Et voldsomt, plutselig regnskyll får turistene på Phi Phi Island til å flykte under tak. Alle unntatt to.Patrick og Hanne Hjemgård enser ikke at de blir gjennomvåte. De har nettopp funnet pappaen og ektemannen Lennart Hjemgårds smilende ansikt blant portrettene av tsunamiofre på en minnepaviljong som er reist på årsdagen for katastrofen.

Hanne husker i detalj den forferdelige dagen for ti år siden.

Bølgene som slo inn over strendene, var opp mot ti meter høye, og ferieparadis og fiskerlandsbyer ble jevnet med jorden i løpet av minutter.

Løper mot bølgen

Hun kjenner at bakken rister under henne, og hun hører et drønn bak seg. Som om tusen elefanter kommer løpende. Hanne Hjemgård og mannen Lennart står i resepsjonen på hotellet på Phi Phi for å betale for oppholdet da de snur seg og ser at lyden er fra desperate mennesker som stormer mot dem. Bak skimter de høyt vann som kommer buldrende inn fra havet.

Hanne og Lennart begynner å løpe motsatt vei. Med vann til knærne. Mot bølgen. Mot havet. Gjennom folkemengden presser de seg frem. "Patrick!", "Patrick!". Det er ingen sjanse for at den 15 år gamle sønnen hører dem der han ligger inne i bungalowen nede på stranden og ser film. Men de roper likevel. Idet Lennart hopper over gjerdet ned mot leiligheten beordrer han Hanne til å snu. Hun nekter, men han er alvorlig: "Snu, for faen, snu nå!".

Det er siste gang Hanne ser mannen sin.

Så smeller det

I bungalowen har vannet begynt å stige, og sengen Patrick sitter i, flyter. Han gjør et forsøk på å samle verdisaker så de ikke skal bli våte. Vannet fra den første bølgen har begynt å trekke seg tilbake, men så smeller det. Den andre bølgen kommer med en kraft som knuser landskapet. Hoteller, hus, møbler og mennesker blir kastet rundt. Bungalowen Patrick sitter i, sprenges, og han kastes ut med vannet mellom betong, planker og trær. Det holder ham nede, men plutselig presses han opp mot vannoverflaten og hiver etter pusten. Han kjemper med armer og ben for å holde hodet over vann. Han ser døde mennesker rundt seg, han griper tak i en liten baby som flyter forbi, men må gi slipp. Strømmen er for sterk, og han må ha begge armer for å kjempe.

Les Aftenpostens reportasje:

Etter bølgen

På en takterrasse på et hotell lenger inne på øya ligger Hanne Hjemgård. Hun er hardt skadet og passes på av noen thailandske kvinner. Så hører hun navnet sitt, noen roper på svensk "Hanne Hjemgård! Hanne Hjemgård, vi har Patrick Hjemgård hos oss". Hun ser en mann fra en annen takterrasse lenger bort som vinker, og så ser hun Patrick.

— Det var en så enorm lettelse. Lennart hadde reddet ham, og da har vi klart oss alle tre, tenkte jeg. Jeg var aldri i tvil om at Lennart skulle overleve, fordi han var den sterkeste av oss.

Lennart Hjemgård døde 43 år gammel i tsunamien i Thailand i 2004. Her er han på båten hjemme i Norge en av de fine oktoberdagene i 2004.

Etter et døgn på Phi Phi med stadig frykt for nye bølger og et håp om å finne Lennart, kommer Hanne og Patrick seg om bord på den første båten over til Phuket. Hanne har kuttskader og brudd, hun har vann i lungene og trenger sykehusinnleggelse. På båten får de endelig låne en telefon og ringer hjem til Norge for å fortelle at de lever. Det er Patrick som ringer og storesøsteren hjemme som svarer. Hun forteller at de nettopp har fått telefon fra UD om at faren også lever og venter på dem i Phuket.Det bryter ut jubelscener på båten. De gråter og kaster seg rundt halsen på hverandre. De mottar gratulasjoner av de andre på båten. En ubeskrivelig glede, det finnes ikke ord, forteller Patrick.

Men Lennart står ikke på kaia i Phuket. Han er ikke på sykehuset. Timene går. Dagene går. Så får de vite at navn var blitt blandet, han var ikke funnet likevel.

Nyttårsaften er de kommet hjem til Norge, og det tas en DNA-test av Patrick da han lander på Gardermoen. Den sendes rett til Thailand, og to måneder senere får de vite det de hadde skjønt, men nektet å tro. Lennart var funnet, men han var død.

Reisen tilbake

— Her lå det lik på rekke og rad, forteller Hanne Hjemgård med fast, rolig stemme idet vi når frem til betongplassen utenfor Hotel Phi Phi etter å ha gått de få meterne fra båthavnen. Dette er før regn og torden renset luften,Temperaturen er høy og solen brenner.

— Patrick ble reddet inn på dette hotellet, mens jeg ble brakt i sikkerhet på taket av nabobygget. Like før jeg fikk hjelp, hang jeg etter armene i en elektrisk ledning der oppe, sier hun og peker opp over gaten, derdet også i dag er strukket kabler.

— Heldigvis var ikke ledningen strømførende.

- Dere har vært tilbake også tidligere, men hvor sterk er opplevelsen av å komme hit igjen nå, 10 år senere?

— Jeg får vel litt høy puls av de sterke minnene, konstaterer sykepleieren.

— Og så tenker jeg konstant på siste gang jeg så mannen min. Lennart er med meg her, hele tiden, slik han alltid er.

Siste gang?

Påkjenningen til tross er Hanne Hjemgård likevel glad hun er kommet for å markere tiårsminnet.

— Samtidig tror jeg kanskje dette blir siste gang, sier hun.

Det siste bildet. Lennart, Hanne og sønnen Patrick i bakgrunnen på julaften 2004. Bildet er et mobilbilde som de sendte hjem til venner, og et av de få de har fra Thailand-turen. De mistet alle eiendeler i bølgen.

Sønnen som var 15 da faren ble revet bort, er for sin del sikker på at han kommer flere ganger til Phi Phi:— Da jeg skulle reise fra Norge denne gangen, visste jeg ikke helt om jeg skulle grue eller glede meg. Hver gangjegkommer hit, er det jo på en måte som om jeg skal møte pappa igjen, sier den nå 25 år gamle håndverkeren mens vispaserer ned mot stranden.

Ville vært der

Hanne Hjemgard er fortsatt svært glad for at eldstesønnen Christoffer (27) valgte å bli hjemme i juleferien for 10 år siden.

— Hadde han vært med, hadde jeg mistet tre, ikke én, sier hun med overbevisning. Moren er sikker på at de to guttene hadde ligget og sovet på morgenen da monsterbølgene kom. De ville aldri ha klart å redde seg ut.

- Jeg håper ikke han løp ned til stranden for å redde meg helt forgjeves. Jeg tror han kan ha vært den som hjalp meg opp da jeg satt fast i vannet, sier Patrick Hjemgård (25).
Jan T. Espedal

Christoffer selv, som denne gang er med til Phi Phi, ser det annerledes:— Jeg skulle så inderlig gjerne ha vært her!Iblant har jeg kjent stikk av dårlig samvittighet for at jeg var hjemme. Jeg skulle jo vært til stede og gjort mitt for å hjelpe! sier 27-åringen.

Idet de tunge regndråpene begynner å falle, ser vi broren og moren stanse ved bildet de har lett etter på minnepaviljongen.

— Dette var det siste stedet jeg så pappa. Jeg føler at jeg kommer nærmere ham når jeg er her. Dette er et sterkere sted for meg enn ved gravsteinen i Norge, sier Patrick.

Kjenner nærhet til de døde

Familien Hjemgård er ikke alene om å reise tilbake denne julen. Støttegruppen etter flodbølgekatastrofen vet det er flere familier som tilbringer juleferien på strendene der de var for 10 år siden, og 2. juledag arrangerte den norske sjømannskirken en minneseremoni på en av strendene i Khao Lak.

— Det å reise tilbake til stedet der de opplevde tsunamien og mistet sine kjære, har vært viktig for mange av de etterlatte. Det har hjulpet dem å forstå og akseptere at deres kjære ikke kunne overleve. Samtidig er det blitt et hellig sted for mange. Et sted hvor de opplever at de får en nærhet til den de mistet, forteller Pål Kristensen ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress og Senter for Krisepsykologi.

Han er psykolog og traumeekspert og en av dem som har forsket mest på hvordan det har gått med dem som mistet noen i tsunamien i 2004. I en studie to og seks år etter flodbølgen intervjuet han og hans team 94 voksne som mistet nære familiemedlemmer.

Les også:

Strever fortsatt

Der kommer det frem at mange av de etterlatte sliter med psykiske problemer flere år etter tsunamien. Hardest har det gått ut over dem som opplevde tsunamien direkte og var i livsfare selv, og også mistet noen. Halvparten av dem hadde en psykisk lidelse to år etter tsunamien. I oppfølgingsstudien seks år etter tsunamien slet fortsatt én av tre med enten posttraumatisk stress, depresjon eller komplisert sorg (se faktaboks).

Hanne Hjemgård legger ikke skjul på at tiden etter tsunamien har vært tøff. Hun forsøkte å begynne å jobbe igjen, men oppgavene som operasjonssykepleier ga henne konstant følelsen av å være tilbake i traumet: Alarmer som går, ambulanser, åpne sår. Hun ble omplassert til en roligere del av sykehuset, men også der fikk hun kraftige traumepåminnere. I dag er hun uføretrygdet. Hun har fått tett oppfølging av psykolog siden 2004 og fikk tidlig diagnosen posttraumatisk stressyndrom.

Hanne tror ikke hun vil bli helt frisk, men har lært seg å leve med det. Hun vet at hun trenger rolige dager for å hente seg inn etter dager med mye aktivitet. Og hun har lært seg hvordan hun skal håndtere angstanfallene når hun våkner om natten og tror hun er tilbake i bølgene.

Å miste et barn

26 norske barn omkom i tsunamien. Pål Kristensen intervjuet flere av foreldrene i sin studie, og han sier at dette er gruppen som er mest utsatt for komplisert sorg: Når den akutte, intense sorgen vedvarer over lang tid og gjør det vanskelig og fungere i hverdagen.

I Khao Lak, der flest nordmenn omkom under tsunamikatastrofen, var pårørende fredag samlet på en av strendene. Prost Lars Henrik Hugan ledet minnehøytideligheten.
JØRGEN LOHNE

I etterkant av tsunamien og Utøya-tragedien er det i fagmiljøene blitt diskutert om komplisert sorg skal bli en selvstendig diagnose, og nå ser det ut som det kommer til å skje når nye diagnosekriterier skal legges frem i 2017.— Å miste et barn ses i dag på som kanskje den sterkeste påkjenningen et menneske kan oppleve på tvers av kulturer. Det er naturstridig. Det utfordrer grunnleggende antagelser om hvordan verden fungerer. Mange opplever at de mister en del av seg selv, og noen kan kjenne på skyldfølelse over å ikke ha klart å beskytte barnet sitt, forteller psykologen.

— Vi har kjent på alle de følelsene. Men vi har kjempet. Og vi har forsøkt å skape mening i det meningsløse, sier Lise og Anders Bang Ericsson fra Narvik.

De var på en fire ukers Asia-ferie og var innom Khao Lak for å feire jul med noen norske venner i 2004.

Huset eksploderer

På morgenen den 26. desember trekker de opp i annen etasje i en av bungalowene nede på stranden da de ser bølgen som kommer, og vannet som siver oppover stranden og gressplenen. I begynnelsen er det ikke så skremmende, mer fascinerende. Noen i følget går ut på verandaen og tar bilder. De tenker ikke at de er i fare, de er jo i annen etasje. Men så stiger vannet i leiligheten. Anders holder sønnen deres Ragnar på 2,5 år i armene sine. Da vannet når dem til halsen, eksploderer huset. De kastes ut med en kraft som trekker dem under og virvler dem rundt i vannet som i en vaskemaskin. Da Anders kommer til overflaten, holder han fortsatt rundt sønnen. Men den samme kraften i vannet og gjenstandene rundt dem presser ham ned. For å forsøke å gi Ragnar luft vil han skifte grep og løfter gutten sin over vannflaten. Men toåringens armer er glatte, de er nettopp smurt med solkrem. Idet han skifter grep, sklir den sleipe armen ut av hånden hans.

Lise skylles flere kilometer innover land og klarer å klamre seg til en dør som hun seiler på. Hun redder seg i land der landskapet begynner å gå oppover og setter med en gang i å lete etter sønnen og mannen. Det går 36 timer før Lise og Anders blir gjenforent på et sykehus i Phangnga.

Det siste bildet. Ragnar (2) på julaften 2004. Han satt på en trapp i den fine thailandske drakten og hvisket med en av venninnene som var med på turen. De var så lure og blide, forteller Lise og Anders om øyeblikket. Det var to dager før tsunamien.
Privat

Og det skal gå 6,5 måneder før sønnen Ragnar blir funnet og identifisert som den siste av de 84 omkomne nordmennene etter flodbølgekatastrofen.

Skape mening

Lise og Anders ble igjen i Thailand i et år etter tsunamien. Først for å lete etter Ragnar, men underveis også for å hjelpe og organisere for andre nordmenn som mistet og savnet noen. Lise ble leder for pårørendesenteret i Phuket og organiserte blant annet turene tilbake for de etterlatte i samarbeid med helsedepartementet, UD og Sjømannskirken. Samtidig hjalp ekteparet thailandske barn og familier som hadde mistet alt etter bølgen.

— Situasjonen var kaotisk, familier hadde mistet alt, de manglet mat, melk til babyer som ikke lenger hadde en mamma og hjelp til syke som var hardt skadet.

