestiller helikopter eller de feteste suitene» ennå, men «Styggen på ryggen» har fått mange til å se på ham på en helt annen måte.

— Musikk er det eneste jeg virkelig har brydd meg om i mange år. Hvis ikke det går bra, så går også alt annet ræva. Den overveldende responsen, eller suksessen om du vil, har gjort noe med meg. Jeg både våkner og legger meg med et digert flir. Alt snudde så fort, sier han stolt.

- Det er helt sjukt å tenke på at det hver dag er 100.000 som hører på at jeg sitter og mjauer!

Les også: