0745, fredag morgen: En blå Peugeot elbil rygger inn på p-plassen merket Administrerende direktør. Ut av den ørlille boksen krabber en høy mann med blank skalle, linjakke og jeans, plukker med seg skuldervesken i lær og smiler oppriktig begeistret mot de grå og hvite sykehusbygningene. ”Skandalesykehuset”.

— Er det ikke fantastisk? Se på dette anlegget, da! Jeg er så veldig glad for å være her.Øystein Mæland har nettopp levert to gutter i barnehagen hjemme på Nordberg sammen med mannen sin. Kysset ham farvel og kjørt E6 ut av Oslo til sin tiende dag i sjefsstolen på Ahus.

En stol begge has forgjengere forlot på dagen etter å ha bakset med pasientskader, dødsfall, bemanningsproblemer, bekymringsmeldinger, underskudd og konflikter. Og som det krevde syv måneder og et kastet styre å finne en ny som var villig til å sette seg i.

Visstnok til både helsetoppers og tillitsvalgtes store lettelse, ble stolen altså fylt av mannen som nå energisk klyver trappene mot sitt nye kontor, mens han legger ut om hvor stolt han allerede er over alt det flotte de faktisk får til på det hardt prøvede sykehuset. Og hvor meningsfylt det er å få bidra til å gjøre det offentlige helsevesenet enda bedre.

Masochist?

Så er jo spørsmålet hvorfor han må bidra til det akkurat på denne uriasposten, og ikke heller kunne nytt roen litt til som assisterende helsedirektør. Han kunne jo trengt det, mannen som måtte fronte de tøffeste asylsakene som Grete Faremos statssekretær. Som ble hentet på dagen for å rydde opp i psykiatrien på Ullevål. Fikk ansvar for politiet to uker før 22. juli 2011 og var den eneste i landet som faktisk måtte gå etterpå. En god venn mener han med dette bekrefter en sterkt masochistisk side.

Inne på kontoret, til forveksling likt et fraflyttet forværelse, byr han på Kick-lakris (gave fra IT-avdelingen for å ”gi et kick i hverdagen”) og prøver å svare.

— Jeg blir bare så motivert av å få til resultater sammen med andre. Og så har jeg en erfaring fra psykiatrien på Ullevål, dit jeg kom i en kritisk periode. Det var veldig spennende å jobbe både med krisehåndtering og et langsiktig perspektiv, som vi må gjøre her.

Så du tror på suksess?

— Definitivt, ja. Jeg hadde jo ikke tatt denne jobben hvis jeg ikke trodde det var mulig å lykkes. Men det kommer til å bli noen tøffe tak.

Han masserer den blanke skallen med to lange pekefingre.

— Og dette er veldig koblet til mitt samfunnsengasjement. Noe av de mest sentrale verdiene i velferdssamfunnet ivaretas jo nettopp her.

Født i partiet

At Øystein Mæland bejubler velferdssamfunnet ligger nærmest i genene. Foreldrene møttes på AUF-leir på Utøya, og politisk ordskifte rundt middagsbordet inngikk i oppdragelsen hjemme på Hoff på Oslos vestkant.

Når sønnen i dag tilbringer feriene i en liten italiensk landsby, snakker godt italiensk, briljerer med sin Tiramisu og elsker Verdi og Puccini, kan også det tilskrives foreldrenes engasjement:Da de på 60-tallet skulle gjøre noe så eksotisk som å dra til Syden, var Spania totalt uaktuelt. Einar og Bjørg Mæland ville ikke sette sine ben i Francos fasciststat og reiste to ganger til Italia med tog.

Riktignok prøvde unge Øystein et ørlite venstreavvik da han som 15-åring abonnerte på raddisblekka Orientering med penger han hadde tjent på å gå med Aftenposten. Men også han fant snart trygt i havn i AUF. Der sjokkerte han sine utfreaka partikamerater med å stille pent klippet, med sobert språk, catalinajakke og lyseblå skjorte.

— Det var jo helt feil kleskodeks på de tider, humrer han i dag. Uansett ble han raskt tatt inn i varmen av folk som også snart skulle legge om klesstilen: Jens Stoltenberg, Rune Bjerke, Hanne Harlem, Turid Birkeland, Hans Jacob Frydenlund og Espen Barth Eide. Det man typisk kan kalle ”mæktige vænna”.

Og for å ta det med en gang: Jens Stoltenbergs forlover har ikke sluppet anklager om kameraderi, Ap-elite og partiansettelser.

Mæland misliker temaet.

— Jeg skjønner jo at folk tenker sånn, og det ble brukt mot meg da jeg ble politidirektør. Men ikke minst i den prosessen var jeg ekstremt opptatt av ryddighet og de formelle linjene.

Men førjulsfestene dine skal ha en kjendisfaktor på høyde med forlagenes hagefester?

— Sier du det ...? En stund hadde vi veldig god plass og inviterte mange mennesker. Men jeg tenker overhodet ikke på det som et nettverk til å oppnå noe.

Gerhardsen ungdom

Klokken er knapt åtte og det er bare kaffe i sykehuskoppene. Likevel gløtter Øystein Mæland nølende mot døren til forværelset, før han legger ansiktet i andektige folder, kremter og lar landsfader Einar Gerhardsens karakteristiske, lyse stemme fylle kontoret.

Han har latt seg overtale til å demonstrere et glansnummer helt fra AUF-tiden: Hva det kan føre til å tilbringe timer av barndommen foran en liten gul platespiller med en bunke arbeidersangplater. Ikke minst den fra 1971 der Einar Gerhardsen introduserer klassikere.

Etter fremføringen ler han hikstende.

— Vi var ikke helt Gerhardsenungdom, altså. Men vi i AUF trodde nok vi var mer representative for ungdom enn vi faktisk var. Selv på fest snakket vi mest politikk. Mange ville nok opplevd det som veldig sært.

- Særlig hvis de hadde visst hvor mye fremtidig makt som var samlet?

— At vi skulle bli mektige tenkte vi absolutt ikke på. Men Jens var en stjerne. Vi visste at han kom til å fortsette med politikk.

Doktor dyregod

Selv ville Øystein Mæland bli lege. Lenge administrerte han Oslo AUF fra telefonboksen ved lesesalen på Blindern og stilte med bukselommer tunge av kronestykker. Yrkesvalget mener han kan spores tilbake til en tidlig trang til å finne ut hvordan ting så ut inni.

Den blivende legen brukte sin nysgjerrighet ute i naturen. Ikke minst på å finne ut hvordan dyr og fugler så ut inni.
Stig B. Hansen

Ti år gamle kokte for eksempel han og en kamerat døde fugler i en blikkboks, plukket av kjøttet og limte sammen skjelettet. Utrustet med en håndbok i utstopping av fugler, rigget han seg til ved kjøkkenbordet med selvdøde skjærer og kunstige øyne kjøpt i en hobbybutikk. Innvollene ble fjernet og erstattet med en slags høyball. Men skinnet var skjørere enn det så ut i boken, og det hele gikk bokstavelig talt i oppløsning.— Det måtte veldig fort ut, konstaterer han, i det noen banker på kontordøren. Mæland ser på klokken og spretter opp. Tillitsvalgte leger og sykepleiere er klare for dagens første møte.

Hemmeligheten

15 år etter at han dissekerte fugler i hagen, ble han lege. Etter hvert psykiater. Markerte seg som politiker, ikke minst som justisminister Grete Faremos lojale og ”hjerteløse” bad guy i de vanskeligste asylsakene. Og forble singel.

Da Mæland giftet seg med Rolf Aspestrand for syv år siden, holdt Jens Stoltenberg en tale spunnet rundt spørsmålet: Når skjønte jeg at Øystein var homofil?

Svaret var: Hele tiden. Som alle andre.

Øystein Mæland våget aldri å drømme om å få både mann og barn. Her har han begge deler, på tur til Ullevålseter.

