Oslo 8. mars 2014: Først kom den røde hovedparolen: Forsvar abortloven. Nei til reservasjonsrett. Så fulgte nærmere 15.000 kvinner, barn og menn, inkludert skuespillere, rosabloggere, unge togdebutanter og gamle travere. Folk som aldri hadde drømt om å gå i tog, skapte 70-tallstilstander i bygatene.

Regjeringen hadde ikke sett det komme, det voldsomme sinnet over forslaget om at leger skulle kunne reservere seg mot å henvise til abort. Det hadde derimot alle som sitter med fingeren på den norske debattpulsen: Der hadde det kokt lenge. Eksempelvis ble Sigrid Bonde Tusviks flammende innlegg om saken i Dagsavisen lest av 300.000 og delt 50.000 ganger på sosiale medier.

Sigrid Bonde Tusviks innlegg i Dagsavisen om reservasjonsrett ble lest av 300.000 og delt 50.000 ganger på sosiale medier.

— Litt spesielt, var statsminister Erna Solbergs kommentar til det enorme fremmøtet. Og fikk så hatten passet på de samme sosiale mediene.

— For mange handlet det om retten til egen kropp, ikke om leger. Når man blir tråkket så nær, trigger det lettere følelsene våre. Følelser som sosiale medier gjør det enkelt å umiddelbart fortelle andre om, sier førsteamanuensis i medievitenskap Elisabeth Staksrud ved UiO.

Moral = tabu?

Mammablogger Susanne Kaluzas bok om forseggjorte matpakker utløste ramaskrik blant indignerte småbarnsmødre
Aas, Erlend

Reservasjonssaken er ett eksempel på at det faktisk er mulig å provosere nordmenn med andre ting enn bensinpriser, harryhandel og ulv. Men hva skal egentlig til for å fyre opp et mett, selvtilfreds folk som blir pepret med meninger og debatter i alle kanaler?Noen vil mene det går ganske lett. For eksempel blogger Guri Idsø Viken. I et innlegg i Aftenposten slo hun kontant opp med sitt idol Petter Northug etter hans nattlige kjøretur. Etter få timer rant kommentarfeltet på Facebook så kraftig at saken måtte fjernes.

I et innlegg i Aftenposten slo Guri Idsø Viken kontant opp med sitt idol Petter Northug etter hans nattlige kjøretur.

— Så mye kjeft hadde jeg ikke forventet, sier bloggeren, som i tillegg til de vanlige feminine skjellsordene fikk høre at hun var moralist fordi hun kritiserte Nordthug.

— Jeg har vokst opp med gutter som kjører seg ihjel i fylla. Men vi skal liksom ikke diskutere moral lenger, i hvert fall ikke legge oss oppi hva enkeltpersoner velger å gjøre, sier hun.

Brunostopprør

- Lag et ekstra godt måltid. Finn på noe spennende i sengen. Slutt å hakke på mannen om alt som er galt, sa hun. Og utløste det hun kaller et "nasjonalt raserianfall".
Indrelid Trygve

Det siste har bloggeren utvilsomt rett i. Hvis noe prøver å pirke i valgene vi gjør i eget liv, i eget hjem og ikke minst for barna våre, er eksplosjonsfaren stor. Mammablogger Susanne Kaluzas bok om fancy matpakker utløste for eksempel ramaskrik blant indignerte småbarnsmødre. Mens Horten kommune, som ikke ville servere brunost på SFO, ble møtt med massiv fordømmelse. Bare på Aftenpostens Facebook-sider kom det godt over 1000 kommentarer.— Folk blir provosert og går i forsvar når de føler seg personlig kritisert, sier Kristin Grøntoft, ansvarlig for sosiale medier i Aftenposten.

De tre store

Da Stein Erik Hagen under finanskrisen fortalte at også han måtte spare og derfor sendte skjortene til London for å bytte snipper, demonstrerte han en voldsom og provoserende avstand til folk flest.
Stein J Bjørge

Men selv om de nære ting skaper temperatur, er det større format over de tre temaene som ifølge forskningsleder Jon Rogstad ved FAFO virkelig har kraft i seg til å vekke "nasjonsdyret": Feminisme/kjønn

Religion – spesielt islam

Ap-staten – også kjent som formynderstaten .

— Disse temaene får alarmen til å gå hos mange, sier Rogstad og peker på at spesielt religion har seilt opp som følsomt tema. Ofte handler det om islam, og hijaben har holdt liv i opptil flere høytempererte debatter. Den mest debatterte nettsaken høsten 2011 handlet om en barnehage som nektet barna å bruke nisselue. Symptomatisk ble temaet for debatten raskt islam som en trussel mot norske tradisjoner.