Graven til Ragnar hjemme i Narvik er blitt et godt sted å være for Lise og Anders Bang Ericsson. - Jeg går hit flere ganger i uken og snakker med Ragnar. Vi synger for ham på bursdagen og føler at vi kommer litt nærmere ham her, sier Lise.
Jan T. Espedal

Mens de lette etter Ragnar i dagene like etter tsunamien, kom de over en gruppe barn som lå og tegnet fra sine opplevelser i tsunamien. Lise og Anders ble så rørt over å se tegningene at de ba om å få lov å selge dem til pårørende som var samlet på pårørendesenteret i Phuket. Pengene tok de med tilbake og kjøpte mat, melk og medisiner til barna i leiren. Og slik fortsatte det. Pengene fra venner og familie som ønsket å bidra, strømmet inn. Og Lise og Anders samlet inn og delte ut der de så behov. Etter hvert opprettet de stiftelsen Ragnar Care Foundation (RCF). I dag driver den ni barnebiblioteker i områdene rundt Khao Lak og Phangnga.— Å hjelpe andre har vært en viktig del av vår egen bearbeidelse av sorgen og tapet av Ragnar. Og det gjør at vi kan gi noe tilbake til det folket som så betingelsesløst hjalp oss da vi var i en forferdelig situasjon. Da vi løp rundt uten klær for å lete etter hverandre, vann og mat, så ga de lokale thailenderne oss sine mest dyrebare eiendeler, klær og penger og vann, forteller Lise.

Selv ti år etter strømmer det inn penger fra faste støttepartnere og forskjellige initiativ i lokalsamfunnet i Narvik der familien bor. I år skal de bruke pengene til å skaffe WiFi på alle bibliotekene, en mangelvare i hele regionen.

— Vi merker at givergleden er stor og at folk i Narvik synes det er meningsfullt å gi til et konkret prosjekt. Vi er så takknemlige, og det rører oss dypt og inderlig at folk her fortsatt engasjerer seg så sterkt i dette, forteller Lise og Anders.

Ny jul i Khao Lak

I år tilbringer Lise og Anders julen i Thailand for første gang siden de flyttet derfra i 2006.

Fordi de har drevet barnebibliotekene der har de fått en sterk tilknytning til landet, og de har vært tilbake flere ganger, men ikke i julen.

— Det oppleves symbolsk for oss å dra tilbake på samme tidspunkt som tsunamien skjedde. Det skal bli godt, men det vil nok også på noen måter oppleves vondt, sier Lise.

På vårparten, mens de fortsatt ikke hadde funnet Ragnar, fant Lise ut at hun var blitt gravid igjen. Og i Thailand i september 2005, to måneder etter at Ragnar ble funnet og identifisert, kom lillebror Konrad til verden på et sykehus i Phuket.

— I Thailand har vi opplevd sorg og glede. Vi mistet Ragnar der, men vi fikk Konrad.

Foreldrene vil så gjerne at Ragnar ikke skal bli glemt. Han fikk ikke satt så mange fotspor i denne verden, og nå forsøker de gjennom hans navn å sette dem for ham.

— Ragnar lever videre gjennom arbeidet vi gjør for barna i Thailand, og det holder oss oppe og gir oss glede, sier Lise og Anders.

De siste minnene

Også Hanne og Patrick er opptatt av at Lennart ikke skal bli glemt. Patrick har tatovert farens ansikt på skulderen sin, og før hver innebandykamp tar han på bildet og peker mot himmelen. Som en gest til faren som i alle årene før tsunamien fulgte ham på trening og kamp.

Patrick Hjemgård har tatovert bilde av pappaen sin Lennart på skulderen. - For at han ikke skal bli glemt, sier Patrick.
Jan T. Espedal

— Jeg rakk ikke se pappa før bungalowen sprengte. Men jeg følte at han var der. Jeg lurer på om det kan ha vært han som presset meg opp da jeg satt fast i vannet. Jeg håper han ikke løp ned for å redde meg helt forgjeves.Mens regnet dundrer på plasttak og restaurantbord rundt dem, fortsetter Hanne og Patrick å snakke lavt sammen. De holder rundt hverandre. Gang på gang stryker sønnen farens portrett varsomt med hånden. Mens den hvite T-skjorteryggen hans blir stadig våtere og mer gjennomsiktig, trer konturene av farens ansikt frem, i tatoveringen på venstre skulderblad.

— Det er her jeg har mine siste minner om pappa, sier Patrick stille, idet været klarner opp igjen ogser ut til å love nok en solfylt dag i turistparadiset.

Les også: