Hvor ble hun av?

Hun som lå inntullet i et hvitt hekleteppe foran Ullevål sykehus og i armene på Norges mest kjente artistpar, Jahn Teigen og Anita Skorgan?

Hvor ble hun av?

Hun som lå i en barnevogn da fremmede folk stakk hodene inn for å se hvem hun lignet mest på. Eller alltid stilte spørsmål om når hun skulle begynne å synge.

De to første ordene hun lærte seg å si etter hverandre var, «Gå vekk!»

Og til slutt forsvant Sara Skorgan Teigen.

Tilbake i Norge

Grønland i Oslo. Rett ved krysset der Urtegata møter Friis’gate. Atelieret har et skilt med Studio Studio AS på døren. Høstblader ligger klebet til regntung asfalt rett utenfor inngangen. Oktober i Oslo kan illustreres med få fargeblyanter.

— Hei, sier Sara og lyser opp, mens hunden Kajsa snuser nysgjerrig rundt.

En PC står stasjonert ved et arbeidsbord. En fotoskanner er plassert ved siden av. Fotografier henger på vegger, og på en av pultene ligger en nattsvart, avlang bok med strikk rundt permene. Hun har akkurat fylt 30 år. Hun har flyttet hjem til Oslo med kjæreste etter syv år i København og New York med fotostudier, jobb og utstillinger.

Og hun har akkurat lansert sin fotokunstbok Fractal State of Being i Norge.

1984, datoen er 31. august og artist-stjerneparet Jahn Teigen og Anita Skorgan viser stolt frem sin nyfødte datter Sara utenfor Ullevål sykehus.
Løchen, Per

Hun har brukt litt tid på å bestemme seg for å stille opp til intervju. Eller som hun skriver i en mail: «Jeg er blitt litt allergisk av alle spørsmålene om hvordan det er å være dattera til...» Men som hun ler av når vi møtes, fordi «foreldrene mine er de største forbildene, og alt henger jo sammen».Og hun åpner boken sin.

Detaljerte tegninger

Noen av fotografiene i Fractal State of Being er innrammet med skygger fra malertape. Andre bilder er montert på smårutete ark. For aller første gang lar hun grå, detaljerte tegninger hvirvle ut og inn av fotografiene. Hun blander sammen to uttrykk hun ikke har turt å føre sammen. Før hun ble tvunget til å prøve.

Hun var på workshop i Frankrike med fotografen JH Engström fra Sverige. Han oppdaget tegningene hennes, skissene, de hun driver med hele tiden. Engström ble nysgjerrig og spurte hvorfor hun ikke blandet dem sammen med bildene. Sara svarte hun var der for å utvikle fotografiet, ikke blyantstreker. På slutten av oppholdet ble hun pålagt å blande sjangrene.

— Han fikk meg til å begynne.

I seks år var hun i Danmark. Hun tok opp studielån, først for å gå på folkehøyskole før hun våget å søke på Fatamorgana, Danmarks Fotografiske Billedkunstskole. «Jeg følte at jeg var så dårlig. Jeg måtte varme opp litt.»Da hun kom inn på skolen, styrte fotograferingen henne. Hun sto timevis i mørkerommet og så bildene vokse frem i kjemikaliebadet. Etterpå kikket lærerne på papirkopiene og forkastet dem hvis de ikke inneholdt noe som kunne berøre eller gi en følelse av noe.

Hun lærte hver dag.

Og da hun kom inn på prestisjetunge International Center of Photography i New York for tre år siden, fortsatte hun å utvikle sitt eget uttrykk.

Hele hennes utdannelse ligger i kameraet, hun er utdannet kunstfotograf, men i hele sitt liv har hun skissert mønstre og små tegninger med sylspisse blyanter. Hun er mer konsentrert når hun tegner, og på skolen fikk hun lov å jobbe slik mens lærerne underviste. Tegningene har vokst frem og er blitt til tusenvis. Kladdebøkene ligger i stabler.

— Alt bråket i ditt eget hode stilner når du tegner. Da oppstår de små, ekte tankene.

På kunstskolen i New York viste lærerne interesse for skisseboken hennes. Tegningene hennes var med på å utvide billedformatet. Til slutt smeltet de naturlig sammen.

Og hun forsto alt, hun fant sitt uttrykk.