Men den trygge, populære mannen drøyde i det lengste med å informere selv sine aller beste venner.På kontoret, etter møtebolken, krysser han armene over brystet når han skal prøve å forklare hvorfor.

— Jeg bekymret meg mer enn godt var. Og bare skjøv det til side.

- Helt til du ble 35?

— Det er utrolig hva man kan tilpasse seg. Men jeg lengtet jo etter en å dele livet med.

For åtte år siden tok en venn av en bekjent kontakt og ville invitere ham på date. Mæland flesket til og foreslo en femretters middag på italiensk restaurant.

— Kanskje litt overmodig … Men kanskje ikke, undrer han i dag, og kan konstatere at den mørke psykoterapeuten var mannen han hadde ventet på. I dag krangler de om hvor raskt de faktisk flyttet sammen.

Han løser grepet foran brystet.

- Så nå er du der du drømte om?

Det blanke hodet rister.

— At jeg skulle ha både mann og barn hadde jeg aldri turt å drømme om. Det var alt for fjernt.

Offentlige barn

Han hadde heller ikke drømt om hvor heftig debatten de to sønnene skulle skape. Da det ble kjent at den nyutnevnte politidirektøren hadde en sønn født av surrogatmor i USA og en til på vei, lot ikke kritikken vente på seg. Han ble beskyldt for menneskehandel, å ha omgått norsk lov, mens VG konstaterte at norsk politi ikke kunne ledes av en lovbryter.

- Hvordan opplevde dere det?

— Vi følte oss veldig sårbare. Jeg ser jo at temaet er kontroversielt, og folk må få ha ulike meninger. Men det er ganske spesielt å bli beskyldt for lovbrudd og menneskehandel kort tid etter at Riksadvokaten hadde gratulert meg med å få barn.

- Men du ble jo reddet av dine venner i regjeringen som fastslo at enkeltpersoner ikke kan straffes for surrogati?

— Det var en presisering av loven som gjaldt mange flere saker enn vår. Vi står fullt og helt for det vi har gjort.

I dag har roen senket seg over familien. Hjemme på Nordberg stusset riktig nok noen av barna i barnehagen over hvem av pappaene som var dame. Etter en liten oppklaringsrunde var relasjonene greie.

— Før vi fikk barn trodde jeg jo jeg ville bli medlem av eldre engstelige fedres forening. Men vi er nok helt vanlige gjennomsnittlige, småbarnsforeldre.

Katastrofedagen

En regntung fredag i juli 2011 hadde småbarnsforeldrene akkurat kommet hjem fra hyttetur. Mæland hadde rukket å jobbe to uker som politidirektør før han tok ferie. Mandag skulle han ta fatt for alvor. Mens han puslet på kjøkkenet fikk han en telefon med beskjed om å skru på tv.

Snart to år senere leter han stadig etter ordene når han skal beskrive de neste døgnene.

— Det var bare umulig å ta inn over seg …. Så fjernt fra alle realistiske scenarioer.

Han stanser.

— Ordene blir bare floskler.

De fleste vil huske hvordan politiet i det lengste prøvde å frikjenne seg selv, mens listen av fatale tabber og feilvurderinger ble stadig lenger. Mange vil også huske at politidirektør Øystein Mæland var den aller første som faktisk beklaget. På pressekonferansen der politiets interne evaluering skulle presenteres, åpnet han med å be om unnskyldning. For at politiet ikke hadde klart å pågripe gjerningsmannen tidligere. For at mange liv kunne vært spart.

Da politiet la frem sin egen avaluering av 22. juli, ååpnet Øystein Mæland pressekonferansen med å be om unnskyldning på vegne av politiet.
Bjørge Stein J

— Jeg var helt sikker på at det eneste mulige var å komme med en beklagelse. Også for mange i politiet var det en lettelse. Vi var faktisk oppriktig lei oss for håndteringen, sier han. - Men evalueringen inneholdt jo ingen beklagelser?

