Hun er sint. Banner så det svir. Barnevernvaktens ansatte, Rolf og Younas, holder klokelig munn. De har fått den 16 år gamle jenta inn i bilen, og nå kjører de henne hjem. Dit vil hun ikke.16-åringen er en av gjengangerne på rømningsstatistikken. Hun oppfører seg mest som en tverr tenåring der hun breier seg i det trange baksetet, men har flere lange opphold i drift bak seg. 16-åringen vanker i et kriminelt og rusbelastet miljø.— Hvorfor rømmer du?Hun trekker på skuldrene, og skuler mot meg:- Jeg orker ikke snakke. Hun lukter øl. Klokken er snart 02.00, og 16-åringen er trett.- Du blir jo funnet etter hvert, hva er vitsen?- Jo, sier hun bare. Og et lite, fandenivoldsk smil brer seg i det smale ansiktet. Noen dagers frihet er tydeligvis verd mye.Vel fremme følges hun tett på vei inn, her tas ingen sjanser. 16-åringen er avlevert, og jobben er over for Barnevernvakten. For denne gang.- Det gir en god følelse når vi finner igjen ungdom som har rømt. Vi får signalisert overfor dem at det er folk som passer på, men det løser jo ingenting på sikt, sier barnevernskonsulent Rolf, som tenker: Hun rømmer nok igjen.

Debuterer under flukt.

Barnevernvakten i Oslo er døgnåpen. De ansatte rykker ut når det ringes inn meldinger om familievold eller rus der barn er involvert. De søker kontinuerlig etter barn og unge i drift, og skal i tillegg ha tid nok til å oppsøke belastede områder for å plukke med seg stupfulle 14-åringer som tydeligvis er på feil sted til feil tid. Listen over savnede ungdommer er lang. Noen har vært borte noen dager, andre har ikke møtt opp på institusjonen på flere uker.- Det er svært tidkrevende å finne disse ungdommene. Vi er avhengig av et godt samarbeid med politiet og institusjonene for å lykkes, sier Espen Lilleberg, seksjonsleder ved Barnevernvakten.I samarbeid med politiet har Barnevernvakten kartlagt ungdommenes rømninger. Aftenposten har fått tilgang til statistikken, som viser at 180 ungdommer, de fleste fra Oslo, rømte hele 759 ganger fra barnevernsinstitusjoner og fosterhjem i Oslo og omegn i fjor. Det finnes ikke tilsvarende statistikk fra andre områder av landet.Noen er godt kjent av Barnevernvakten. Som den 15 år gamle gutten som rømte hele 26 ganger i løpet av fjoråret. Eller den 16 år gamle jenta som debuterte på heroin mens hun var på "frifot". Statistikken viser at mange av ungdommene begår kriminalitet mens de er på rømmen. Noen har jobbet aktivt på horestrøket, mens de har vært under det offentliges omsorg.

Åpne institusjoner.

— Hvorfor har ikke barnevernet kontroll på disse ungdommene?- Institusjoner i Norge skal være åpne, selv om ungdommene er plassert under tvang. De skal kunne venne seg til et normalt liv mens de vokser opp, få venner, ha fritidsaktiviteter, gå på skole. Dette er hovedmålet for omsorgen som tilbys. Da vil det være fare for rømninger, sier Lilleberg.Jenter rømmer oftere enn gutter, viser tallene. Lilleberg tror en av grunnene kan være at jenter oftere har eldre venner som kan huse dem.- Jenter er spesielt utsatt når de er på rømmen, for de utnyttes seksuelt i større grad enn guttene, sier han. Det er ikke uvanlig at stoff byttes mot seksuelle tjenester.Statistikken viser at noen av ungdommene begår svært alvorlige lovbrudd, som ran og vold, mens de er på rømmen. De søker tilbake til nettverk barnevernet har forsøkt å få dem bort fra.- Det er dessverre sånn at nettopp den kriminelle og destruktive adferden er noe av årsaken til at disse ungdommene trenger hjelp, sier Lilleberg. Og minner om at det tross alt er mindretallet som rømmer igjen og igjen.

Leter ikke.

Det er stor forskjell på institusjonene, viser statistikken. Noen er raske med å melde fra når ungdom forsvinner, og reiser også ut for å lete selv. Andre lar det gå både dager og uker før de varsler Barnevernvakten. Det kan gi ungdommene inntrykk av at det ikke er så farlig, de blir jo ikke savnet likevel.- Det er viktig at institusjonene kjenner ungdommenes venner og nettverk, slik at vi ikke starter på bar bakke med letearbeidet, sier Lilleberg.Han mener altfor mange ungdommer er i drift i dag. Letearbeidet må intensiveres, og institusjonene må bli flinkere til å lage klare, individuelle avtaler med de mest iherdige rømlingene.- Innsatsen må økes i alle ledd, både hos oss, hos politiet og på den enkelte institusjon, sier Lilleberg.