Et indre barn

Sara Skorgan Teigen hadde ingen planer om å returnere til Norge. Lengselen etter natur og en italiensk kjæreste førte henne imidlertid tilbake.
Tor G. Stenersen

Hun lener seg fremover. Hun kaster et blikk ut i gråværet. Hun smiler mildt og ser ned på bilder der hun selv er motivet. Alt har hun iscenesatt selv. Kameraet er forhåndsinnstilt. Alt er rigget og klart, før hun plasserer seg selv foran kamera. Kjæresten trykker på utløserknappen når hun sier «trykk.» Eller en selvutløser teller ned og fanger bildet når hun er alene. På et bilde kryper hun sammen som et barn.— Jeg har laget boken med et slags indre barn i meg. Det høres nesten ut som en klisjé, men vi har alle en essens i oss. Og jeg er veldig opptatt av min essens. Jeg går på date med min essens. OK, nå skal vi gå ut i skogen og løfte på steiner, sier jeg til mitt indre barn. Så gjør vi det. Alle ler av meg, men jeg har det fint med meg selv. Så her er jeg det lille barnet, sier hun og peker ned på et av fotografiene.

— Målet er å kunne se og lære som det åpne barnet, som mye lettere har mulighet for å forstå, siden det ikke dømmer eller har behov for å konkretisere, gjenkjenne eller putte ting i bokser.

Mange av bildene grenser til performance. Elementer fra billedkunst, teater, dans og musikk smeltes sammen. Og alle bildene kan knyttes til naturen, til alt som vokser og forandrer seg konstant. På et bilde står hun fremoverbøyd og lytter til vannet. Og hun er naken.

— Å være naken foran kamera er ikke noe stress, jeg spiller bare en rolle. Jeg er mer redd for å stå på en scene, eller snakke i store forsamlinger. Jeg har vel aldri tatt bilder av meg selv med klær på. Da blir du med en gang lettere å putte i en fordømt boks: «Åh, riktig, hun er en sånn type.» Uten klær er du tidløs og som barnet. Som vi kom, og som vi alle er.

Kjendispressen

I 2011, på Copenhagen Photo Festival. Hun stiller ut en billedserie kalt Rewind, forward . Et av bildene ender som reklame for hele festivalen. Motivet viser en dobbelteksponering av en naken Sara bærende på sin beste venninne. Mørke flater rammer inn bildet, og de er knapt gjenkjennelige, men medier i Norge plukker opp bildet og etter hvert når de kjendissidene.

Da var hun datteren til – igjen.

— Jeg brydde meg egentlig ikke noe om det. De folkene der kommer ikke lenger uansett. Jeg er stolt av bildet. Det handler om å bære og la seg selv bli båret. Da må du tørre mye mer enn bare å være fysisk naken. Vi sto nede i en iskald kjeller med en lommelykt da vi tok bildet.

- Det ble også spekulert på hvem venninnen din var.

— Ja, hun er min beste venn. Vi hadde bodd sammen veldig lenge. Jeg har jo vært sammen med jenter. En jente var jeg sammen med i fem år. Jeg var sammen med en annen jente i ett år. Nå er jeg sammen med en mann, men det er ikke viktig. Jeg spurte om å få ta bildet av bestevennen min fordi jeg var glad i henne, og hun ble med. Sånn ble et sterkt bilde til.

Hun tenker litt. Lener hodet mot hånden. Sier hun aldri slutter å forundre seg over hvorfor noen alltid skal putte andre i bås – for å få en slags forklaring.

— Folk er glade i foreldrene mine, jeg skjønner det, og de må gjerne putte meg i så mange bokser som de klarer, det er ikke viktig lenger. Jeg er avklart.

Hun stopper litt opp igjen. Ser alvorlig ut, mens regn smeller mot vinduet.

— Jeg er ikke redd for å stille opp til intervjuer i Norge om hva jeg jobber med, men jeg har ingen interesse av å få oppmerksomhet jeg ikke har gjort noe for. Nå har jeg skapt noe på egen hånd. Jeg har vært i utlandet og gjort en haug med intervjuer der. Jeg er ikke datteren til noen der, bare meg.

Hun sier ubehaget naturlig nok stammer fra da hun vokste opp, da alle ville noe med foreldrene hennes hele tiden.

