Småbarnsfaren Martin innser at hvis han ikke gjør noe med livet sitt, er det slik det blir: Salmalaks hver fredag, kanskje taco hvis han er heldig. Samboeren som gråter av Idol mens han selv svelger gråten i stillhet.

Resten av helgen kommer han til å se på at sønnen leker, på kvelden blir det kanskje en løpetur.

Så blir det mandag og tilbake på jobb. Nok en lunsj med uinteressante kolleger, enda en ettermiddag der han må hente i barnehagen og se på barne-TV.

Var dette virkelig alt?

Sliter

Slik herjer en mild livskrise rundt i kroppen på mann, snart 40, alene på tur i fjellet. Men poenget i Ole Giævers nye film Mot naturen er ikke kjønn eller familiesituasjon – men hvilke tanker du holder helt for deg selv. Filmen gir et usensurert innblikk i de eksistensielle og trivielle tankene som farer rundt i hodet på et menneske som sliter med å falle til ro i eget liv. Hvem er vi når ingen ser oss?

Tiden vi har til å være alene i dag blir bare mer og mer innskrenket

Giæver har ikke bare regien, han har også skrevet manus og spiller hovedrollen selv. Og fordi han i likhet med hovedpersonen både er småbarnsfar og ivrig løper, har han foreslått å møte oss langs en av de faste turrutene sine ved Maridalsvannet og Akerselva.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Giævers forrige film

Han understreker likevel at Mot naturen ikke er en selvbiografisk film.

— Det jeg kjenner meg igjen i, er nødvendigheten av å ha et eget rom der en kan trekke seg tilbake og betrakte livet, gjøre plass til seg selv, sier han idet vi legger av sted langs elven, blant hundeeiere, joggere og et dusin vaggende ender.

— Martin i filmen sliter med å finne sin plass i det sosiale livet. Han søker ut i naturen fordi han føler det er der han er nærmest livet og føler seg minst fremmedgjort.

Han utdyper:

— Når man kommer inn i voksenlivet og plutselig får ansvar, for eksempel for små barn, kan nok mange oppleve perioder der de føler at de ikke klarer å strekke til. Eller være på plass i seg selv og samtidig deltagende overfor venner, kolleger og familie. Men dette er ikke et portrett av «den norske mannen», altså. Martin er en helt vanlig person som det finnes mange av i Norge, av begge kjønn

I likhet med Arne Næss kan regissør Ole Giæver føle seg mest som seg selv når han er i naturen. -Naturen har ikke forventninger til deg, sier han.
Monica Strømdahl

Erotiske fantasier

Kanskje får vi et barn til. Og da er det opp om natten, sove dårlig og skifte bleier. Jeg kommer til å gjøre alt det der. Jeg kommer til å være trofast og lojal og pliktoppfyllende. Jeg trenger en runk.

Martins tanker ligger som et ufiltrert lydspor gjennom filmen. Mer enn en reise i naturen, er det en kaotisk ferd i ham selv: Skamfulle innrømmelser, erotiske fantasier, betraktninger som veksler mellom dype og banale.

— Jeg ville prøve å være ærlig på hva det er vi faktisk går rundt og tenker på. Noe som oppleves som genuint. Dykke inn i hodet til en fyr som ikke vet at noen hører på, forteller Giæver, som tenkte på Martin som en slags fetter da han skrev manus.

— Jeg tror alle kan kjenne seg igjen i å ha flyktige fantasier om å møte andre mennesker, for eksempel. Hva skjer om jeg skiller meg? Sier opp jobben? Flytter til et nytt sted? Slike tankesprang er viktige for oss.

Jeg er redd vi er den siste generasjon av dagdrømmere

- Hvorfor er de viktige?

— Fordi de fungerer som et speil til livet man lever. Hvis man ikke reflekterer rundt disse tingene, er det lett å leve i en livsløgn. Jeg tror det er nødvendig for å være trygg på at man har valgt riktig.

- Den forrige filmen din foregikk på et fjell. Denne også. Hva er det med fjell?

— Fjellet og naturen er et sted der vi blir konfrontert med oss selv. Mennesket har vandret fra naturen og inn i det urbane, og noen kan nok føle at de har mistet noe av seg selv på veien, svarer regissøren.

LES OGSÅ: Føling i høyfjellet

— Jeg tror ikke løsningen for alle er å løpe i fjellet, men vi burde kanskje finne et rom der vi ikke blir distrahert. Jeg tror på en balanse, at vi gjennom å finne tilstedeværelse i oss selv også blir bedre til å være til stede med dem vi er glad i. Til syvende og sist er det blant vanner og familie vi blir bekreftet, sett og elsket.

- Du er inspirert av Arne Næss?

— Ja. Næss mente at han var seg selv mest når han var i naturen, og det kan jeg kjenne meg igjen i. Naturen har ikke forventninger til deg.

Oppmerksomhetstyv

Vi har satt oss ned, vi har varm kaffe på termos. Akerselva skinner blankt av skarp høstsol, eller er det sensommer, og Giæver snakker om den flyktige, men verdifulle alenetiden for en forelder med full jobb og to små barn i skole og barnehage.

I dag er det blitt så uvanlig ikke å gjøre noen ting at man kan føle seg naken hvis man bare sitter der uten noe å være opptatt av.

— Tiden vi har til å være alene i dag blir bare mer og mer innskrenket, mener han.

— Spesielt når man bor i en storby. Om du sitter på T-banen så er det reklameskilt overalt, eller folk sitter fordypet i smarttelefonen. Du lar deg distrahere og går inn i noe som er litt smådestruktivt. Du får aldri nok tid til å komme så langt inn i ditt eget hode og blir mindre bevisst på hva du tenker.

- På et tidspunkt er du kanskje kommet på kollisjonskurs med omgivelsene, og da må du bestemme deg for om du skal bryte ut av det vante, eller bli værende. Og nettopp det handler filmen om, sier Giæver.
Monica Strømdahl

— Hva med deg? Når er du alene?

— Jeg løper flere ganger i uken, ofte på litt lengre turer. Også prøver jeg å være bevisst på det å ikke bruke smarttelefonen så mye, den store magneten som drar oppmerksomheten til seg hele tiden.

Han tenker litt.

— Mange husker sikkert hvor deilig det var bare å sitte på rommet og høre på musikk i tenårene. Kanskje man var forelsket i noen, man hadde drømmer for livet sitt. Det er da du oppdager hvem du er, samtidig er det en tid der man er åpen for forandringer. Men jo eldre man blir, jo lettere er det å bli satt. Og det kan være skremmende å gå inn det indre rommet hvor en stemme forteller deg at du må gjøre noe med livet ditt. For på et tidspunkt er du kanskje kommet på kollisjonskurs med omgivelsene, og da må du bestemme deg for om du skal bryte ut av det vante, eller bli værende. Og nettopp det handler denne filmen om.

Null pustehull

En annen som bekymrer seg for mangelen på alenerom, eller det han kaller mangelen på fravær, er den canadiske vitenskapsjournalisten Michael Harris. I den nylig utgitte boken The End of Absence , refererer han en rekke vitenskapelige undersøkelser som bekrefter at vi blir mer overfladiske og rastløse av all surfingen på nett.

Harris er opptatt av de små pustehullene vi tidligere hadde for oss selv, men som i dag er borte fordi vi alltid er pålogget. På T-banen, i kø, på do, tiden før du sovner i sengen. Øyeblikkene hvor en tanke er ferdig tenkt, og du ennå ikke har begynt å tenke på noe annet. Harris mener at det vi har mistet er fravær .

Fremtidige generasjoner vil ikke vite at noe stort og verdifullt er forsvunnet ut av deres liv

Mennesker over 35 år er nemlig den siste generasjonen som har vært voksne uten internett.

LES OGSÅ: Mobilnakke tar knekken på oss

— Sann kontemplasjon finner alltid sted i ensomhet. Vi går ut i verden, og så isolerer vi oss og fordøyer opplevelsene. Men jeg er redd for at vi er den siste generasjon av dagdrømmere, skriver Harris og siterer den britiske psykiater Anthony Storr som sier at ekte kreativitet trives best i ensomhet.

For fremtidige generasjoner vil det føles like naturlig å sjekke smarttelefonen ved minste sekunds ledighet, som å puste, mener Harris:

— De vil ikke vite at noe stort og verdifullt er forsvunnet ut av deres liv.

Naken på bussen

Regissør Ole Giæver er ikke i tvil: Uten et alenerom blir han et dårligere menneske: rastløs, irritabel og fjern.

Han er nettopp kommet opp etter å ha dyppet seg i Akerselva til ære for fotografen og smetter dryppende våt bak en busk for å skifte klær. Tilbake sier han:

— Dersom jeg er alene hjemme etter at ungene har lagt seg, kan jeg ha en forestilling om at jeg skal sette meg på verandaen med en bok, eller bare høre på en plate. Men så er det så fort gjort bare å skru på TV-en eller ta opp telefonen.

TA TESTEN: Klarer du å legge fra deg mobilen?

Det er flere pinlige nakenscener i Mot Naturen. Det har Giæver ingenting i mot. - Folk har bare godt av å se en helt vanlig kropp på film, mener han.
Monica Strømdahl

— Men jeg tror dette rommet uten forstyrrelser er noe vi glemmer å oppsøke bevisst. Det er heller snakk om hvor i rutinene dine det oppstår. Jeg er ingen helgen, men jeg er ikke en sånn som har laptopen stående på kjøkkenbenken midt i familietiden. Jeg blir alltid overrasket over å se hvor mange jeg vet er småbarnsforeldre som er logget på sosiale medier klokken halv seks på en hverdags ettermiddag. Det gjør noe med tilstedeværelsen i det fysiske liv, mener han.

- Du klarer kanskje la være å sitte med smarttelefonen på bussen også?

Han ler.

— Nei. Jeg tar den opp automatisk før jeg får det for meg at jeg skal legge den ned. I dag er det blitt så uvanlig ikke å gjøre noen ting at man kan føle seg naken hvis man bare sitter der uten noe å være opptatt av.

— Man blir en raring. Har du ikke venner på Facebook, liksom?

LES OGSÅ: Tar selfie bak rattet

miriam.knapstad@aftenposten.no