Men det vekket også sterke følelser da en NRK-journalist i vinter ble nektet å bruke et lite kors på skjermen. I Vårt Land pågikk i fjor høst en debatt om Guds eksistens sammenhengende i tre måneder.

— Spørsmålet er om nye debatter om religion – og da særlig ytterliggående tolkninger av islam – har påvirket vilkårene for det offentlige ordskiftet, sier Rogstad, som viser til at 19 norske journalister i en fersk undersøkelse oppgir at frykt for reaksjoner fra religiøse miljøer har påvirket arbeidet deres.

Intelligente brøl

Marte Krogh ble i VG tolket som om hun ba norske småbarnsmødre ta seg sammen og trene mer. Saken ble ekstra provoserende ved at fiolinisten Krogh ble stemplet som "finansfrue", og dermed hele Kvinne-Norges motpart.
Arve Henriksen

Men hvem er det som makter å bryte lydmuren og bli kjendis ved hjelp av ytringsfriheten? Som kjent er det nok av illsinte mennesker som hevder seg kneblet fordi de aldri blir hørt utenfor sine egne nettsamfunn.— Du må skjønne systemet og brøle såpass intelligent at du får svar, konstaterer Rogstad og minner om medienes enkle logikk: Noen må føle seg angrepet og rykke ut. Hvis ingen utfordres og slår tilbake, slukner saken som en fyrstikk.

Blond provokatør

En som i høyeste grad har ment seg til kjendisstatus, er religionshistoriker Hanne Nabintu Herland. Hun tråkker rett ut i samtlige tre «minefelt», religion, feminisme og formynderstat og betegner engasjementet for reservasjonsretten som "et totalitært ønske om å frata enkeltmennesket (legene) rett til å velge".

Ifølge debattredaktørene i de største norske mediene er Christian Tybring-Gjedde blant de mest provoserende i dagens Norge.
Øhman Rolf

Herland huskes blant annet for å ha rådet sine medsøstre til å gi mannen sin en "ekstra flott kvinnedag" i forkant av en helt annen 8. mars-feiring:— Lag et ekstra godt måltid. Finn på noe spennende i sengen. Slutt å hakke på mannen om alt som er galt, sa hun. Og utløste det hun kaller et "nasjonalt raserianfall".

I likhet med en del andre selvutnevnte systemkritikere hevder hun også at rasismekortet sitter løst i norsk debatt.

— Å kritisere mennesker med mørk hud, eller snakke høyt om at menn med mørk hud voldtar, er umulig i Norge i 2014, sier hun, og mener det vil være like umulig å diskutere om norske jihadister som drar til Syria, bør fratas statsborgerskapet.

Kom ikke her!

Lite har skapt større opphisselse blant VGs lesere enn saker om Tone Damli Aaberges giftermål og graviditet

Polske Nina Witoszek betegner seg selv som "en pest og en plage" som våger å komme utenfra og kritisere nordmenn. Der havner hun forøvrig i provoserende selskap med flere, for eksempel den svenske regissøren Sofia Jupither som fikk seg til å si at Kardemommeby har et kvinnesyn som er skadelig for barn og en nærmest høyreekstrem ideologi. Eller svenske Henrik Arnstad som beskrev Norge som en rasistisk nasjon med en halvfascistisk identitet.Witoszek tror en av hennes «synder» er at hun ser verdien av både høykultur og eliten, og ikke nødvendigvis har sans for arbeiderklassens visdom.

— I Norge har svake grupper alltid rett, også mobben, sier hun og hevder at nettopp dette er noe av det som bremser den norske debatten mest.

Godhetsregimet

Hun får følge av professor i retorikk Jens Kjeldsen ved UiB. Han mener den som bryter med den såkalte godhetsdiskursen – at vi skal være snille mot de svake, gjestfrie, tolerante og åpne, må regne med kjeft.

— Mest provoserende er det å angripe grupper som oppfattes som utsatte, sier han, og viser til den vanskelige debatten om romfolk.

— Å si at Norge ikke kan ta imot tapere som ødelegger byene våre, bryter direkte med denne normen. På samme måte som det er svært provoserende å si at narkomane må vekk fordi de ser ekle ut.

- Men absolutt alle deler jo ikke dette verdisettet?

— Nei. Men enkelt sagt alle som går i rosetog.

- Så hvem provoserer?

— Den som nekter å være et godt menneske med de riktige verdiene. Christian Tybring-Gjedde, for eksempel, blir angrepet for nesten å være en ond person som sier vi skal være slemme mot utsatte mennesker.

Finansfrue eller fiolinist?

Å komme fra eliten og fortelle vanlige folk hvordan de skal oppføre seg, skjer heller ikke ustraffet. Da Stein Erik Hagen under finanskrisen fortalte at også han måtte spare og derfor sendte skjortene til London for å bytte snipper, demonstrerte han en voldsom og provoserende avstand til folk flest.

Det samme gjorde tilsynelatende "finansfrue" Marte Krogh da hun via VG ba norske småbarnsmødre ta seg sammen og trene mer. Det vil si, hun hadde aldri bedt andre enn seg selv å ta seg sammen og prøve å trene.

Stipendiat Yngve Hågvar ved Høyskolen i Oslo og Akershus har studert saken. Han viser hvordan den ble gjort provoserende ved å stemple fiolinisten Krogh som "finansfrue", og dermed hele Kvinne-Norges motpart. Eli Rygh og Lisa Tønne, som vanligvis er kjendiser, representerte "folk flest" som "raste" mot Krogh.

— Krogh fikk rollen som arrogant, bedrevitende overklasse mot "vanlige folk", sier Hågvar.

— Det interessante er at budskapet om at småbarnsmødre må trene er helt legitimt ellers. Men plassert inn i historien om eliten som kritiserer folk, blir det utålelig. Medielogikken er at den lille mann skal ha sympati uansett.

Folkets røster

Aftenposten har spurt debattredaktørene i de største norske mediene hvem de mener er mest provoserende i dagens Norge. Listen ble lang, forholdsvis mangfoldig, og varierte fra Jens Stoltenberg, Gerhard Heiberg og Ari Behn til Espen Ottosen, mullah Krekar og Mohyeldeen Mohammad – islamisten som brølende inn i en ropert advarte mot et nytt 11. september på norsk jord. Men noen navn gikk igjen hos nesten alle: Christian Tybring-Gjedde, Nina Karin Monsen og Hanne Nabintu Herland.

Dagbladets Martine Aurdal forteller at så fort en artikkel av eller om for eksempel Eskil Pedersen, Berit Riise, John Arne Riise eller Jens Stoltenberg blir lagt ut, må kommentarfeltet stenges etter kort tid. Øyvind Solstad har ansvar for sosiale medier i VG og slutter ikke å undre seg over hvordan folk enten hater eller elsker Jens Stoltenberg. Ellers er det lite som har skapt større opphisselse blant VGs lesere enn saker om Tone Damli Aaberges giftermål og graviditet.

— Folk blir provosert både av henne som person og av den massive dekningen, tror medieforsker Karoline Ihlebæk ved UiO.

Storm i vannglass?

Men selv om kommentarfeltene koker, like'ne hagler og avisene skriver – hvor mange er faktisk provosert? Vanligvis er det umulig å vite. Men etter den opphetede debatten om utvisningen av Maria Amelie, der norske aviser alene skrev 11.300 artikler, ble det faktisk undersøkt.

— Mediedekningen ga inntrykk av at engasjementet var enormt og at Norges befolkning synes det var helt forkastelig at hun skulle ut, sier postdoktor Audun Beyer ved UiO.

Men da folk ble spurt, viste det seg at veldig mange mente Amelie ikke skulle få bli, og at folk, også de som mente hun burde få bli, faktisk var mest provosert av mediene.

— De mente Amelie var lite typisk for asylpolitikken og at mediene brukte altfor mye tid og plass på saken, sier Beyer.

Heller ikke det tilsynelatende brennende engasjementet for Nathan og de andre asylbarna som skulle kastes ut i 2013, stakk nødvendigvis så dypt: Folks holdninger til om familier med barn som hadde bodd lenge i landet, burde få bli eller ikke endret seg ikke i løpet av månedene saken sto på, ifølge Beyers forskning.

Tullesaker?

Så kan vi jo til slutt lure på om vi faktisk hisser oss opp over de riktige tingene. Om flere av oss burde engasjert oss i fornyelsen av Grunnloven. Eller handlingsregelen. For ikke å snakke om sosial dumping og korrupsjon.

Ytringsfrihetsekspert Anine Kierulf mener det virkelig bekymringsverdige er at vi lar de store spørsmålene ligge.

— Det vi diskuterer heftig og begeistret, er relativt enkle saker, som at kvinner roser hverandre. Men for eksempel vår tilknytning til EU, at vi bare må ta imot det som kommer fra Brussel, orker ingen å ta i.

Nei, hvorfor skulle det provosere?