Det var ikke bare The Rolling Stones som landet på Fornebu 23. juni 1965. Det var et lynnedslag. Det var den nye tid. Det var musikk som traff i mellomgulvet og under beltestedet på én gang. Det var begynnelsen på slutten på den norske pop-uskylden. Det var gutter som levde av og for piller og piker, rus og rock.

De landet i et jomfruelig Norge som var vant til høflige og greie artister, i et land med en platebransje som anså popmusikk som noe man kunne vifte vekk. Men de kom også til et land der teenagere var blitt en egen befolkningsgruppe, som hadde egne penger og begjærlig dyrket den nye musikken. Det poppet stadig opp nye band som sugde til seg næring fra heltene i England. På ungdomsklubber og i konsertsteder ble det servert brus og pølse med lompe mens guttene på scenen spilte piggtrådmusikk, og jentene gikk bananas.

Leif Hemmingsen var med i den populære Oslo-gruppen The Vanguards:

— Det var så familiært at representanter for plateselskapene gikk ut og inn av NRK som om de jobbet der. Alle kjente alle. Og alle var del av det samme. Det var ett tog som gikk. Likte du popmusikk, var du på det.

I denne nær uskyldsrene idyllen var det Mick Jagger, Keith Richard, Charlie Watts, Bill Wyman og Brian Jones landet og ga det første forvarselet om den nye ungdomskulturens vrangside, om alvoret som skulle komme senere på 1960-tallet.

Charlie Watts (t.v.) var ofte spydig og avvisende, og Keith Richard griset med maten hele tiden, men her har de en liten pause.
Sølvi Bryde

Etter å ha stukket av fra horder av tilhengere på Fornebu, inntok de fem rockeridderne sine nøkterne rom uten bad på Hotell Viking ved Jernbanetorget, nå Clarion Hotel Royal Christiania.

Svart av fans

Noen kom på ideen at de unge stjernenes middag skulle akkompagneres av et norsk rockeband. The Green Onions fra Moss fikk et par timers varsel. Tenåringene hadde latt håret gro og var stolte over å bli kalt et Stones-band.

Etter å ha rigget seg klare i restauranten El Marocco ved Stortinget, gikk trommeslager Georg V. Ogden ut på trappen for å lufte seg. Der var det svart av fans som hylte: «We want Stones!».

— Jeg var langhåret og litt lookalike. Det spredte seg et brøl fra hele området: «Der er en av dem!» Det var en fantastisk opplevelse. Helt utrolig!

Like etter kommer Stones-gutta inn bakveien. Mossebandet fyrte av tre låter mens engelskmennene spiste. Keith Richards demonstrerte sine uvørne spisevaner for første gang på norsk jord. Han slengte tallerken og mat på gulvet.

— Jeg antar at et rockeband ikke var det de ønsket seg aller mest. Men da vi først var der, så var de hyggelige og imøtekommende mot oss, forteller Ogden.

Etter en mislykket, til dels dramatisk tur med politieskorte til Ingierstrand for å «oppleve norsk St. Hans-fest» innså Stones at det var tryggere på hotellet. I spisesalen på Viking demonstrerte Keith Richard igjen sin forakt for folkeskikk og snudde den fulle tallerkenen opp ned.

— Mick hadde en sånn «herregud, gi deg nå»-reaksjon. Han tok resolutt tak i luggen på Keith, dro ham bakover og slengte noen piller i kjeften på ham. Det gjaldt vel å få dopet ned trollet, forteller Sølvi Bryde.

Hun var en voksen dame på 25 år i 1965 og godt inne i popbransjen, både som tidligere PR-ansatt i plateselskap, journalist med ansvar for popkultur i Illustrert Familieblad og iblant medhjelper for Barry Matheson. Han hentet de fleste stjernene til landet på 1960-tallet.

Ifølge bandkompis Bill Wyman var Brian Jones «noe overdrevet følsom og sårbar» da han var i Oslo. Jones døde i 1969.
Sølvi Bryde

Inne på hotellrommet var tonen mellom Stones-guttene amper. Bill Wyman og hans utvalgte norske groupie og noen flere ble med hjem til Sølvi Bryde i Bernt Ankers gate, bak Sentrum kino, til tekopper og prat. Wyman ble returnert til hotellet neste morgen, til fots. Han snek seg ubemerket inn bakveien.

Vil ha klærne

Brydes leilighet var ofte møteplass for musikkfolk og artister, særlig det svært populære Oslo-bandet The Vanguards. De opplevde snart at fansen ble mer pågående også utenom konsertene. Da var det greit å ha et tilfluktssted. Det begynte med en konsert på Centralteatret i Akersgata.

— Salen var fullpakket. NRK TV var på plass. Gutta var i storform. Jentene hylte og noen gråt. En hel flokk klorte seg lenger og lenger innover scenekanten. Vakter styrtet til, men yrende, ustoppelige som lemen, myldret fans inn på scenen. Et TV-kamera veltet. Musikken stilnet. Men det merket man knapt i lurvelevenet av skrik og hyl, gråt og latter, rop og rabalder, forteller Bryde.

Etter konserten skiftet guttene og var klare til å dra hjem. Men det var tykt av fans utenfor. Med vaktenes og politiets hjelp kom de seg inn i en drosje. Alle unntatt organist Johnny Day.

  • Han ble halt ut på fortauet. Jentene nærmest rev klærne av ham. Bare hårluggen stakk opp. En politibil reddet ham, sier Bryde.

Et par hundre jenter stormet etter til Bernt Ankers gate, inn i gården og opp i oppgangen. Det tok tid, overtalelse og list å løse opp flokken og få ro i gården. Guttene kom fort til hektene og var i grunnen fornøyd. Det hadde jo vært en sabla vellykket konsert.

— Jeg var trommeslager, men opplevde at folk satt og reiv meg i beina mens jeg spilte. Bjørn Nordvang var et skikkelig idol hos småjentene. Og Terje Rypdal hadde det lengste håret av popmusikerne i Oslo-området. Han var en veldig ettertraktet fyr. Vi kunne nesten ikke gå på gaten, forteller Leif Hemmingsen.

Han husker det som en veldig fin tid.

Kjell «Kjaperud» Asperud, som spilte i The New Beatniks på denne tiden, har også gode minner om en tid da alt var nytt og popmusikk skapte voldsom begeistring.

— Det ble skrevet «I love Kjaperud» på vegger rundt i byen. Det er glimrende det, når du er 18 år. Sekstitallet var jo sextiden. Det var ville tilstander. På scenen satt de og holdt deg i beinet i en time og så rev de deg ned fra scenen. De skulle ha klærne dine.

Håvard Hedde

Phil (t.v.) og Don Everly med impressario Barry Matheson i midten i 1965. Don kom seg til Sverige før han brøt sammen.
Sølvi Bryde

I 1965 hentet Barry Matheson hit The Everly Brothers. De hadde en lang hitrekke bak seg, men Don Everly hadde store psykiske problemer etter flere års pillemisbruk. Under besøket fikk Bryde i oppdag å skjerme ham mot journalister og fans. Fyren var frynsete.Pressekonferansen og konserten forløp knirkefritt. Etter et nachspiel i en privatbolig i Ekebergåsen ville ikke Don Everly til hotellet. Han ble med til Brydes leilighet.

— I mitt ikke spesielt elegante kjøkken i fjerde etasje mot bakgården satt verdensartisten med en tekopp og snakket om hvordan han slet med å skille mellom artisten og mennesket Don Everly. Gradvis slappet han av. På spaserturen bort til Continental utbrøt han forundret: «Jeg har ikke hatt angst på flere timer», forteller hun.

Men på hotellet kom uroen tilbake. Utslitt, men ute av stand til å sove, lå han på sengen med gitaren på magen og sang gamle amerikanske viser.

— Jeg bidro med stumper av norske folkeviser klokken halv fem om morgenen, akkompagnert av Don Everly. «Eg heiter Håvard Hedde» slo an. Den ville han lære. Han sovnet i prosessen, sier Bryde.

Fullt så bra gikk det ikke i neste land.

— Don Everly gikk rett i veggen i Sverige. Det var ikke så mye mer å gjøre med det. Broren Phil tok ansvar og fullførte konserten alene i Finland og så dro de til London, forteller Barry Matheson.

1967 var kanskje Mathesons største år som impresario. Det året hentet han inn Yardbirds, Traffic, Dave Dee, Dozy, Beaky, Mick & Tich, Herman’s Hermits, Spencer Davis Group, Otis Redding, Small Faces og The Who.

The Who-besøket ble et eneste rabalder. Det begynte allerede før konserten.

Atal fyr

— Trommeslager Keith Moon smadret en glassdør på Smestad Hotell fordi hotellet nektet bandet å ta med jenter på rommet. Jeg fikk beskjed: «Kan du å ta ham ned på legevakten. Ellers kan han ikke spille i kveld.» Det var greit, men hadde jeg visst hvor atal han var, er jeg ikke sikker på om jeg hadde gjort det, forteller Bryde.

Pete Townshend i The Who kjørte gitaren inn i rørforsterkeren så den eksploderte i Njårdhallen. Snart knuste han lysrigget også.
Sølvi Bryde

Selve konserten i Njårdhallen ble også høydramatisk.— Pete Townshend hadde bedt om å få dempet lys i salen, bortsett fra den ene lampen som var rett over scenen. Jeg sa det var greit. Og så kliner han til og hiver gitaren opp så glasskår og alt singler. Det blir kullsvart. Med et voldsomt byks kom jeg meg opp på scenen, foreller Matheson.

Han tente en lighter, grep en mikrofon og brølte: «Ikke rør dere! Stå rolig! Lyset kommer! Ta vare på hverandre!» Det fungerte. Publikum oppførte seg fint.

— Det var altså med vilje?

— Ja, ja. Erru’ gæærn! Avgjort!

I kasjotten

Bråket var ikke over med det. Tilbake på hotellet gikk Moon amok. Politiet kjørte ham i arresten i Møllergata 19.

— Jeg var kommet meg hjem til Jessheim. Det var natt. Så fikk jeg telefon. En politimann sa at det var en mann som skrek så fælt at de ville ha ham ut. Jeg hadde bra forbindelser til Continental, så jeg lurte på om de ville ta imot ham. Da hadde han roet seg fælt, for han skjønte at hvis han ikke oppførte seg pent, så måtte han bli der han var. Continental svarte at han fikk bo på et rom for ansatte. Betingelsen var at han kom i sivil bil. Hotellet var ikke interessert i at en politibil kom med en gjest.

The Who-konserten var begynnelsen på slutten for Mathesons jobbing med popband. For første gang var det mye mer alvor enn moro.

— De var destruktive og lite sympatiske. Det fikk meg til å tenke på at det finnes andre ting å holde på med. Det kunne gått så fryktelig galt. Og når du har ansvaret, så synes du ikke at det er kult. Jeg var jo ikke så gammel. Jeg var 27.

The Rolling Stones i Sjølysthallen 24. juni 1965.
Robert Meyer

Lignende tanker hadde Sølvi Bryde i garderoben sammen med The Rolling Stones før den første av de to konsertene de holdt i Oslo mindre enn to år tidligere.— Det lå så mye forakt i adferden deres - forakt for publikum, fans, folkeskikk. De var irritable og kranglete. Mick tirret Keith, som gikk løs på et lekkert smørbrødfat og klinte remulade utover speil og benker. På vei inn på scenen knuffet og kjeftet de.

  • Det jeg husker mest, er en full Mick Jagger. Jeg var litt sjokkert over at gutta var så påvirket på scenen, forteller Leif Hemmingsen.

The Rolling Stones spilte åtte coverlåter og en egenkomponert, deres siste hit «The Last Time».

Hånden som berørte Jagger

Lørdagen etter Stones-konsertene var Sølvi Bryde innom et ungdomstreff.

— Det kom et par jenter bort til meg. «Snakket du med Stones? Tok du i dem?» «Ja da, jeg snakket med dem og håndhilste på dem.» Smakk! Der tviholdt to jenter på hver sin hånd som hadde berørt Mick Jagger.

«Hvor lenge ruller stenene?» var tittelen på Brydes artikkel om The Rolling Stones-besøket i Illustrert Familieblad i 1965.

Det foreløpige svaret er: Minst 49 år til.