— Det er jo litt sånn gjesp.

Midt i en lengre utredning om Regjeringsadvokatens viktige rolle, avbryter Fredrik Sejersted seg selv. Tre ganger har han sagt at det er landets kuleste advokatkontor og den viktigste juristjobben i Norge. Nå trekker han plutselig på skuldrene og sier:

— So what.

- So what?

— De færreste bryr seg jo om Regjeringsadvokaten.

- Hvorfor burde de bry seg?

— Fordi det handler om hvordan landet styres. At vi har et så godt advokatkontor til å ivareta fellesskapets interesser, er en fantastisk styrke i det norske systemet. Og skulle folk velge å anlegge sak mot staten, er det Regjeringsadvokaten de møter i retten.

- Deg?

— For eksempel meg, ja.

Alltid beredt

I forkant av intervjuet er han bekymret på telefonen. Disse standardspørsmålene som følger med portrettintervjuer om hva man leser og hører på og sånn. Han har forsøkt å forberede seg. Men Herregud, så vanskelig.— «Hva angrer du på»? Hva skal jeg svare på det da?

- Du finner nok ut av det.

— Jeg får gjøre mitt beste.

Og tirsdag denne uken kommer han byksende ut døren på Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Han ser ut som en velkledd slektning av Karius og Baktus, og spaserer ivrig gjennom korridorene mens han snakker varmt om den nye jobben. Sejersted starter som regjeringsadvokat i april.

På kontoret hans er det bøker, kompendier og fargerike permer overalt. Et utkast til en kronikk her, et foredrag der. På skrivepulten en post it-lapp med overskriften «Tanker», med punktvis oppføring over temaer han vil snakke om. Regjeringsadvokaten som institusjon. Professorrollen. Rettsliggjøringen av samfunnet, Grunnlovsfeiringen. Og så videre.

— Det er nok den gamle professoren og advokaten i meg, unnskylder han.

- Alltid forberedt?

— Du møter ikke uforberedt til forelesninger eller i retten. Men uff. Ikke gjør et poeng ut av det. Disse spørsmålene om hva jeg hører og leser og angrer på var da utrolig vanskelige!

- Fant du ut hva du angret på?

— Jeg skrev i hvert fall noe.

- Hva da?

— At jeg ikke studerte utenlands i studietiden ved et godt universitet. Jeg kunne selvfølgelig dratt til utlandet nå. Men jeg er snart femti år og har fem barn. Det blir liksom ikke det samme.

afp000832246-HARFZ8srS8.jpg
Aftenposten

God

Han er kanskje mindre kjent enn faren Francis. Men de fleste med bakgrunn fra jus eller middels interesse for Norges forhold til EU, vet hvem Fredrik Sejersted er. Han er professor i rettsvitenskap ved UiO og daglig leder av Senter for Europarett, hvor det sies at han nærmest har en popstjerneeffekt på studentene: «På forelesningene hans i gamle dager satt det tett med begeistrede jenter på første rad».

Han har tidligere jobbet syv år hos Regjeringsadvokaten og var Norges advokat i en rekke saker for EFTA-domstolen, hvor han blant annet var sentral i arbeidet med å bevare norske regler for statlig eierskap til vannkraft. Han fikk også avskaffet kommersielle spilleautomater.

Han smiler, han har latt kroppen falle ned i en stol.

— «Slåss mot spilleautomatene». Det kan de godt skrive på gravsteinen min.

Du er fornøyd med det?

— De automatene var fæle, altså. Husker du hvordan de så ut, eller? 70.000 nordmenn slet med spilleavhengighet.

Videre: Medlem av en rekke offentlige utvalg, leder av Europautredningen. Sejersted kan sin jus på rams, skyter stadig inn bisetninger om grafer og paragrafer, og benytter enhver anledning til å snakke fag.

- Vil du si at du er flink?

— Jeg regner meg selv for å være en god advokat og en god foreleser, ja. Her kunne jeg kanskje kommet med falsk beskjedenhet og sagt at «det får bli opp til andre å vurdere». Men hvis jeg har et fortrinn, så er det at jeg er flink til å fremstille kompliserte ting muntlig og skriftlig for å få andre til å forstå.

Hva er trikset?

— Å være engasjert. Og forberedelse, forberedelse, forberedelse. You can’t beat it, sier han.

Og nå kommer det han har forberedt om regjeringsadvokatembetet, eller rettere sagt en brøkdel av det. For, som han sier: «Dersom man har et ideal om den opplyste borger», så er dette viktig.

Hva er viktig? Jo, å vite at vi lever i en «rettsliggjøringstid», der jusen får mer og mer betydning. Mye av det som før var politikk, er nå blitt lover og regler. Derfor er det avgjørende at fellesskapet har gode forsvarere.

Noen vil si at du skal forsvare staten på bekostning av den lille mann ?

— Kritikerne vil si det. Men ofte møter vi ikke små borgere, men store ressurssterke bedrifter. Så er det så klart saker hvor staten står veldig sterkt mot enkeltmennesket, og da skal man være oppmerksom på det. Utlendingssaker for eksempel. Eller saker om psykiske tvangsmidler.

Så, om mulig enda mer pedagogisk:

— Det er det jeg definitivt vil kalle for en voksenjobb med mye ansvar.

Han knegger.

— Jeg har nemlig hele tiden lurt på hva jeg skal bli når jeg blir voksen. Som professor er man liksom mer søkende, åpen og uformet. Men dette blir en voksenjobb med mye ansvar.

- Du har ikke følt deg voksen før nå?

— Nei. Men slik er jo vår tid. I gamle dager ble folk voksne da de var 20. I dag kan du godt være i støpeskjeen til du er 50.

Akademikersønnen

I forbindelse med spille- automatsaken la Sejersted frem for retten et nummer av Lucky Luke, «Den enarmede banditt», for å dokumentere farene ved spilleavhengighet på automater.FOTO: PRIVAT

Som barn var han boklig, veloppdragen og «i avissammenheng totalt uspennende». Oppvokst i et dannet akademikerhjem på vestkanten (han sier for eksempel sprog, ikke språk) og eldst av to sønner. Faren: Kjent historiker, tidligere formann i Den norske Nobelkomité og styreformann i Fritt ord. Moren: lærer i norsk, latin og samfunnskunnskap på videregående skole.— Mor og fars interesser ble jo naturlige temaer rundt middagsbordet hjemme. Far ville snakke om sine krangler med historikerkolleger og mor om hvor vanskelig det var å lære folk god norsk, oppsummerer han.

Han ble oppmuntret til å lese mye. Ifølge folk som gikk på videregående med ham, gikk han under kallenavnet «leksikonet»

— Jeg var skoleflink og kanskje litt nerdete. Men jeg forsøkte å kamuflere det så godt jeg kunne da jeg ble eldre.

Sejersted-slekten er en gammel militærslekt med så mange sentrale skikkelser at de har sin egen side hos Store norske leksikon. Det starter på en gammel gård på Østre Toten, hvorfra en av forfedrene blir utkommandert med fire sønner for å delta i krigen mot Armfeldts armé i Trøndelag (også kjent som krigen der tusenvis av svenske soldater skulle fryse ihjel i Tydalsfjellene). Etter det var Sejerstedene offiserer gjennom 200 år. Tradisjonen ble brutt da forsvaret ble bygget ned etter første verdenskrig og farfaren sluttet etter krigsskolen.

- Hva har du med deg fra Sejerstedene?

— Jeg er ikke tilhenger av å romantisere slektsarv, men hvis det måtte være noe, er det samfunnstjeneste gjennom hundrevis av år. Men jeg har nok like mye fra morsslekten, som er en gjeng til dels rabiate vestlendinger.

- Har du hatt noe farsopprør?

— Han var ikke en type far det var behov for å gjøre opprør mot. Men det var aldri aktuelt for meg å studere historie, selv om jeg sikkert kunne gjort det. Far var så markert på det feltet. Jeg ville for alltid bare vært hans sønn. Blitt sammenlignet med ham.

Han tenker.

— Men jeg ser jo etter hvert at jeg har begynt å jobbe meg inn mot den delen av jusen som har en grenseflate mot fars interesser, som statsforvaltningsrett.

Forelsket i egen klient

Hun jobbet i utlendingsnemnda og var klient. Han skulle være advokaten hennes. De hadde mailet og snakket sammen på telefon, men aldri møttes. Tre minutter før de skulle inn i retten, så han henne for første gang.

— Det sa pang, bare.

- Du ble forelsket i egen klient?

— Øyeblikkelig forelsket! Det var den mest absurde rettssaken jeg har hatt.

Han ser ut vinduet.

— Man skal jo være så saklig og fokusert, snakke til dommeren og sånn. Også var jeg bare opptatt av å imponere klienten min.

- Og så?

— Så tok jeg mot til meg i heisen etterpå og inviterte henne ut til lunsj.

Hun sa ja. De ble kjærester etter en måned. I dag har de tre små barn, han har to fra tidligere ekteskap.

— Det er jo en tidsskvis, sier han.

— Jeg er opptatt av å være en moderne far og ta min del av bleieskift og henting i barnehagen.

Det hender han tenker på de gamle professorene. De som hadde hjemmeværende koner som tok seg av husstell og unger. Så mye arbeid de må ha fått gjort!

— Jeg elsker unger, bare så det er sagt. Men jeg skal ikke nekte for at jeg av og til drømmer om alt jeg kunne ha skrevet av artikler og bøker hvis jeg ikke hadde hatt så mye ansvar hjemme.

- Hvordan løser du tidsklemma?

— Jeg prøver å være høyeffektiv. Det handler ikke om hvor mye du produserer, men om hvor bra du produserer. Jeg har alltid med meg post it-lapper i baklommen. Og de gode ideene kan like gjerne melde seg når jeg dytter en huske, eller sitter ved badekaret og passer på at toåringen ikke drukner.

- Har du mye dårlig samvittighet?

— Jeg har evig dårlig samvittighet overfor foreldrerollen og for alt jeg føler jeg burde gjort på jobb. Men jeg plager ikke meg selv med det. Det er en herlig egenskap.

Med i det stille

Fembarnsfaren med tre av de yngste i Frognerparken: Alida, Andreas og Magnus.

Høyeffektiv er i det hele tatt et ord som går igjen i beskrivelser av Fredrik Sejersted. Et annet er frittalende. Han er uttalt varm EU-tilhenger og mener Norge må samarbeide mer og ikke mindre. Som leder for Europautredningen, som gjennomgikk Norges erfaringer med EØS-avtalen, konkluderte han:— At Norge deltar i europeisk integrasjon punktum . Vi bare gjør det på en veldig spesiell måte komma , uten å være klar over det selv. Hilsen utvalget.

Han smiler litt stolt.

— Vi har sagt nei to ganger og lever på et nei. Men i virkeligheten er vi et av de mest integrerte landene i Europa.

Utvalget konkluderte med at Norge overtar tre fjerdedeler av EUs rett og politikk.

- Hvordan ser du på norsk EU-debatt 20 år etter sist vi sa nei?

— Det er fortsatt et av de mest sensitive spørsmålene i norsk politikk. Paradokset er at vi driver en løpende tilpasning til EU, og den er veldig lite kontroversiell. Vi er med på nesten alt, i det stille.

- Hvis det var folkeavstemning i morgen ville du stemt ja?

— Jaja! Jeg er varm tilhenger av europeisk integrasjon – med alle sine svakheter.

- Når du blir leder for Regjeringsadvokaten, kan du vel ikke flagge din personlige mening like mye?

— Nei, så jeg må forte meg å si det nå.

Latter. Den påtroppende Regjeringsadvokaten elsker både å høres og synes, noe som passer dårlig overens med en så i offentligheten lite synlig rolle. En som kjenner ham, sa: «Skal du overdøve Fredrik, må du bruke utestemmen.»

- Overskygger du andre?

— Ja, det kan nok skje. Særlig i faglige sammenhenger, og når jeg blir entusiastisk, hender det dessverreat jeg kan snakke bådefor lenge oghøyt og blifor pågående. Etter å ha prosedert første gang for Høyesterett, fikk jeg høre fra en av dommerne at det var bra, men litt unødig aggressivt.

- Hva ville samboeren din sagt?

— Hun kunne nok sagt at jeg til tiderkan være temmelig påståelig når jeg tror jeg har rett, enten jeg faktisk har det eller ikke. ​

Annerledeslandet

— Europautredningen fikk skryt for språkføringen. Var det du som skrev den?

— Jeg skrev i hvert fall deler av den. Det var faktisk noe av det jeg var mest fornøyd med, at vi fikk ros for språket. Vi var veldig bevisste på at den skulle være lett å lese med korte setninger, uten fremmedord.

Han er glad i språk, opptatt av formuleringer, med en overdreven trang til bokstavrim.

Europautredningen gikk gjennom Norges erfarnger med EØS-avtalen. Her overrekkes rapporten til Jonas Gahr Støre.
Roald, Berit

— Doktorgraden min het Kontroll og konstitusjon . Det synes jeg var en flott tittel. En annen bok jeg har skrevet heter Innsyn og integrasjon .Han traver rundt på gulvet igjen, river bøker ut av bokhyllene, peker på titler, blafrer gjennom sidene.

— Jeg har også skrevet kronikken Fellesskapets fosser , smatter han fornøyd.

- Hvilket ord er du mest lei av i EU-debatten?

— «Annerledeslandet». Nei-siden gikk rundt og snakket om at vi ikke passet inn i EU fordi vi var et annerledesland. Det er direkte feil: Norge er et land med god passform til EUs lover og politikk.

Dersom vi er et annerledesland, er det på grunn av oljerikdommen, mener han.

— Den norske gjennomsnittsborgeren er dobbelt så rik som gjennomsnittsborgeren i Europa. Da er du så annerledes at du ikke skjønner det, altså!

Men hvor lenge kan de gode tidene fortsette? Ikke lenge, ifølge Sejersted. Alle og enhver bør begynne å forberede seg på dårlige tider. Inkludert ham selv.

— Aldri noe sted, noen gang i menneskehetens historie har noefolk hatt det så bra som vi har det i Norge i dag. Det er dypt uhistorisk å tro at det kan vare i det uendelige. Før eller senere kommer krisen. Og da får vi bare håpe at landet har nok settepoteter og matjord, sier han dystert, som et ekko av eget arbeidsmotto: Forberedelser, forberedelser, forberedelser.

En venn av ham sa: «Fredrik planlegger for alle eventualiteter. Jeg blir ikke overrasket om han har hermetikk stående i kjelleren».

- Har du hermetikk i kjelleren?

— Jeg tenker av og til at jeg burde fylle den med hermetikk, svarer han.

— Men det er mye styr, og jeg har aldri kommet meg så langt.

Les flere portretter: Monica Csango om frykt, hat og da hun sa nei til date med george Clooney