49878466232-eE0AyIwi6C.jpg
Tor G. Stenersen

Desember 98

8: Gymsalen på Sykkylven barneskule er julepyntet og smekkfull av foreldre og elever. På scenen sitter tolv år gamle Hilde Louise Asbjørnsen med sjal på hodet og en dukke i fanget. ”Josef, kjære Josef min”, synger sjetteklassingen, Maria i julespillet.

Salen stilner. Noe skjer i den tette luften.— Jeg kjente at stemmen bar. Jeg våget å ta meg tid på strofene og ordene, ikke bare forte meg barnlig nervøst for å bli ferdig.

En tidlig januarmorgen 25 år senere sitter Asbjørnsen på et konditori på Grünerløkka med en dobbel americano og gjenopplever et av sine viktigste øyeblikk.

Der, i den svette gymsalen, merket hun at stemmen hennes skapte en stemning. Noe ekte. At hun nådde inn.

— Jeg sier ikke at det låt magisk. Men det føltes magisk. I mange år hadde jeg glemt det. Så kom det tilbake til meg.

Hun ser ut på den grå morgenen.

— Det som først og fremst får meg til å holde på musikk, spesielt jazz, er akkurat det. Å lage en stemning som omslutter folk og får dem til å åpne opp.

De store øynene gløder.

— Når det lever i rommet, og jeg kjenner at folk er til stede og tar imot ord og toner, og alt henger sammen …

— Det er de øyeblikkene som gjør at jeg driver med dette.

Deilig, ikke dum

Det er blitt mange øyeblikk for sjetteklassingen fra gymsalen. Hun ble først kjent som den blonde halvparten av humorsuksessen Asbjørnsen og Joh. sammen med Lene Kongsvik Johansen. Etter hvert som jazzsanger, komponist og bandleder med eget plateselskap. Og de siste årene, som musikalstjerne med dum blondine som spesialdistanse.

Etter Guys & Dolls på Oslo Nye i 2013, fikk hun følgende attest fra Mona Levin: ”Asbjørnsen er guddommelig dum og varmhjertet, med suveren timing i replikkene. ”

Asbjørnsen gjør nå sin tredje musikal på oslo Nye. her er hun i front i Guys & Dolls fra 2011.
Olav Olsen

De siste nettene har hun våknet grytidlig midt i strømmer av replikker og dansetrinn. Både hun og nervene er på stø kurs mot premièren på musikalen Chicago , vinterens storsatsing på Oslo Nye Teater. Og med hovedrollen som Roxy Hart er hun tilsynelatende på vei inn i nok en variant av tomt, blondt hode.— Nei, de blondinerollene føler jeg meg veldig ferdig med, forsikrer hun, og insisterer på at den manipulerende drapskvinnen Roxys hode er alt annet enn tomt. Dessuten skal hun være rødhåret.

— Roxy er så sammensatt. Selvsentrert og skadet. En sånn rolle har jeg aldri hatt før. Jeg har måttet prøve å finne ut hvem hun er og hvor det kommer fra alt sammen.

Bygdehipp

Vil man finne ut det samme om henne – ikke minst hvor det kommer fra alt sammen – fører altså mange spor til sunnmørsbygda Sykkylven.

Faren var selvstendig næringsdrivende møbeldesigner og hardtarbeidende kunstner. Og én temperamentsfull kunstnersjel i heimen var kanskje nok. Datteren lærte tidlig lærte å dempe seg litt.

— Det har nok preget meg senere i livet. Jeg er flink og samvittighetsfull. Men det koker under overflaten, sier hun.

Moren var sosialøkonom og sørget blant annet for å fylle den gamle sveitservillaen med jazz fra radioen.

Datteren i huset underholdt med utkledning og pianospill og lærte seg tidens dansemoter ved å pugge videoopptak fra MTV.

Med denne spisskompetansen dro hun og en venninne til den ørlille bygda Eidsdal for å spre hiphop'en til de lokale ungdommene. De danset nemlig kun til to typer musikk: Gammeldans og heavy metal.— For aller første gang ble jeg ansett som hipp fordi jeg kom fra Sykkylven, humrer hun.

Selv følte hun seg forholdsvis hipp når hun iførte seg morens flaskegrønne ullkåpe med stor krave, svarte strikkbukser og ballerinasko i lakk og toppet med drueklaseøredobber i sort og gull og trippet ned til sentrum.

— Det var jo modig. Og et slags uttrykk for utferdstrang, konstaterer hun i ettertid.

— Jeg visste alltid at jeg skulle til Oslo og studere på universitetet. Hva, ante jeg ikke. Bare at.

Den tredje pupp

Klokken nærmer seg ti på formiddagen. Hilde Louise Asbjørnsen småløper gjennom salen på Oslo Nye Teater iført rosa ulltrøye, joggebukser og raggsokker.

Den siste delen av antrekket er ganske oppsiktsvekkende. Vi kommer tilbake til det.

I publikumsfoyeren står åtte skuespillere, 14 dansere og regissør Svein Sturla Hungnes klare til oppvarming. Asbjørnsen begynte å jogge tidlig i høst, og lovpriser poweryogaen hun har bedrevet på stuegulvet hjemme.

