1. juli. Savnet er vondt fordi det handler om noe fint. Dette er en kort historie om to søstre og sommerfugler.

I bussen er det stille. Helt stille. Lizelle Vatndal Nilsen (28) tvinner det røde håret og ser ut gjennom ruten, mot alt som ligger der bak trærne. småbåter på blankt vann, brygger og bøyer, små gressplener med fotballer og gassgriller. Utøya.

Småbåter på blankt vann, brygger og bøyer, små gressplener med fotballer og gassgriller. Utøya.

Bussen stopper ved en sommerfugl. Den minner henne om Benedichte.

Dette er en historie om fine minner.

Hun har tatt båten, gått langs stien og satt seg ved kampesteinene. Hun har tent små lys ved bildet av lillesøsteren, helt nede ved vannet. Hun kjenner redselen Benedichte må ha følt, akkurat her. Den siste følelsen i et 15 år langt liv. Og ordene hun hørte henne si på telefonen bare noen minutter tidligere. «Jeg elsker deg over alt». De siste ordene, som har hjulpet Lizelle så mye.

Saken fortsetter under annonsen.

- Det er så jævlig å kjenne på den redselen, men så godt at vi fikk avslutte på den måten.

Ville ikke dyrke sorgen

To uker etter at søsteren døde, begynte Lizelle på lærerstudiene. Sønnen Lucas var to år gammel. Det var mest for ham at hun bestemte det; ikke å dyrke sorgen. 20. september gifter hun seg med Lucas pappa. Bacheloren er ferdig. Den handler om sorg.

- Å ta steget ut av sorgen, har vært veldig viktig for meg. Men jeg tenker fremdeles på henne hver dag.

Det ligger fremdeles en hinne rundt det første året. Siden har savnet kommet i bølger. Med den første julen og den første bursdagen, siden med en svart olabukse, plagget som Benedichte så ofte brukte. Med det rødfargede håret og rullende latteren. Med trapper. Hun liksom hoppet i dem.

Benedichte Vatndal Nilsen ble drept på Utøya, 15 år gammel.
Privat

Savnet er vondt fordi det handler om noe fint. Om noe felles. Om at Lizelle alltid kom til henne dagen derpå, for å le og gråte av Hugh Grant. Om sprangridning, Disney-eventyr og Tom Hell på Slottsfjell i 2009. Lizelle var der denne helgen også. Da hørte hun Satyricon og tenkte på skinnjakken, den svarte sminken og ringen i nesen. Det føltes godt.Det føles godt her også, ved kampesteinene, selv om hun gråter. Det er fordi Utøya er et hjem for sommerfugler. Lizelle kan høre henne le, slik hun gjorde da hun kom hjem fra Utøya i 2010, med vennene hun ikke hadde fra før — og en ertende pekefinger. «Nå kan jeg også danse, tenk. Jeg danset foran alle, og de likte det», sa hun.

Det siste søsteren Benedichte sa til Lizelle Vatndal Nilsen var: «Jeg elsker deg over alt». De siste ordene, som har hjulpet Lizelle så mye.
ALEKSANDER ANDERSEN, ALEKSANDER ANDERSEN

Den største sorgen er at Lucas bare fikk to år med «tante ditte». Den største lykken er at Lizelle fikk femten.Det er det Lizelle tenker på nå, tre år etter; at savnet kommer med synet av en svart olabukse, og at det faktisk er litt fint, også.

- Sorgen er som en pendel

Flere hundre etterlatte er forsinket i sorgen som det ikke lenger finnes noen fasit for.

Først kom sympatien, rosene og samholdet. Så kom rettssaken og gjerningsmannen, ankesaken og avisforsidene.

Ifølge Kari Dyregrov, forsker på Senter for krisepsykologi, har all støyen forsinket sorgprosessen.

- Mange, inklusive fagfolk, tror gjerne at sorgen går fortere over enn den gjør. Etterlatte etter 22. juli 2011 har dessuten sagt at de måtte sette sin egen sorg på vent. De færreste vil nok si at livet er på skinner nå.

Sorgen skifter

I flere tiår har det vært vanlig å dele sorgen inn i stadier. Nå hevder forskerne at sorgen er mer skiftende og dynamisk enn vi har trodd.

- Sorgen er mer som pendel som vaier frem og tilbake. Årsdager, markeringer og bursdager kan føre til et bunnløst savn som varer i noen dager før de igjen klarer å se fremover, sier Dyregrov.

Forsker og psykiater Trond Heir ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), er enig.

- Livet går aldri i én retning. Både kjærlighet og hat kan blomstre, visne og blomstre igjen. Slik er sorgen også.

Må ikke få styre livet

Både Heir og Dyregrov mener at den døde kan bli en konkurrent til de andre relasjonene i familien.

- Vi vet at noen barn har tenkt «kanskje det hadde vært bedre om det var jeg som var død?», sier Dyregrov som også har sett at unge etterlatte i størst grad er opptatt av å komme seg videre i livet

- Men mange vil gjerne snakke om de døde. Det er lov å la den døde være med inn i det nye livet, men sorgen må ikke få styre livet, sier Dyregrov.

Trond Heir sier at løsrivelsen tar tid, at men det må være et mål å gi litt slipp på de døde.

- Det er vanlig å føle at du svikter den døde, men viktig å sette pris på det man har og tilpasse seg det videre livet, sier Heir.

Omgivelsenes forventning

Det finnes ingen fasit, sier forskerne. Pendelen svinger, og alle reagerer forskjellig. Men mange strever med at nettverket i større grad enn dem selv er ferdig med det som hendte.

- Ingenting er mer sårende enn kommentarer som «nå er du vel kommet deg videre?», sier Trond Heir.