Køyeseng! To senger oppå hverandre, det har de ikke sett før. Stille, alvorlige, med behersket forventningsfull glede har en ung mor og far, og deres lille sønn og datter, forundret åpnet døren inn til lyset, fremtiden i den hvitmalte, nyoppussede sokkelleiligheten på Åssiden i Drammen.

— Mamma, hvem sitt hus er dette? Skal vi bor her? spør Hevan (6).

Begge foreldrene nikker fortumlet, smilende. Krigen i Syria tvang dem til å flykte, først fra Aleppo til Afrin en knapp times kjøring unna, så fra Afrin til Tyrkia hvor de også fikk det tøft. Nå er de endelig her.

Utslitt etter den lange reisen til Norge, kjenner syriske Midia Hesso (26), Mohamad Kouja (30) og barna Hevan (6) og Dilan (4) vissheten om at målet, alt de har drømt om, er innen rekkevidde.

Den lille familien slapp gjennom nåløyet og er i kvoten på de 1000 syriske FN-flyktningene som får komme til Norge i 2014. I motsetning til over 220 andre syriske kvoteflyktninger som har fått opphold, ble utreisen deres fra Tyrkia smertefri. Vantro så de landsmenn bli holdt tilbake på flyplassen i Istanbul fordi de ikke hadde syriske pass.

Skjult fryd

Ankomsten til Drammen hvor ettermiddagssolen strømmer inn gjennom vinduene forløser en energi som får hele leiligheten til å dirre av varme og matt takknemlighet. Snart løper barna fra rom til rom, og oppdager køyesengen på barnerommet.Hevan klatrer opp den lille stigen. Fra øverste køye stråler ansiktet opp i et stort smil. Han ler da han stanger hodet i taket.

— Forsiktig, Hevan! Du kan falle ned! advarer lillesøster Dilan med dårlig skjult fryd.

Med nysgjerrige blikk omfavner foreldrene gangen med en hvit kommode, stuen med sofa og salongbord, kjøkkenkroken med kjøkkenbord og stoler til fire. Kjøleskap og komfyr. Soverom med oppredd dobbeltseng, eget barnerom.

Badet har dusj bak glassdører! Hevan åpner dem forsiktig og stiller seg midt i dusjkabinettet mens et bredt smil skyller over ham. Med hendene later han som han vasker håret.

— Det er bare rike som har sånt bad i Syria, sier moren og smiler overveldet.

Sønnen skummer ut av dusjen. Han og lillesøsteren svever som såpebobler over gulvene, gjennom rommene. De løper av seg alvoret.

LES OGSÅ:

Terror og trusler

Tre millioner syrere har flyktet siden borgerkrigen startet i 2011. Det er bare knapt et år siden familien gikk til fots til Tyrkia fra hjemtraktene i Syria. Der er det daglig bombing, terror, trusler fra islamistgrupper som Den islamske stat (IS) og Jabhat al-Nusra. Særlig sistnevnte er i kamper med de kurdiske Peshmerga-styrkene i disse kurdiskkontrollerte områdene i Syria.

— Dette er en drøm, sier Midia.

— Dette er uvirkelig. At vi er her. Endelig, sier Mohamad.

Aftenposten møtte familien på dens skjebnedag i juni i Ankara da den ble intervjuet av norske myndigheter. Da visste den ennå ikke at Norge skulle velge dem ut til årets FN-kvote av syriske flyktninger.

Vi besøkte også familien i leiligheten som den delte med Midias søster og fem barn i en drabantby i Istanbul. De sov på madrasser i et rom hvor den rå murpussen skallet av i store flak. Dusjen var en slange ved siden av toalettet som var et hull i gulvet. Foreldrene var svært bekymret over at barna ikke fikk gå på skole. Barna så lite til faren sin som forsørget dem ved å arbeide på en byggeplass 12 timer syv dager i uken for 60 kroner timen.

Så møtte vi dem i september i Istanbul på et kurs om norsk kultur og samfunn som skulle forberede dem på kultursjokk i Norge.

Vi så aldri barna smile.

Ned flytrappen

Nå har familien bodd i Drammen i flere uker siden den landet i Norge onsdag den 8. oktober. Bare Mohamad hadde reist en gang med fly. De holdt hverandre i hendene da de gikk ned flytrappen på Gardermoen. Først Midia med Hevan, så Mohamad med Dilan.

Ut i ankomsthallen kom de med to røde kofferter, forsiktige skritt og smil. Alle fire hadde fått nye klær. Midia matchet høstfargene iført rød skinnjakke og røde høyhælte sko.

Med hjertelige smil og kosekaniner til barna ble de møtt av tre personer fra Drammen kommune, programrådgiver i introduksjonssenteret Ingrid Røsrud Gundersen, tolk Jwana Jumaa og bosettingsansvarlig Samuel Tekeste som selv kom som flyktning fra Eritrea for ca. 4,5 år siden.

— Det er store muligheter for innvandrere i Norge, sier Tekeste som selv er blitt kollega med mannen som var hans programrådgiver da han kom til Norge.

Passer denne syriske familien inn i den norske profilen for kvoteflyktninger? Ifølge regjeringsplattformen skal det være «kvoteflyktninger med størst sjanse for vellykket integrering». Det har skapt sterke reaksjoner i det norske samfunnet at Norge har avvist syriske syke, handikappede barn og bombeofre som FNs høykommissær for flyktninger har bedt Norge om å motta. Dette skjer fordi kommunene oppgir at de «mangler kapasitet» til å gi langvarig medisinsk oppfølging.

Fra flyplassen kjører de på E6 mot sitt nye liv, gjennom høstfarget åkerlandskap, blader virvler i vinden på en av høstens første ruskedager.

— Det er vakkert, jeg ser en harmoni mellom landskapet og været, sier Midia uten å ta blikket bort fra landskapet utenfor bilvinduet.

— Bladene på trærne ser friskere ut enn i Syria, der ser de døde og solbrente ut når de blir gule, sier Mohamad.

— Jeg føler bare glede nå, en drøm går i oppfyllelse. Vi gleder oss til å få et sted å bo, sier hun.

Norske penger

Minibussen stopper utenfor en tyrkisk restaurant hvor de får seg en matbit før innkjøp av mat og husholdningsartikler. Men til det trenger de norske penger.— Er dere vant til å bruke minibank? spør programrådgiver Ingrid Røsrud Gundersen og gir dem hvert sitt bankkort og pinkode i en lukket konvolutt. På kortet er det en sum penger som skal brukes på mat, klær, buss og annet livsopphold.

— Nei, vi har bare brukt kontanter, svarer Midia.

Hun står rådvill foran minibanken på Drammen stasjon. Tolken viser hvordan hun skal føre kortet inn i sprekken og taste koden på tastaturet. Da Midia gjør det selv, tyter sedler ut av veggen.

Hun tar noen skritt tilbake og står der med røde kinn og skinnende øyne, vifter forbløffet med tre 200-kronesedler i den ene hånden og et blått bankkort i den andre. Som om det er to tryllestaver hun vifter med.

Mohamad lar kona hjelpe seg, og så drar han en 500-seddel ut av glipen, uten å ane hvor mye den er verd.

— Takk! Du tok ut mer enn meg, men det er greit, dette er jo et likestillingsland, ler han mot kona.

— I Syria er det bare rike folk som har bankkort, svarer hun.

— Ja, dette er nytt og imponerende, sier han.

LES OGSÅ:

Barnas glede

Noen uker etter ankomsten til Norge besøker vi dem igjen i deres nye hjem i Drammen.

— Dette er fortsatt som en drøm, sier Midia.

— Det er fortsatt uvirkelig at vi er i Norge, sier Mohamad.

I Drammen livner barna til, blir mykere i kroppen, folder seg ut. De blir foler som oppdager at de kan løpe fritt.

— Vi har aldri før bodd for oss selv, bare vi fire. Vi vil aldri glemme det Norge gjør for oss, sier Mohamad.

Etter en uke i Norge hadde han lagt det norske flagget som bakgrunnsbilde på sin Facebook-side.

— Jeg har ikke sett barna mine så glade på veldig lenge. Jeg er glad nå, det viktigste for meg er å se barna mine så glade, sier Midia.- Jeg tror barna var deprimerte før vi kom hit. Hevan gjemte mye inni seg, jeg så det på ansiktet hans. Nå er han som en blomst som åpner seg, ja, Dilan også. Hun gråt mye da vi var i Tyrkia, forteller hun.

— Der var Hevan bekymret for at vi ikke skulle ha råd til å betale husleien, ikke ha nok penger til mat. Der var de aldri ute, gikk ikke på skole, hadde ingen aktiviteter, det var ikke mye rom for lek.

Hun setter seg i sofaen, lener seg tilbake, gjesper, lar blikket hvile på åssiden hvor solen er i ferd med å gå ned. Nå kan også uroen, håpløsheten, frykten legge seg.

Glad for lekser

For det unge foreldreparet er skole for barna viktigst av alt. Tre uker etter ankomsten til Norge begynte Hevan på Gulskogen skole i en innføringsklasse for barn som ikke kan norsk. Han er allerede blitt varm i luggen.

— En, to, tre.

Han teller på fingrene, på norsk. Seks-åringen i blå skjorte med slips er et blankt ark som skal fylles med tall, bokstaver og kunnskap. Han rekker ivrig opp hånden, vil vise læreren med det gode smilet og det lange, lyse håret at han har klart å regne riktig.

- Hva liker du best på skolen, Hevan?

— Jeg liker alt.

- Har du lært noen norske ord?

— Vaske hendene.

Når elevene har vasket hendene i vasken i klasserommet kan de ta frem matboksen. Hevan tygger, peker på bananen og de to mandarinene, sier: En, to, tre. Så blir oppmerksomheten hans fanget av barnefilmen om Karsten og Petra som de får se på mens de spiser.

Når han kommer hjem fra skolen sier gutten til foreldrene sine:

— Jeg er så glad, for nå har jeg fått et hjem, jeg får gå på skole, gjøre lekser.

— Han vil nesten ikke hjem fra skolen, han trives så godt, forteller moren.

Men lillesøster Dilan er sur og mutt.

— Dere er mer glad i Hevan enn meg fordi dere lar ham og ikke meg gå på skolen.

— Dilan, snart kan du begynne i barnehage, trøster Midia.

LES OGSÅ:

Drammenselva

Naturen. Det overrasker dem mest med Norge. De har lest mye, googlet, gått på kurs for å bli best mulig forberedt, men de lar seg imponere av trærne, de runde åsene og den vakre Drammenselva.

— Drammen er fantastisk! sier Midia.

Rett over nyttår begynner det unge foreldreparet på introduksjonsprogrammet med norskopplæring og samfunnskunnskap. De satser på å snakke norsk om et år.

Vi rusler fra skolen bort til et bakeri og Midia forteller at hun liker det norske systemet. Hun peker hun på fortauet.

— Her stopper bilene for fotgjengere.

Barna har fått hver sin sykkel. Etter skoletid rir Hevan stolt rundt huset på sin rosa hest, skrenser foran Dilan og hennes grønne med støttehjul.

Krig på tråden

Krigen i Syria er noen tastetrykk unna. Hallo? Mohamad ser på mobilen som lyser opp. Moren hans, i Afrin i Syria, svarer i den andre enden. Hvordan går det? De forteller hverandre at det går bra.

En gang etter at de kom til Norge har Midia greid å få kontakt med sin mor på telefonen. Telefonnettet i Syria er dårlig. Begge gråt, av lettelse og av sorg over ikke å skulle se hverandre mer.

Mohamads foreldre forteller dem at den brutale ekstremistgruppen IS henger opp truende flyveblader på husveggene i nabolaget. Der står det: Først skal vi ta Kubani, så Afrin. Afrin ligger en knapp times kjøring fra Aleppo. Kampene i Kubani pågår bare tre timer unna foreldrene. De tar en dag av gangen. Midias bror har sørget for å gi døtrene sine våpentrening.

Uansett hvilke grupper som kontrollerer disse kurdiskkontrollerte områdene, blir unge menn som Mohamad forsøkt tvangsrekruttert til å slåss for dem.

— IS tillater ikke at jeg går kledd slik. De dreper kvinner som meg. De halshugger dem som ikke ber som dem, sier Midia.

Kroppen husker krigens lyder. De første dagene i Drammen løp Dilan gråtende til moren da hun hørte ambulansehelikoptre over byen: – Mamma, kommer de hit også? Krigsflyene?

Men etter hvert har frykten avtatt.

— Noen ganger må jeg klype meg i kinnet. Når jeg står på kjøkkenet og lager mat, tenker jeg: Er dette sant? Er jeg virkelig her nå? Alle nordmenn vi treffer er så hyggelige mot oss, de smiler og forstår at vi har hatt det vanskelig, sier Midia.

LES OGSÅ:

Aldri tilbake

De har brent broer. Mohamad sier at de vil slå rot i Norge.

— Vi føler oss allerede hjemme her. Jeg vil arbeide, bidra til samfunnet, sier Mohamad som ønsker å bli elektriker.

— Livet er herlig! smiler han.

Midia som måtte avbryte universitetsstudiet i Syria, håper å bli lærer for små barn.

— Jeg sier som Hevan, alt er bra her i Drammen, sier Midia beveget.

Hun husker ennå følelsen fra den aller første dagen i Norge, det var som om beina ikke berørte bakken, hun følte at hun fløy.

Og når hennes seks år gamle sønn blir spurt hva han vil bli når han blir stor, svarer han:

— Pilot!

I Drammen har familien fra Aleppo fått nøkkel til et nytt hjem, et nytt liv. Sånt kan man få vinger av.

Fotnote: Etter at familien kom til Norge er Midya Hesso blitt registrert som Midia Hesso, og Muhamad Koja er blitt til Mohamad Kouja.

LES OGSÅ:

Endelig føler den syriske familien at de har trygg grunn under seg, i Drammen.
Robert McPherson