Min indre ironiker vet ikke om han skal le eller gråte.

For det føles som vi syv i tights bedriver en blanding av keitet kappgang og latinamerikansk dans nedover grusen på Akershus festning.

– Dette er styrkeøvelser dere kan gjøre etter neste langtur, sier instruktør Kari. Jeg nikker pliktskyldig, men juger så det renner. Dette blir for rart. Hvorfor skal jeg utsette meg for disse hofterullende museskrittene for å kurses i noe jeg egentlig kan – å løpe? Hvordan endte jeg egentlig opp her?

Mer styrke. Denne gang spretten skigang, heldigvis uten stilpoeng.
MAGNUS KNUTSEN BJØRKE

Kan alle egentlig løpe?

Løpeteknikken til folk flest er til å grine av, utblåste løpetrener, Kåre J. Grøtta i Dagens Næringsliv for noen år siden, og brukte Sognsvann som et eksempel. Synet av folk der oppe er virkelig til å grine av, sa han. For lite spenst i steget. Høye kneløft. Knyttet muskulatur.

Lenge fnøs jeg av utfallet. Alle kan jo løpe! Helt til jeg så et videoopptak av meg selv under spurt. Det kunne like gjerne vært en ung John Cleese på flukt fra noe fælt. Høye kneløft. Knyttet muskulatur. Bare sorgen.

Derfor tripper jeg ett år senere nedover grusen ved på Akershus festning, mens en kvinne i rødt messer inn sitt mantra: «Opp på tå. Opp og frem». Det føles helt feil. Nettopp derfor er det visst riktig. I en alder av 36 skal jeg endelig lære å løpe.

Jogging er sidrumpa

Motbakke, maraton, mosjonsløp. De fulltegnes på null komma svisj. Det kalles gjerne den nye joggebølgen, bortsett fra at dagens løpere helst vil kalle seg – nettopp – løpere. Jogging føles passivt, sidrumpa, 80‑talls.

Utstyret er bedre nå, vi har bedre råd, flere måledingser og konkurransementaliteten har økt. Med på lasset følger perfeksjonismen.

Vi vil prestere hvis vi først skal pines på hard asfalt. Derfor har vinterens skiteknikkurs fått en avlegger; løpeteknikkurs. Flere sportsbutikker og organisasjoner tilbyr slike kurs.

__Og vi punger ut. For hva? Veldig kort fortalt: Prøve å kopiere en hvilken som helst 12‑åring som løper barbeint på en gressplen en sommerdag.

Hun lander ikke på hælen, slik vi i en halv mannsalder har vent oss til, godt hjulpet av sko med oppbygde gummiputer, air og gel. Hun gjør det som er mest naturlig. Hun lander på forfoten.

Bakpå er – som de fleste vet – det motsatte å være frempå. Ergo fy-fy i forfotkretser.
MAGNUS KNUTSEN BJØRKE
Frempå, skal det være. Hoften frem.

Når det føles femi

Etter en halvtime på kurs i lange tights, er den foreløpige konklusjonen slik: Å endre teknikk føles femi – og det hjelper ikke at støtteøvelsene for sterkere legger og lår kalles drilløvelser.

Brystkassen frem. Hoften opp. Det er så mye å tenke på. Jeg feilberegner frasparket, for grusbakken ligger liksom lavere enn vanlig. Eller høyere, jeg er ikke sikker. Noe er i alle fall rart.

«Men kom igjen. Opp på tå. Og frem,» formaner instruktøren videre. Jeg er på en slags vei. Er jeg? Nå litt teori.

Hva er det motsatte av å være frempå? spør Kari. «Bakpå», svarer vi ivrig, som om vi var 6 år og om å gjøre å være først. Riktig, sier Kari. Og hva skjer da? Nei, det blir ikke rare fremdriften. Når vi «sitter» bakpå, og lander med hælen først, får vi «stem», som det heter. Kraften går i motsatt retning – bakover. I tillegg knekker det i hofta, og vi må jobbe ekstra for å komme oss frem. Ofte overkompenserer vi med overkroppen, og begynner å jobbe sidelengs. «Og det er jo lite hensiktsmessig.»

Vi nikker, vi syv på kurs. Vi sluker alt. Forfotløping er den nye surdeigsbakingen. Prøving og feiling, og mest av det siste. En altoppslukende tålmodighetsprøve. Men når du først får det til, flyter det. Å, som det flyter!

I mellomtiden kjenner jeg mest protester fra en del av leggmuskulaturen jeg ikke visste at jeg hadde. Er det en mening med dette?

Strid om riktig teknikk

Journalisten Christopher McDougall hadde vondt i beina og fikk beskjed av leger om å slutte å jogge. Men han ble kvitt vondtene ved å følge oppskriften til Tarahumara-indianere i Mexico: løpe mye, mye mer. De løp i sandaler laget av bildekk, han skiftet til sko med mindre demping.

McDougalls bok «Born to run» er for lengst blitt en bibel for forfotentusiastene. Filosofien: Det enkle er det beste. Foten er ikke skapt for å polstres og bygges opp. En logisk følge av dette er at joggeskoindustrien har lurt oss alle som en, ifølge McDougall.

Professor Daniel E. Lieberman ved Harvard University mener at løpere er mindre utsatt for skader dersom de lander på forfot istedenfor hæl.

Å lande på hælen kan sammenlignes med at noen slår deg med en hammer på hælen, med en kraft som svarer til to-tre ganger din egen kroppsvekt, har Lieberman uttalt. Videre:

«Moderne joggesko kan være farlig fordi de fremmer å lande på hælene og ikke forfot. På sikt blir føttene svakere.» Men – advarer han – tilvenning må til, trinn for trinn. En gjennomsnitts nordmann er i en nokså annen forfatning enn indianere.

Ikke perfekt, men på vei.
Magnus Knutsen Bjørke
Kari Uglem vil ha alle opp og frem

Hansker på foten - er det lurt?

Derfor har en ny generasjon løpesko inntatt sportsbutikkene. Alt fra lettvektersko med lav hæl til paddeflate forfotsko som ser ut som en gymsokk med tær – en oppfinnelse sosiolog, forfatter og løper Kjetil Rolness har kalt skobransjens svar på flaskevann. De koster gjerne 1300–1500 kr. Men vi bare må ha dem.

Forfotskoene er absolutt en trend, sa daglig leder i Löplabbet i Oslo Tore Amundøy, til DN for noen år siden.

Men to dager senere tok Øyvind Sylta, en av Norges raskeste langdistanseløpere og vinner av bøttevis av gateløp, til motmæle:

– Forfotsko er bare tull!

– Når jeg løper rolig lander jeg på hælen. Mange tror teknikken er avgjørende. Jeg mener den kun utgjør fem prosent – det er kondisjonen som er avgjørende for hvor fort du løper.

Idrettslege og tidligere medisinsk ansvarlig i Norges Friidrettsforbund, Thor‑Øistein Endsjø, er også skeptisk.

– Alle har en måte å gå på. Alle har en måte å løpe på. Dette bør man i minst mulig grad endre på som mosjonist, sier Endsjø til A‑magasinet.

– Det tar lang tid før muskulatur og leddbånd venner seg til endrede bevegelsesmønstre. Prøv gjerne, men flertallet vil få problemer i form av betennelsesaktige overbelastninger.

Forfot - tull eller gull?

Sylta! Endsjø! Hvorfor måtte dere?

Nå som jeg akkurat hadde funnet forfotflyten nedover festningens grus, med Kari ved min side. «Du har et lett og fint steg,» hadde hun sagt. «Du må bare jobbe litt mer med armene. Og litt mer frem og opp».

Dette skrytet, disse kry rosene i kinnene, denne følelsen av å bli flinkere. Er alt bare tull? Helt forgjeves?

– Jeg er ikke enig i det, sier Kari, med etternavn Uglem, norgesmester i langrenn og friidrett, og initiativtager til teknikkurset Learn2run.

– Lander du på hælen, løper du tungt. Kommer du frem på forfot, løper du lettere. Du får bedre flyt og bedre løpsfølelse.

Takk, Kari, det var det jeg ville høre. Jeg vinner ingen gateløp i år. Jeg kommer neppe på øvre halvdel av listene en gang. Men en ting er garantert: Jeg tar det ikke på hæl’n.