Ettermiddagen torsdag 2. juli 2009 viser gradestokken på Oslo Lufthavn Gardermoen 31 grader. Det er rett og slett en fantastisk fellesferiedag på Østlandet. På den mest populære badeplassen i Lørenskog utenfor Oslo, vrimler det av barn og voksne. Blant dem er ekteparet Marit og Preben Lund og deres tre sønner.

Klokken er omtrent 12 på formiddagen da de rigger seg til på gressplenen sammen med Marits kusine og hennes barn. Preben skal på kveldsvakt, så han drar videre 1445. Badeplassen kalles Langgrunna, og ligger noen hundre meter fra grensen mellom Lørenskog og Oslo.

Om du mister et barn, er risikoen for at du skal få problemer i ettertid over 50 prosent. Da kan vi ikke bare si at sorg er noe naturlig man skal leve med.

Psykolog Atle Dyregrov

Fire år gamle Håkon er minst av de tre barna deres. Han bader aldri alene. Han synes vannet er litt skummelt. Nå sitter han på fanget til mamma, og det er tid for lunsj. Armringene er av.

– Jeg husker jeg ber ham gå av fanget mitt litt, jeg skulle finne litt kjeks og kaffe og sånt. Jeg skjenker opp en kopp kaffe, og da jeg snur meg er ikke Håkon der.

Marit begynner å speide i folkemengden. Storebrødrene spør hva som skjer, hun svarer at Håkon er borte og at de må hjelpe med letingen.

Hverdagstragedien

Noen ganger rystes hele nasjonen av en begivenhet. 22. juli 2011 skiller seg ut på alle måter. Men de fleste tragedier skjer i det små. En dødsulykke kan starte en nasjonal debatt. Men ofte er den en notis i avisen.– Ved store hendelser tvinger medieoppmerksomheten politikerne til å sørge for god oppfølging. Enkeltdødsfallene har ikke samme pressgruppe, og da er det ikke alltid så lett å få gjennomslag, sier psykolog Atle Dyregrov.

Oppmerksomheten en hendelse får, betyr mye for det sosiale nettverket som mobiliseres rundt de pårørende, forklarer Dyregrov.

Flere undersøkelser viser at foreldre som har mistet barn, har betydelig høyere dødelighet pr. år enn andre. De dør oftere i trafikken, får oftere kreft eller hjertesykdommer og tar oftere sitt eget liv. En norsk doktorgrad fra 2008 påviser at foreldre som har mistet barn, har høyere risiko for skilsmisse.

– Enkelthendelser kommer ikke så høyt på agendaen i det daglige, men vi som jobber med disse, ser jo at det er herfra de største pasientgruppene kommer. De kommer ofte med vel så sterke traumer, og de har heller ikke det fellesskapet som følger med en stor katastrofe, sier Dyregrov.

Utrykning

Marits ektemann, Preben Lund, er polititjenestemann. Han har akkurat rukket å kjøre fra badeplassen til kontoret på Stovner politistasjon da telefonen kommer.

– Jeg sitter på møterommet. Jeg hadde ikke tid til å vente på kolleger, men jeg ropte til de andre at de måtte sende folk til Langgrunna. 15.08 får jeg telefonen, 15.13 ankommer jeg Langgrunna. Jeg kjører utrykning alene, forteller Preben.

De 4,7 kilometerne går på noen få minutter. Dette er siste gang Preben kjører med blålys. I dag driver han opplæring på Politihøyskolen. Å gå tilbake til politiarbeid i felten har foreløpig vært for vanskelig.

Anestesilege Einar Aksnes (m. briller) fra Norsk Luftambulanse startet gjenopplivingsforsøk da dykkerne hadde funnet Håkon.
BENJAMIN A. WARD

Leteaksjonen

– Det ble litt kaotisk. Noen mente de hadde sett en lyshåret gutt gå inn i en rød bil, forteller Marit.

Preben er den første politimannen på stedet. Han organiserer en manngard til å lete i vannet, og team som leter oppover i boligområdet og bortover langs veien. Korpsånden er sterk i utrykningstjenestene, og straks kryr badeplassen av politi og redningstjenester. En dykkerbåt fra brannvesenet blir satt på vannet. De deler området inn i teiger og går systematisk til verks. Det 1,3 kilometer lange og rundt 100 meter brede Langvann er en nesten stillestående innsjø på denne tiden av året.

Vannet er grumset, sikten er dårlig. Dykkeren ser ingenting. Men han føler seg frem med hendene til han kjenner en kropp. Håkon ligger på mellom to og tre meters dyp.

Fem blir fire

Hvorfor Håkon velger å smette ned til vannet vil foreldrene aldri få svar på. Stranden er helt full av folk, men ingen får med seg sekundene der fireåringen går ut i vannet og forsvinner.

– Vi har lurt på om badeballen kan ha trillet ned med vinden og at han skulle hente den.

Det var vannliljer der, har han gått for å plukke dem? Skulle han tisse? Umulig å vite. Han skulle jo ikke bade. Han skulle sitte og spise kjeks, sier Marit.

Håkon har vært uten oksygen i mer enn 30 minutter da ambulansen dundrer ut på motorveien, vestover mot Rikshospitalet. Om han overlever, vil skadene være store. Men målingene viser at hjerneskaden er total. Klokken 18.43 slås alle apparater av, og Håkon erklæres død.

I kveldssolen forlater familien Lund Rikshospitalet. Med to barn i bilen kjører de ned til Ring 3, der de svinger østover og tar fatt på den 20 minutter lange bilturen mot Lørenskog.

Sammenbruddet

Fredag 3. juli 2009 har fortsatt rekorden som varmeste dag på Østlandet siden tusenårsskiftet. Klokken 16 nås toppunktet med 33 grader, varmest siden august 1982. Drukningen i Lørenskog er en notis på side syv i Aftenposten. I Romerikes Blad er den hovedoppslag. Marit sitter inne og saumfarer nettavisene.

Jeg husker at jeg kaster opp. Og tisser på meg. Jeg løper rundt i gaten og roper. Jeg tror jeg kjeftet på Gud. En venninne tok meg med inn igjen.

Marit Lund

– Kanskje mest fordi jeg klandret meg selv, så jeg lette med lupe etter om andre også gjorde det. Og det fant jeg. I kommentarfeltene. Der ble det diskutert hvorvidt jeg var en god mor eller ikke, hvorvidt vi burde beholde de to andre barna våre. Jeg husker en som mente jeg burde siktes for uaktsomt drap. Andre diskuterte barnevern, forteller Marit.

Den påfølgende natten passerer et kraftig tordenvær over det tropevarme Østlandet. I formiddagsregnet lørdag 4. juli rakner det for Marit.

– Jeg husker at jeg kaster opp. Og tisser på meg. Jeg løper rundt i gaten og roper. Jeg tror jeg kjeftet på Gud. En venninne tok meg med inn igjen.

Venninnen skjønner at familien må ha hjelp. Hun ringer helseetaten i kommunen for å få råd. Og det får hun: «Ta en drosje til legevakten og få noe beroligende».

Henvisningen til antidepressiva provoserer Preben. Familiens fastlege er på ferie, men snart står en legevikar og en prest på døren. De møter en sterkt traumatisert familie. Legen kommer i skade for å ordlegge seg uheldig og blir klynget opp til veggen av en rasende Preben.

– Stakkars legen, han var helt ny. Man blir helt irrasjonell i en slik situasjon, og jeg var sint. Men han gjorde så godt han kunne. Og gjorde en kjempejobb. Han ønsket bare å gjøre alt godt. En utrolig snill fyr, sier Preben. Han har unnskyldt seg mange ganger siden.

I dag er det Gry Røste som er direktør for helsetjenesten i kommunen. Hun beklager måten ekteparet Lund ble møtt på i den første henvendelsen.

— Ingen skal få en slik tilbakemelding. Vi skal være i stand til å håndtere slikt også i fellesferien. Derfor vil jeg å sørge for at det også om sommeren er klart for alle, inkludert for eksempel vikarer på sentralbordet, hvor slike henvendelser skal rettes.

Oppfølgingen

For familien Lund glir sommeren forbi i en tåke. Marit beveger seg i liten grad utendørs. Hun orker ikke møte blikk fra mennesker hun antar ser på henne som en dårlig mor. Venner kommer hjem til dem og sørger for mat og husarbeid. Men etter sommeren begynner en ny helsesjef i Lørenskog kommune.

– Hun så at det var skjedd noe i løpet av sommeren og oppsøkte oss for å høre hva slags oppfølging som var gitt. Hun var enestående – oppriktig interessert og opptatt av å hjelpe, forteller Marit. Familien blir koblet opp mot Sorgsenteret på Ahus. Der jobber blant andre klinisk sosionom Knut Andersen med å følge opp personer med store personlige traumer.

– Alle har de samme rettighetene. Men det er klart det er forskjeller mellom grupper, forteller Andersen. Han nevner som eksempel hvordan det i 2011 ble bevilget øremerkede midler til oppfølging for 22. juli-pårørende.

– De fikk blant annet fire nasjonale samlinger på et hotell, et veldig flott tiltak. Og Kreftforeningen holder rideleir til sommeren. Men har du i stedet muskelsvinnsykdommen ALS, får du ingen rideleir. Rett og slett fordi dette er en liten gruppe uten de samme organisatoriske ressursene, sier Andersen.

Forskningsleder Kari Dyregrov ved Senter for Krisepsykologi forteller at det foreligger omfattende dokumentasjon på at enkelthendelser gis svakere oppfølging og støtte enn massehendelser.

– Det gjelder hvilken type hjelp som gis, spesialisttilgang, hvordan de etterlatte er blitt kontaktet og systematikken i oppfølgingen. Det vi vet, er at rammede må oppsøkes. Man kan ikke forvente at de gjør det selv, og man må gjenta tilbudet over tid. De som trenger mest hjelp, er også de som oftest faller gjennom. De har ikke energi til å lete frem leger, spesialister eller andre ordninger, sier Dyregrov.

Sterke og flinke

I begravelsen holder Marit og Preben en minnetale sammen. Marit synger også en sang til Håkon. De oppfattes som sterke og flinke, og flere roser dem for hvordan de håndterer situasjonen. Realiteten er at virkeligheten fortsatt ikke helt har innhentet dem.

– Det er for stort fysisk og psykisk. Hjernen detter ned. Men så gir den dvalen mer og mer slipp. Og så vokser sorgen gradvis. Og sånn sett opplevde ikke jeg sorgen som verst det første året. Den er verst i det andre, tredje og fjerde året. For de andre går livet videre, og så tenker de etter hvert en sjelden gang på det. Men for meg er det motsatt. Og da blir man alene, sier Marit.

Kari Dyregrov forteller at veldig mange opplever at deler av det gamle nettverket forsvinner i årene etter store traumer.

– Nettverkene sliter i møte med mennesker som har opplevd dramatiske ting. De føler seg usikre og er redd for å gjøre ting verre. For etterlatte er det vanskelig å møte en forventning om at ting skal ha blitt bedre, så da trekker de seg ofte heller unna, sier Dyregrov.

Det er antagelig vanskelig å være kamerat eller venninne til en som har mistet barnet sitt, tror Marit.

– Det er nok mange som tenker at nå ser det ut som hun har det så bra. Hvis vi bare ikke nevner det, er nok det det beste, for da får hun det bedre. Men for meg er det motsatt. Jeg vil jo at man skal kunne snakke om det. Det er en viktig del av livet mitt. Vi er kanskje blitt litt sære. Men vi er blitt mer ærlige. Vi har mistet mange venner. Men vi har også fått nye, sier Marit.

Mørketall

På Sorgsenteret på Ahus er de opptatt av at man ikke skal se på sorgen som en forbipasserende hendelse, men som en livserfaring man skal lære seg å ha med gjennom resten av livet. Tiden leger ikke alle sår. Det er en myte.

– Vi vet ikke hvor mange som sliter med å fungere på grunn av sorg, ettersom sorg ikke er noen diagnose. Utfordringen er at det i mange kommuner er lite erfaring med å håndtere slikt, sier Knut Andersen.

Hvorvidt sorg skal defineres som en egen sykdom diskuteres for tiden i fagmiljøene. Årsaken er at det skal gjøres en revisjon av de såkalte diagnosemanualene. Psykolog Atle Dyregrov mener dette kan ha noe for seg.

De første månedene etter ulykken ringer Preben Rikshospitalet daglig. Hver dag snakker han med den samme overlegen for å spørre om hun er sikker på at livet ikke kan reddes. Håkon er forlengst begravet.

– Om du mister et barn, er risikoen for at du skal få problemer i ettertid over 50 prosent. Da kan vi ikke bare si at sorg er noe naturlig man skal leve med. Familier som opplever plutselige dødsfall hos barn, trenger oppfølging over tid. Og klarer vi å tilby dette, kan vi få ned antallet som sliter. En diagnose vil gi mer ressurser til forskning og oppfølging, sier han. Samtidig ser han faren for at en slik diagnose kan sykeliggjøre en naturlig reaksjon, en effekt som gjør at andre fagfolk er skeptiske til å innføre en slik diagnose.

Fornektelse

De første månedene etter ulykken ringer Preben Rikshospitalet daglig. Hver dag snakker han med den samme overlegen for å spørre om hun er sikker på at livet ikke kan reddes. Håkon er forlengst begravet. Han vet innerst inne at telefonene ikke har noen hensikt. Men hver gang svarer overlegen med en like klinisk som tålmodig gjennomgang av rapporten fra ulykkesdagen. Og den levner ingen tvil – alle livsfunksjoner er opphørt. Håkon er og blir borte.

Etter noen måneder sier overlegen at nå må Preben prøve å vente en uke før han ringer igjen. Senere øker hun det til annenhver uke. Så hver fjerde uke. Til slutt er det greit for Preben å gi slipp på det falske håpet han på et eller annet underbevisst plan har trøstet seg med. Da er det gått seks måneder. Han blir aldri avvist.

En datter

Marit forteller at hun har slitt med å ha et normalt følelsesliv i årene siden. I tillegg har hun slitt med hukommelse og konsentrasjon.

– Jeg vet at mens Preben klarer å kjenne på at han er glad, sur eller lei seg, så er ikke jeg like god til å ha disse følelsene. Hvis vi har det hyggelig, så får jeg det ofte vondt i stedet. Hvis ungene sier noe morsomt eller hyggelig, så begynner jeg å le først, og så går det over i gråt, forteller Marit. Det er som om jeg åpner opp et rom med masse følelser. For å lette situasjonen prøvde Preben etter hvert å gjøre noe komisk av det.

– En stund var det jo sånn at vi satt og talte ned hvis mamma lo – hvor lang tid tar det før hun begynner å gråte, sier Preben henvendt til den eldste sønnen. Han er 16 i dag. De ler og ser ned.

– Men når jeg leser om at det er tid for den årlige markeringen for trafikkofre, så kjenner jeg at jeg blir litt misunnelig. Jeg skulle gjerne hatt en slik markering å gå til, sier Preben.

Etter ulykken fortsatte Marit sin karrière som lærer i videregående skole. I 2011 fødte hun ekteparets fjerde barn. Det ble en jente.

Barna er i dag blitt 16, 14 og 3.

Håkon ville fylt ni år 1. påskedag.