Men det krever mer enn kondis og ungdomskurs i swing og Dirty Dancing å skulle utføre forrykende shownumre side om side med proffe dansere.

Hun fikk en uke alene med koreograf Marianne Skovli Åmodt for å fylle hullene og lærte mye nytt. Om holdning for eksempel.

Så nå går hun nå rundt på Grünerløkka og later som hun har en tredje pupp mellom de to andre som skal peke rett til værs.

— Det ser sikkert litt mystisk ut, sier hun.

Månesjuk

De som måtte mene at hennes litt løftede holdning er mystisk, skulle visst hvilke følelser som raser bak den blonde kvinnens kjernesunne ytre. På sitt hittil siste album, Månesjuk, synger hun – på sykkylvsdialekt – om å be til både Gud og djevel for å klare å motstå fristelsene.

Fristelsen fra et menneske du ikke skal begjære. Om å stikke av fra alle plikter og gi seg hen.

Er det selvopplevd?

Lang pause.

— Vi kjenner vel alle på de følelsene. Og jeg tror slike tilbøyeligheter preger oss enormt.

Hvordan preger de deg?

— Jeg kjenner veldig på trangen til å slippe meg løs. Feste hele natta, drikke altfor mye vin, røyke altfor mye, gjøre ting med folk man ikke burde. Det er jo opplagt.

Er det?

— Jeg er i hvert fall veldig mottagelig.

Se videoen til Månesjuk her:

Når fullmånen kommer, er det som den hardtarbeidende småbarnsmoren slutter å gå med blikket skrått fremover mot hverdag og gjøremål. I stedet åpner himmelen seg, og blikket løftes opp mot det dragende, ukontrollerte, uendelig langt fra fiskekaker og parkdresser.

— Da vil jeg ikke ta trikken helt hjem. Jeg vil gå av på Olav Ryes plass og gå rett inn på Bar Boca.

Gjør du det?

Pause.

— Bare når jeg har barnevakt og får lov. Jeg er nok veldig flink til å holde tilbøyelighetene i sjakk.

En klassisk oppskrift på en trykkoker. Og kanskje en like klassisk oppskrift på en kunstner. Hos Hilde Louise Asbjørnsen koker det jevnt og trutt under plikter og samvittighet – og hun slipper dampen fresende ut i form av tekster, låter og forestillinger.

Mørkere humor

I flere år har trykk-kokeren brygget på et soloshow, der hun beveger seg inn i nytt, mørkere terreng.

Arbeidstittel er Finansdans og ideen å sette den økonomiske situasjonen i Europa inn i en slags stemning fra Tyskland på 30-tallet. Børskrakk. Arbeidsledighet. Ekstreme krefter.

— Det som har skjedd i Paris er ubeskrivelig og for stort å gå inn på. Men det er jo et uttrykk for et grunnleggende kaos.

Hun mener parallellene til 30-tallet er slående, og synes det er spesielt interessant at mange av reglene for finansmarkedet som ble laget etter børskrakket i 1929 siden er bygget ned, og dermed ledet til finanskrisen i 2008.

— Og Europa er som en slagmark med forhold vi aldri har sett før. Mens vi i Norge peser og jager etter å bleke tennene og pusse opp badet hvert år.

Men er det humor?

— Det må bli litt dommedagshumor. Jeg må tørre å male det svarte bildet før jeg stikker hull på det. Men både innenfor jazz og kabaret går den epoken hånd i hånd med mitt musikalske uttrykk også. Så jeg har liksom gått og ventet på tematikken.

Hun smiler.

— Jeg blir jo redd for å skulle bære noe helt alene. Men dette må jeg bare gjøre før jeg blir 40.

Steikje fine gardine

Hun er ferdig oppvarmet og har vist vei gjennom trange bakganger til en ørliten garderobe. Det første hun gjorde der var å hente et bilde av Marilyn Monroe på rekvisittlageret og henge opp hvite gardiner tatt med hjemmefra.

— Det var så stusslig. Og jeg skal tilbringe så mye tid her, forklarer hun.

— Og så ville du at nettopp Marilyn skulle pynte opp?

Hun sukker nesten uhørlig.

— Hun var i hvert fall en lidenskapelig og hardtarbeidende dame jeg har stor respekt for.

Humor på Nilen

En annen hardtarbeidende dame vi ikke kommer utenom er Lene Kongsvik Johansen, som Asbjørnsen møtte på Teatervitenskap på Universitetet i Oslo. Mens de forgjeves prøvde å presse seg inn på Teaterhøyskolen, satte de i gang med en revy om «noe kvinnegreier» på egen hånd.

Selv hadde hun begynt å leke seg med å lage litt musikk på pianoet i kollektivet på Torshov og lett undrende oppdaget at det som kom låt som kabaretjazz fra 30-tallet.

Da Lene manglet melodi til en tekst, tilbød hun seg å skrive.

— Lene likte den umiddelbart. Hun skjønte at jeg hadde riktig hunch musikalsk. Vi klikket på plass.

Sangen het for øvrig ”Hurra hurra for klitoris og serieorgasmer” og gjorde stor lykke da Asbjørnsen og Joh. brakdebuterte på Smuget.

Asbjørnsen og Joh. opplevde mye sammen. Blant annet å sjokkere fastende muslimer i Egypt.
Privat

Mer kritisk var det da duoen flere år senere deltok på det nokså pussige konseptet ”Jazz og humor på Nilen”.Sammen med stjerner som Elsa Lystad, Knut Borge, Karin Krogh og Jon Skolmen, skulle de underholde norske cruiseturister – og lot ikke fastemåneden ramadan legge noen demper på repertoaret.

Fremføringen av nevnte klitorissang og låter som "Bli glad i din egen dott" var såpass malende at bartenderne om bord ikke trengte tolkehjelp. De forsto helt av seg selv at kunstuttrykket var høyst upassende.

— Men det var utrolig kult. Drinker på dekk og Agatha-Christie-stemning. Og tenk å få snakke med selveste Karin Krogh! Under Nilens sol, sukker hun.

Min jazzkamp

For det er jazzen, den hun fikk intravenøst fra morens radio, hjerteslagene hennes virkelig følger.

— Det er stas å få folk til å le. Men i musikken får jeg være meg sjøl. Når jeg er morsom er jeg i en rolle. Og når publikum opplever det samme som meg … Det blir magisk.

Og det gjør de?

— Ja, jeg har heldigvis klart å finne mitt jazzpublikum. Og det har jeg kjempet hardt for. Det tar tid å bygge opp en lytterskare når man skriver musikk som ikke spilles på radio. Og så møtte jeg vel en viss skepsis fra jazz-politiet.

Det tok tid før Asbjørnsen ble anerkjent av "jazzpolitiet". Å komme rett fra revyscenen og like jazz fra før krigen var ikke det som slo an.
Nouri Shahriar

Det var nemlig ikke bare å komme seilende inn i norsk jazzliv rett fra revyscenen, tungt påvirket av gammel underholdningsjazz. Jazzpuristene avfeide henne som en lettvekter og tok henne ikke seriøst.Hun fikk nok av gode anmeldelser. Men de hun brydde seg om, var de kritiske fra miljøet hun så gjerne ville være en del av.

Hva gjorde det med deg?

— Jeg gråt litt. Og ble irriterende opptatt av det. Det er veldig plagsomt å være opptatt av hva andre mener når du skal skape din egen musikk. Så mest av alt har jeg kjempet for å ignorere de ytre stemmene og lytte til instinktet mitt. Det er jo ikke sikkert det har vært riktig heller, men … Sånn e no dagane.

Uansett: Da hun ga ut albumet Divin’ At The Oceansound i 2011, med trio og egne låter i swing-jazz-utgave, ringte faktisk selveste hofforganet Jazznytt og ville lage portrettintervju. Etter det fulgte bookinger til de store jazzfestivalene, og før jul solgte hun ut Nasjonal Jazzscene i Oslo.

— Jeg må innrømme at jeg ble veldig, veldig glad. Det var en milepæl.

Hun ser på klokken. Straks skal hun og Dennis Storhøi finpusse på samspillet mellom mordersken Roxy og kjendisadvokaten som med alle midler skal prøve å få henne fri.

Hun har byttet ulltrøye med svart neglisje, kipper på seg de høyhælte skoene og er klar.

Høyhælt fjellgeit

Hilde Louise Asbjørnsen er stort sett selvlært og har lite formell bakgrunn å vise til innen showbiz.

Men å gå på pent på høye hæler, mente moren var en god ting å kunne, og meldte datteren på modellkurs hos Piaf-modellbyrå i Ålesund.

Hangen til det høyhælte kan også stamme fra farmoren Klara, som til og med gikk med høyhælte sko i potetåkeren.

Men dette visste jo ikke den mexicanske gjeteren, som i 3000 meters høyde så et turistpar komme i god fart oppover ura.

Synet av en blond kvinne i sommerkjole og høyhælte pumps var såpass rystende at han ble stående og gape.

Den mannlige turisten, Haakon Berg Jensen, påstår at han aldri har sett sin kone i flate sko siden de møttes på Savoy Bar en sen kveld for 14 år siden.

— Men kjære! Vi hadde vært sammen et halvt år. Jeg var stormforelsket og ble invitert til Mexico. Det er klart jeg pakket litt flatterende.

Premièreklar?

Torsdag skal hun altså ta med seg sine høyhælte dansesko ut på scenen og legge hodet på blokken med sin hittil største rolle. Hun, som aldri slapp inn på Teaterskolen.

— Du. Jeg er så glad jeg ikke kom inn. Der ville jeg blitt trent 24 timer i døgnet i tre år. Lene og jeg hadde aldri fått tid til å skrive og lage forestillingene våre. Og jeg hadde kanskje aldri oppdaget strømmen av ord og musikk inni meg.

Og kanskje hadde hun måttet opptre med lave hæler.

Les flere portrettintervjuer:

Marte Michelet: Jeg var en arrogant besserwisser.

Finn Skårderud: Aldri i ro

John M. Jacobsen: En produsent og en gentleman