Olga Stokke og Dag W. Grundseth i Tyrkia

Den unge, syriske kvinnen beveger seg lenger og lenger ut på stolsetet. Kinnene har fått en svak rødme. Ved siden av henne sitter ektemannen – konsentrert, blikket rettet fremover. Selv om barna sutrer og klenger, er det den lyshårede kvinnen med briller bak skrivebordet, saksbehandler Tina fra Utlendingsdirektoratet, som har det unge parets fulle oppmerksomhet.Hun representerer håp, frihet, trygghet, et nytt liv og barnas fremtid.

Familien møter norske myndigheter på et kontor hos FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) i Tyrkias hovedstad, Ankara. Gitterporten til UNHCR ligger i en sidegate, inneklemt mellom høye hagemurer og trær. Skiltet på veggen er beskjedent, men vaktboden og piggtråden på toppen av det høye gjerdet rundt eiendommen røper at dette er et sted for dramatiske møter og avgjørelser.

Midya Hesso (27), Muhamad Koja (31) med sønnen Hevan (6) og datteren Dilan (4) har flyktet fra Aleppo i Syria. Dette er deres skjebnedag.Sammen med rundt 50 andre syriske overføringsflyktninger som er blitt godkjent av UNHCR, er de blitt invitert til Ankara for intervjuer med norske utlendingsmyndigheter.

Uten å ta blikket fra saksbehandleren stryker Midya og Muhamad barna sine kjærlig og trøstende over ryggen, over håret. Moren fomler frem en kjekspakke fra håndvesken, Tina skyver frem tegnesaker. Et øyeblikk høres bare tastingen på den bærbare PC-en da hun skriver inn deres personlige opplysninger om navn, hjemsted, språk. Luften blir tettere, huden får et tynt svettelag, men paret kjenner at noe er innen rekkevidde. Noe fint. Bare de svarer riktig. Bare de blir forstått riktig.

Passer de?

Passer de inn i den norske profilen for kvoteflyktninger? Stortinget har vedtatt å motta 1000 kvoteflyktninger fra Syria i år. Justisdepartementet har bestemt at kvinner og barnefamilier skal prioriteres. Ifølge regjeringsplattformen skal det være «kvoteflyktninger med størst sjanse for vellykket integrering». Det har allerede skapt sterke reaksjoner i det norske samfunnet at Norge har avvist syriske syke, handikappede barn og bombeofre som UNHCR har bedt Norge om å motta. Kommunene oppgir at de mangler kapasitet til å gi langvarig medisinsk oppfølging.Justisminister Anders Anundsen (Frp) uttaler til Aftenposten at det er et dilemma at de vil hjelpe dem som trenger hjelp, «samtidig som vi må ta høyde for noen av utfordringene vi har i Norge»

Aftenpostens Midtøsten-korrespondent Kristin Solberg mener det er skammelig at myndighetene ikke tar ansvaret. «Er det et land som har ressurser til å hjelpe krigens skadede og syke, er det vårt», skrev hun tidligere denne uken. Vår kommentator Inger Anne Olsen skrev: «Meldingen vi gir verden, er at javisst er det trist med denne krigen der nede. Men ofrene får noen andre ta seg av». Jan Egeland i Flyktninghjelpen uttalte til Dagsavisen at det er vanskelig å be Hellas, som har over en million uregistrerte flyktninger, om å ta imot flere, mens Norge er mest opptatt av taxfreekvoten i revidert budsjett.

Den lange reisen

I Tyrkia bor det minst en million syriske flyktninger. Dit gikk også den lille, kurdiske familien til fots fra Aleppo i Syria for seks måneder siden. De hadde aldri vært i Europa før.

En uke før får de vite at det er norske myndigheter de skal møte. Hele natten reiser de med buss til Ankara fra drabantbyen i Istanbul hvor de bor nå. Slitne, men like fullt våkne av spenning og forventning, blir de denne morgenen loset gjennom gitterporter, pipende sikkerhetssluser og forbi sikkerhetsvakter inn i UNHCR-bygningen. Til dem har de allerede fortalt sin historie, nå er det UDI, Integrerings— og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og Politiets utlendingsenhet (PU) som er kommet fra landet nord i Europa for å intervjue dem.

Det starter med et informasjonsmøte for de rundt 50 kvinnene og mennene, deriblant mange små barn. De voksne lytter alvorstynget til myndighetspersonene fra Norge som stiller seg opp for å forklare hva som venter dem utover dagen. Barna løper rundt i rommet, men uten å støye. De minste oppdager raskt plastlekestativet med sklie i et hjørne. En baby sover på et bord blant tomme vannflasker og pappkrus.

Sannheten

Tolken oversetter: UDI vil gjennomføre to intervjuer, et om personlige data og et om deres behov for beskyttelse. IMDI vil høre om utdanning, skolegang, yrkeserfaring og interesser. Politiet skal registrere alle med foto, ta fingeravtrykk av dem over 14 år og kontrollere dokumentene deres.

Flyktningene får beskjed om å fortelle sannheten, ellers får de ikke komme til Norge. En ung mor i knallrosa hodesjal med babyen på fanget biter negler.

Hvem får komme til Norge? Hvem får ikke?

Flyktningene får et nummer, så blir de ropt opp. De andre må vente på tur. På et kontor har politibetjent Shahin Lotfi installert seg med bærbar PC, fingeravtrykksmaskin, kamera på stativ og plasthansker på hendene. Sistnevnte bruker han fordi det er hygienisk, men det lager også en fysisk barrière til kvinnene som bruker hijab, og som ifølge religionen ikke skal komme i berøring med fremmede menn. For å sikre gode avtrykk fører Lotfi etter tur alle fingrene over apparatet som lyser grønt.

For første gang er politiet med helt fra starten. PU påpeker at det er en fordel for norske myndigheter og personene selv at den rette identiteten deres er kjent før de får opphold i Norge. På et annet kontor sitter politiets dokumentgransker Glenn Olsen med lupe og kontrollerer om dokumentene er ekte.

Ettermiddagsheten, spenningen og ventetiden tar på. Intervjuer avløser pauser før det er nye intervjuer. Fire år gamle Dilan sovner på tvers av et par stoler, snart slukner også storebror Hevan. Foreldrene sitter på hver sin stol, innelukket i sine egne tanker, men fortsatt skjerpet.

Da bønneropene strømmer fra minaretene, er det over. De kan reise tilbake til Istanbul. Vente på svar. Det kommer om to-tre uker.

— Det har vært en fantastisk dag. Vi har mer håp nå enn før denne dagen, sier Midya.

Slaget om Aleppo

De tar fatt på reisen tilbake til Istanbul. Etter åtte timer tumler de av bussen, numne av tretthet etter nok en natt uten søvn.

— Vi er livredde for ikke å ha svart godt nok på alle spørsmålene, sire Midya.

Muhamad drar rett til jobben som bygningsarbeider. Trælene i håndflatene buler etter sandsekkene og steinene som han bærer opp og ned trappene i huset han bygger. Syv dager i uken får han utbetalt 60 tyrkiske lire (ca. 190 kroner) for arbeidsdager på 12 timer. Midya prøvde også å jobbe i en tekstilfabrikk en stund, men ga opp fordi barna ble så utilpass av at begge foreldre var borte hele dagen.

Det unge paret trodde ikke at krigen skulle komme til Aleppo, men sommeren 2012 startet slaget om Syrias største by. Den vakre gamlebyen i Aleppo som står på UNESCOs verdensarvliste, er blitt en utbombet ruin. Så sent som denne uken ble over 30 mennesker drept i Aleppo under nok et bombeangrep.

I hver sin lille landsby utenfor Aleppo vokste Midya og Muhamad opp med foreldre og søsken, før arbeid og utdannelse førte dem til storbyen. Fedrene deres var venner.

- Var det fedrene deres som ville få dere gift med hverandre?

— Nei! utbryter Midya, det var kjærlighet! Hun ser på Muhamad, slår ned blikket og rødmer.

Mens de venter

Vi sitter vi i leiligheten i Istanbuls drabantby. Her bor de sammen med Midyas søster, hennes mann og fem barn som venter på beskjed om UNHCR vil akseptere dem som kvoteflyktninger.

Rosa murpuss skaller av i store flak i rommet de disponerer. En lyspære henger ned fra taket i en ledning. Klosettet er et hull i gulvet. En vaskemaskin står i gangen. Utenfor ligger søppel i gatene og i bakgården hvor Midya tørker klesvasken. Hun slår unnskyldende ut med hendene, lengter etter noe bedre for seg, mannen og ikke minst barna. De er svært bekymret for at syriske flyktningebarn ikke får gå på skole i Tyrkia.

Midya gikk 12 år på skole før hun begynte på lærerstudier ved universitetet. Krigen tvang henne til å slutte etter et år. Som barn drømte hun om å spille orgel, skrive og lese dikt og svømme, men slikt var forbudt for en jente.

Da Muhamad fikk jobb i en skobutikk i Aleppo, hadde han gått ni år på skole. Han skulle gjerne blitt elektriker, men måtte gjennomføre tre års obligatorisk militærtjeneste før han igjen var tilbake i butikken.

Lykke i et par sko

En dag kommer Midya inn i skobutikken. Muhamad forstår at han blir forelsket fra første øyeblikk. Fortumlet av nye følelser henter han frem størrelse 37 selv om hun ber om å få prøve de høyhælte skoene i størrelse 38. Han håper at hun ikke er gift og at hun vil gifte seg med ham. Hun kjøper skoene.

Hun kommer tilbake en annen dag. Da griper han sjansen og spør om telefonnummeret hennes. Så sier han til faren sin at han ønsker å gifte seg med denne kvinnen. Tre måneder senere gifter de seg.

Slaget om Aleppo i 2012 tvang Midya og barna til å flytte inn hos Muhamads foreldre i landsbyen Kastal en times tid unna. Men Muhamad pendler, han må jobbe.

Religionsterror

Han hører ryktene noen dager før. Opprørere fra den ekstremistiske islamistmilitsen ISIL stopper busser, forhører passasjerene om de kan be eller ikke. De som ikke greier å svare godt nok for seg, blir kommandert ut av bussen. Noen blir skutt, andre halshugget.

Muhamad, som ikke er sikker på om han er sjia eller sunni, som ikke er så nøye med å be, spør moren om hjelp. Han pugger bønneritualene, forskjellen på morgenbønnene og de andre bønnene. Hver gang han forlater huset, blir han forhørt av moren og kona:

— Hvordan var det med bønnene? Morgenbønnen? Kveldsbønnen?

To dager senere blir bussen hans stoppet av syv-åtte menn med langt svart skjegg, skjerf over ansiktet, maskingevær og sverd. En av dem kommer inn i minibussen og peker truende på flere av passasjerene: Du! Du! Du! Ut! Kan du be? Få høre!

— Jeg ble kommandert ut av bussen. Jeg trodde jeg skulle dø der og da. Men så husket jeg det moren min hadde lært meg. De lot meg gå.

— ISIL tillater ikke at jeg går kledd slik, sier Midya og peker på seg selv, hun er kledd i jeans og T-skjorte.

— De dreper kvinner som meg. De halshugger dem som ikke ber som dem.

Tvangsrekruttering

Uansett hvilke grupper som kontrollerer Aleppo, det skifter hele tiden, blir unge menn som Muhamad forsøkt tvangsrekruttert til å slåss for dem. Natt og dag bombes byen.

Hver dag ringer Midya til Muhamad på jobben og trygler ham om å forlate byen, komme hjem til henne og barna. Kiloene raser av henne, hun er feberhet i ansiktet og klam i hendene, greier ikke å tenke på annet enn at hun vil ha mannen sin hos seg. Hvis han blir drept, frykter hun at hun vil bli gitt bort til hans bror, slik tradisjonen er. Muhamad forsøker å berolige henne, sier at han har det bra, mens han egentlig er livredd og frykter for sitt liv.

En dag blir Muhamad oppsøkt av soldater fra den syriske armeen som krever at han slåss for dem. Han overhører at soldatene diskuterer om de skal drepe ham, eller om han er en de kan regne med. Han har ikke noe valg, overbeviser dem om at han blir med. Men i stedet for å møte opp dagen etter, flykter han om natten. Store deler av Aleppos befolkning har forlatt byen.

Men etter hvert er familien heller ikke trygg i landsbyen. Det er ingen jobb å få. Strøm- og vannforsyninger stopper. Bomber, eksplosjoner og skyting holder dem våkne om nettene. Soldater kommer stormende inn til dem, river opp skuffer og skap, gjennomsøker hele huset på jakt etter våpen.

— Vi hadde ikke våpen, vi er vanlige mennesker som ikke er opptatt av politikk.

— Under Bashar al-Assads regime kunne vi ikke snakke fritt, men vi hadde i det minste trygghet. Nå kriger alle mot alle.

En kald januardag i år begynner Muhamad å gå mot Tyrkia, det er ikke så langt, han passerer grensen etter en knapp halvtime. Han vil prøve seg først og drar til Istanbul, hvor Midyas søster allerede bor med familien. Så sender han bud på kona og barna.

Et par uker senere pakker Midya klær i en svart bag. Tidlig om morgenen leier hun barna ut av landsbyen. Etter et par timer til fots, det er langt for små barneføtter, krysser de grensen.

Avskjed med hjemlandet

Så reiser de med buss i ca. 20 timer til Istanbul, hvor de blir gjenforent med Muhamad.

— Jeg ønsket ikke å forlate landet mitt. Jeg hadde en jobb, jeg hadde sett for meg at barna våre skulle gå på skole, kona mi hadde begynt å studere. Men så blir alt ødelagt av krigen. Den første dagen i Tyrkia var jeg veldig trist. Jeg gråt inni meg, sier Muhamad.

— Også her er livet vårt hardt. Den eneste forskjellen er at vi er trygge her, og vi klarer å skaffe mat og klær til barna, sier Midya.

Nå drømmer de om et bedre liv i Norge, et land de vet lite om, bare at det er kaldt, trygt og demokratisk. Hvis de får opphold, blir de ønsket velkommen med en møblert leilighet og fylt kjøleskap i en norsk kommune. De blir bosatt i en av de vel 140 kommunene hvor det bor syrere fra før. Barna kan begynne i barnehage og skole, og foreldrene får plass på introduksjonsprogrammet med språkopplæring og samfunnskunnskap.

- Hva hvis Norge sier nei til dere?

— Vi må bare håpe, sier han.

— Hvis de sier ja, kommer jeg til å fly av glede, sier hun.

- Hva sier dere til barna?

— Vi snakker ikke med dem om dette, de forstår ikke hva som skjer. Hver dag spør de om vi snart skal hjem. Vi forteller at vi er på en reise.