— Nei … Og det var problemet. Den manglende overensstemmelsen mellom evalueringen og min beklagelse. Og at evalueringen ikke ga det fulle bildet.

Røvertokt

Et halvt år senere fikk Norge til de grader det fulle bildet. Mandag 13. august ga Gjørvkommisjonen hele det offentlige Norge elektrosjokk. Torsdag hadde politidirektør Mæland samlet alle landets politimestre i en konferansesal på Gardermoen. Alvoret sto klart

Da Øystein Mæland fortalte pressen hvordan han og politiet skulle gå videre etter 22. juli, var han i realiteten allerede presset ut.
Varfjell, Fredrik

for et samlet politikorps. De sto foran dyptgripende endringer.

Rett før Mæland skulle holde pressekonferanse, ringte det fra Justisdepartementet. Han fikk vite at Faremo hadde bedt om å få vurdert om hun var habil til å vurdere hans tjenesteforhold. Med andre ord: Til å kunne sparke ham.

— Da har hun vel også tenkt å vurdere stillingen min, tenkte jeg. Og jeg har ikke ryggdekningen jeg trenger. End of story.

Direkte på NRK samme kveld kunne Faremo fortelle at Mæland hadde valgt å trekke seg.

Noen uker senere fortalte han via VGs forside hvordan han var blitt ofret i et politisk spill.

— Noen mener jeg sutret, men jeg sutrer ikke. Jeg anerkjente ministerens behov for å vise handlekraft. Det var måten det skjedde på, at jeg ikke fikk noen beskjed om at de tenkte i de baner. De skulle ikke gitt meg rare hintet før jeg hadde pakket sammen og gått. Jeg mener det ville vært et helt normalt krav til ledelse.

- For å si det pent?

— Jeg prøver å si det pent. Men ja, jeg var forbanna. Med god grunn. Men man kan ikke være sinna for lenge. Jeg hadde sagt ja til en utsatt jobb.

- Grete Faremo blir ikke lenger invitert på lutefiskmiddag hos deg?

— Det stemmer.

- Hvordan er forholdet til Jens i dag?

— Helt uendret.

- Er det mulig?

— Ja. Vi har snakket ut.

På pensum

En ting står uansett igjen etter jobben som politidirektør.

En augustkveld i 2011 rullet en rekke av svarte biler opp foran Slottet. Hele det offisielle Norge skulle på gallamiddag i forbindelse med et sørafrikansk statsbesøk. Ut av en av bilene kom politidirektør Øystein Mæland i gallauniform med hvite hansker. Rett bak fulgte hans mann i kjole og hvitt. Inne på slottet, der fotografene sto, gikk det smilende paret hånd i hånd. Bildet av dem er nå

Hånd i hånd på vei til middag på Slottet - og rett inn i skolepensum.
Solum, Stian Lysberg

foreviget i en lærebok i samfunnsfag.

Det gleder mannen i uniform.

— Jeg synes det er veldig fint. Noe av det vanskelige for meg da jeg var ung var å mangle forbilder.

- Ikke noe paparazzi-bilde, altså?

— Nei, vi var veldig bevisste på at vi ville gjøre det, gripe muligheten man har i noen sammenhenger til å vise seg som et helt menneske.

Barnefri gourmet

En mann stikker hodet inn kontordøren og rygger forvirret ut igjen. Det er straks tid for neste møte. Den ferske direktøren skal prøve å stikke tidlig. Han og mannen skal på sin aller første barnløse helgetur som foreldre. De har sikret bord på Michelin-restauranten Noma i København.

- Men nå har du startet i nok en utsatt jobb. Hvis du må gå igjen, hva kan du toppe med neste gang? Som er enda verre?

De brune øynene sperres opp.

— Herregud … Det tenker jeg i hvert fall ikke på! Nå er jeg 100 prosent her, og ser for meg å bli til jeg går av med pensjon. Og da snakker vi ikke tidligpensjon, altså!

- Men først skal du slå ut håret i Køben?

— Ja. En stadig mer krevende øvelse!