— Jeg har observert både fremmede og kjente ansikter forandre seg fullstendig i nærheten av kjente mennesker og bli til en falsk maske. Nesten dyrisk vil de ha noe og si noe. Jeg kan lukte et slikt ansikt bakfra og synes fortsatt det er veldig ubehagelig. Derfor er jeg blitt litt allergisk mot oppmerksomhet i sammenhenger der det ikke er normalt. Hvem ønsker vel at folk skal forandre personlighet bare fordi du kommer inn i et rom?

Rotløs

Bare et halvt år etter foreldrenes bryllup i 1984 ble hun født. Oppmerksomheten var enorm, men foreldrene skjermet henne. Bare glimtvis fikk offentligheten øye på Sara. I 1987 ble foreldrene skilt, men hun sier bruddet ikke gjorde henne vondt. Vanskelighetene kom etter ungdomsskolen. Hun ble tenåring, gikk på videregående skole og «falt litt ut».

— Jeg var veldig dårlig til å være tenåring, sier hun og rister litt på hodet.

Hun ser tilbake på en rotløs jente som søkte i mange retninger.

— Mye skjedde i privatlivet mitt. Det var ikke sånne tunge ting, men jeg flyttet hjemmefra, skiftet venneflokk, forelsket meg i en jente - og jeg tenkte: Hva skjedde der?

Hun var vant til å være en av de beste på skolen, både på barne- og ungdomsskolen. På videregående (Hartvig Nissens skole) var hun plutselig en av de dårligste.

— Mange forandringer på en gang gjorde at det raknet litt. Jeg fikk søvnplager. Jeg kom meg ikke opp av sengen. Men jeg er glad for det i dag, og jeg lærte mye.

Hun gikk på dramalinjen, men var ikke spesielt interessert i å stå på scenen, ville heller studere de forskjellige rollene. Hun ville forstå hvor rollene kom fra, hva de representerte, og hvilke teknikker som ble brukt.

— Jeg elsket dramafaget, og jeg bruker mange elementer derfra i bildene mine.

I en kommodeskuff

To dager før hun fylte 30 år lanserte Sara Skorgan Teigen sin aller første kunstbok, <i>Fractal State of Being</i>. Boken selges i flere land som USA, Frankrike, Japan og Norge.
Tor G. Stenersen

Etter videregående skole begynte «alle» å studere. Selv visste ikke Sara hva hun skulle gjøre. Hun så utover store Oslo og følte seg liten. Hun drev rundt ved siden av jobben.I oppvasken på Beach Club, Aker brygge.

— Der jobbet jeg i to år. Etter hvert ble jeg forfremmet til å bli servitør, sier hun og ler så hunden stabber en liten tur ut på gulvet.

Hun tjente penger og flyttet til Grønnegata, rett ved Slottsparken. I en liten leilighet malte hun bilder, og en dag, helt tilfeldig mens hun lette etter noe i en kommodeskuff, fikk hun øye på et rødt, lite kamera. På et beskjedent flyttelass hadde fotoapparatet sneket seg med.

Sara løfter sin aller beste venn på bildet "Rewind" som ble utstilt i København og nådde kjendissidene i Norge.
Tor G. Stenersen

Og gjensynsgleden var stor.Venner ringte på uten at hun svarte. De kastet snøballer på ruten uten å få noen reaksjon. Men Sara tok bilder med sitt lille, røde kamera. Hun lusket seg usynlig ut av leiligheten. Alltid alene. Hun gikk bort til Slottsparken, tok bilder og tenkte. Hun begynte å forstå hva et bilde kunne bety. Forsøkte å finne ut hvordan kameraet fungerte teknisk. Kameraet ble pushet til ytterste grense på lysbruk og doble eksponeringer.

— En svart hull-periode i livet mitt, men veldig viktig. Jeg fant noe jeg elsket og ville utvikle. Helt nødvendig ser jeg nå.

Kanskje kunne hun lære enda mer og finne studier i fotografering?

Etter noen tastetrykk på nettet dukket mulighetene opp i København. Usikkerheten forsvant med søknaden. Dagen etter sa hun opp leiligheten i Oslo. Hun dro til Danmark for syv år siden, husker da hun ankom sitt nye land og sto der med en kilende spenning i magen og sa til seg selv:

«Himmelen, dette er himmelen.»

Selvsikkerheten vokste. Sara kunne fortelle hva hun het, si Skorgan Teigen, og ansiktsuttrykkene var naturlige, avslappede og ekte. Ingen spurte om hun kunne synge, men om fotografering.

Fra skolen i Danmark ble den norske jenta valgt ut til et fotoopphold i Frankrike. I en hel måned fikk hun lærdom av Magnum-fotografen Antoine D’Agata. Noe var på gang.

Hun hadde funnet sin vei.

— Jeg fikk anerkjennelse for den jeg var – uten sammenheng med navnet mitt. Jeg slapp alt styret.

Og hun klarer ikke å holde latteren tilbake.

— De klarte ikke engang å uttale navnet Skorgan riktig. «S k å r g a n?» Haha.

Musikalske bilder

Hun sang konstant som liten. Hun sang seg i søvne hver eneste kveld. Mormoren hennes løp over til naboer og ropte: «Kom, nå skal hun synge. Kom og hør!»

Hun var med i NRKs pikekor. Sara opptrådte flere ganger på barne-TV. Sang var naturlig, helt til hun begynte å se baksiden: Å bli gjenkjent.

I dag sier mange at hun har en musikalitet i bildene sine. Bildene snakker til deg på alle språk, og hun har et helt annet kunstnerisk uttrykk enn foreldrene sine.

- Eller?

— Det er vel opp til øyet som ser. Jeg føler at kjernen i det alle vi tre lager, kan sies å komme fra samme område, men at selve uttrykket er annerledes.

Hun trekker frem Anita Skorgans siste plate, La høsten være som den er.

— Tekstene hennes er utrolig fine, og mamma er et viktig forbilde. Hun kan jeg snakke med om alle de rare tingene mine og stille henne alle spørsmålene. Vel, det gjelder for begge foreldrene mine. Vi er alle tre interessert i samme grunnstoff, så det blir ofte interessante samtaler.

- Har du hatt noen fordeler av å hete Skorgan Teigen – også som kunstner?

— Overhodet ikke. Da ville jeg ikke hatt ryggrad til å utvikle kunsten min. Jeg har aldri hatt noen interesse av å bli kjent. Å få suksess. Boken min er stillferdig. Jeg har til og med en strikk over permene, og du kan så vidt se den i bokhyllen. Gjør jeg det på min måte, er jeg fornøyd.

- Eller du kunne ha byttet etternavn?

— Ja, jeg har vurdert det flere ganger, men jeg elsker foreldrene mine. Hvis jeg noen gang skal få barn, skal de ha begge etternavnene. Jeg er jo stolt!

Veien hjem igjen

Hun hadde ingen planer om å flytte til Norge igjen, men etter ett år i New York, med tre-fire timer søvn i døgnet og skyskraperhøyt tempo på skolen, begynte savnet å sige inn. Spesielt etter mer natur enn hva to parker i Brooklyn og på Manhattan kunne by på.

Hun møtte kjæresten sin på skolen, italienske Federico. Og da hun en dag kom til skolen, sto han rett utenfor portene med en bil. Han åpnet døren for henne, og sammen la de New York bak seg. Plast, speil og glass forsvant helt da svart steingrunn og skog kom til syne. Tre-fire ganger gjentok de turene, og flere av bildene til boken ble tatt derfra.

Til slutt gikk reisen til Norge.

Bare noen trapper opp i bygården på Grønland i Oslo har de kjøpt leilighet sammen. Begge har nesten full stilling også utenfor atelieret. Samboeren er blitt helfan av Norge. Faktisk var det han som insisterte på å flytte til Norge.

— Hvis jeg klager litt, sier han bare: «Kom igjen, folk er jo ikke korrupte her, du kan stole på mennesker her!»

Hun reiser seg opp fra stolen. Sjekker mobiltelefonen, før hun kommer på noe. Hun var inne på Facebook forrige dagen. Plutselig var navnet hennes tagget i en melding. Hun trodde knapt sine egne øyne. Hun måtte sjekke tre ganger om det var riktig.

«Sara Skorgan Teigen er nominert til prisen The Paris Photo-Aperture Foundation Photo Book Awards 2014.»

Prisen er en av de største du kan få med en fotokunstbok, og hun er den første norske som er nominert noen gang.

Det er bare ett problem. Skulle hun vinne, blir det neppe noen takketale. Uansett hvor mange ganger mamma Anita har forsøkt å overbevise henne om hvor flink hun er til å snakke for seg, er det noe som aldri slipper taket. Ubehaget med å bli glodd på.

Hun nesten hvisker:

– Jeg har kanskje sceneskrekk.

Så begynner hun å le.

LES OGSÅ: