Det er søndag morgen. Martin Gaarder våkner alene i dobbeltsengen i leiligheten på St. Hanshaugen. På sofaen i stuen kan han se sin kone, Shabana Rehman, sitte i dyp meditasjon ikledd pysjboxer og singlet. Stadig med lukkede øyne åpner hun plutselig munnen. Høyt og tydelig hører han henne si ett ord: Hund.

Han aner at livet vil ta en ny retning.

Et hundeliv

Nøyaktig to år senere har Shabana Rehman Gaarder som vanlig våknet grytidlig i eneboligen i Ski med én katt rundt halsen, én ved føttene og to gedigne samojeder på vei inn under dynen. (Jada. Ektemannen er der også fortsatt). Hun har luftet hundene på hålka, spist en frokost kjemisk fri for animalske produkter og tatt et tidlig tog til Oslo S og NOAHs lokaler i Dronningens gate.Her, i norsk dyreverns høyborg, er ikke en finlandshette å se. Derimot sitter flere unge kvinner bøyd over PC-er og dokumenter. I en liten pappeske samler en grå due med senebetennelse krefter på en myk pute. Og, på et ørlite kontor finpusser informasjonsrådgiver Shabana Rehman og NOAHs-leder Siri Martinsen mediestrategien rundt NRK Brennpunkts film Pels , som ble sendt tirsdag. Nok en gang har skjulte kameraer sørget for et grelt blikk inn i norsk pelsdyrbransje.

Et spørsmål om vold

Men hvordan havnet Shabana Rehman her? Hva skjedde med standupkomikeren og debattanten som bokstavelig talt detonerte seg selv inn i offentligheten med sin nakne kropp, sine mullahløft og sin utrettelige harselas med dobbeltmoral, vold og undertrykking? Hun som nektet å holde kjeft selv da hun ble truet på livet? Eller da en gjeng pepret vinduene på familierestauranten med skudd for å gi henne en lekse?

Ble hun borte?

Svar: Overhodet ikke. Riktignok søkte hun ly for stormen noen år i New York. Og uten at nordmenn flest har fått det med seg, har hun spilt forestillingen sin For Konge og Fedreland på fire kontinenter.

Men engasjementet er like rødglødende. Og hun har ikke akkurat valgt seg et fredelig hjørne når hun nå skifter kamparena.

Shabana Rehman ledet NOAHS Fakkeltog mot pels 8. november i år, som samlet nærmere 5000 mennesker. I front gikk også Brita Møystad Engseth og Kjell Nordstrøm, som begge holdt appeller for å legge ned pelsdriften i Norge.
Privat

— Følelsene og debattene rundt pelsoppdrett er enormt sterke. Fornektelsen av problemene og hersketeknikkene minner om det jeg har møtt tidligere, sier hun selv og beroliger dem som tror at den nyfrelste dyreverneren kommer til å glemme menneskene.- Jeg gjør jo det samme. Jeg jobbet mot vold før, og det handler om vold nå. Alt ikkevolds-engasjement må jo inkludere dyrene, de er levende, følende vesener.

Shabana Rehman har forlatt sjefen, kapret et mikroskopisk møterom, satt frem to keramikkseidler med vann og trukket en svart topplue over håret.

— Jeg skammer meg over ikke å ha sett koblingen før. Men nå ser jeg at all kamp for rettigheter dypest sett handler om medfølelse med alle levende vesener.

Men nå ser jeg at all kamp for rettigheter dypest sett handler om medfølelse med alle levende vesener.

Den kampen har hun brukt sitt voksne liv på.

Kvinner er eiendom

Shabana Rehman vokste opp på Holmlia i Oslo i en liten, pakistansk kjernefamilie: Mor, far og syv unger. Hun elsket å kle seg ut og leke Ronja Røverdatter i skogen. Men ofte ble leken ødelagt av fremmede gutter og menn som ba henne pelle seg hjem, fordi hun kledde seg for norsk eller var for sent ute.

— Dette var ikke mullaher, men guttebajaser på min egen alder som tok seg retten til å dømme meg. Da har de arvet en holdning om at kvinner er eiendom. Jeg ba dem dra dit pepperen gror, minnes hun.

Hun kunne ikke ane at to helt andre menn snart skulle ramme henne uendelig mye hardere. 15 år gammel flyttet hun på ungdomshjem i Oslo sentrum. I boken Blåveis beskriver hun hvordan ungdomskjæresten hun stormforelsket seg i, mishandlet henne grovt i flere år. Og hvordan miljøarbeideren på ungdomshjemmet, han som skulle være en omsorgsperson, misbrukte henne.

Det skulle ta henne ti år med terapi å komme over sårene og finne tilbake til seg selv.

På ungdomsskolen hadde hun vært en kreativ, sprudlende jente. Hun forlot tenårene som en skygge. Fullstendig tom, knust og full av angst isolerte hun seg. Følte at livet var over.

— At jeg skulle stå på en scene og holde på sånn jeg har gjort, var jo fullstendig utenkelig, konstaterer hun, fjern i blikket på møterommet.

Berusende latter

Likevel, en septemberkveld i 1999, sto hun sammen med sin gamle barneskolekamerat, komikeren Zahid Ali, foran scenen på standupklubben Onkel Blå i Bærum med jukselapper skrevet i svette håndflater.

Hun hadde hørt Zahid opptre med en helt vill fyllehistorie til enorm respons. Tanken på å få folk til å le virket fantastisk.

Komikerne Zahid Ali og Shabana Rehman gikk i samme klasse på barneskolen. Mange år senere fikk han lokket henne opp på stand up-scenen. Her sammen med sin elskede norsklærer Tora Mæhle.

— Og så digga jeg at man kunne være så ærlig. Jeg kunne snakke like usensurert som til dagboken.Sin aller første standup brukte hun til å tulle med psykologen sin. Og om sine turer på byen i Oslo, der tøffe gutter slåss, kastet klærne og blottla både magre fuglebryst og rosa undertrøyer.

Latteren var berusende. Hun gikk ned fra scenen til heiarop. Visste at hun hadde funnet noe.

Så kom truslene: Ludder! Hore! Tror du at en svarting som deg kan bli norsk?

Men Shabana Rehman hadde ikke møtt sine egne demoner og kjempet seg opp på en scene for å la seg skremme til taushet.

— De skulle ikke få ta livsviljen fra meg. Komme og si: Hold kjeft!

Hun dunker neven i møtebordet.

— Jeg skjønte at disse reaksjonene var materialet mitt. Ikke en nyhet i avisen, ikke å drite ut en politiker. Disse machomennene som selv har kontrollert sine søstre og koner, og ikke tåler at en kvinne fra samme land som dem står på scenen og forteller at det ikke trenger å være sånn. I tillegg har jeg vridd på de norske fordommene.

Kort pause.

— Og det har jeg holdt på med siden. Sparket i alle retninger. Og sett endringer skje.

Må vise håpet

Shabana Rehman insisterer nemlig på at det flerkulturelle Norge har gjort kvantesprang fremover. Selv om arrangerte ekteskap, ære og ufrihet i det pakistanske miljøet har skapt heftig debatt så sent som i høst.— Jeg deltok ikke så mye fordi vi i NOAH samtidig mobiliserte 7000 mennesker til fakkeltog mot pels, sier hun. Men hun mener det er viktigere enn noensinne å vise at det finnes liberale krefter og stadig flere som velger annerledes.

— Ikke for å fornekte at kontrollen og tvangen finnes. Også jeg blir kontaktet av jenter og gutter som gråter over denne tilværelsen. Men for at ungdommene skal se at det finnes alternativer – håp. Og at det faktisk går bra med dem som velger kjærligheten og uavhengigheten.

Samtidig er hun dypt bekymret for klimaskiftet som har skjedd også i norske gater og skoler: Da hun var ung, ble hun trakassert av unge innvandrermenn fordi hun gikk i ultrakorte skjørt og festet som en av gutta. I dag blir jenter tatt fordi hijaben ikke sitter stramt nok.

— Vi så ikke en hijab da jeg vokste opp. Nå er hele miljøet "schizofrent". Noen er hyperliberale, mens andre flørter vilt med radikalisering. Det er viljen til bruk av vold, press og trusler vi alle burde reagere sterkest på. Det er det som gjør at unge mennesker føler seg overvåket og utsatt for en umenneskelig sosial kontroll, sier hun og gleder seg overhodet ikke over å ha fått rett da hun allerede i 2005 advarte mot islamisering og radikalisering.

— Jeg fikk mye pepper for å bruke ordet hjernevask. Nå ser vi hva det faktisk innebærer.

Hun presiserer at hennes eget opprør aldri bare har vært rettet mot innvandrermiljøene. Og at en rasistisk, snauklippet gjeng norske gutter også gjorde sitt for å få henne til å tie.

— Disse episodene gjorde meg rasende – og merket meg. Derfor valgte jeg aldri side i debatten. Jeg visste at vold og hat kunne dukke opp overalt. Det har ikke kun handlet om et oppgjør med pakistansk kultur. Men om å være et fritt menneske i et samfunn med flere kulturer og verdier.

Verdensberømt løft

Så kunne vi kanskje sagt at resten er historie: Det er nå nøyaktig 15 år siden hun malte det norske flagget på sin nakne kropp og prydet forsiden på Dagbladet Magasinet. Reaksjonene hun fikk, beviste at det ikke finnes noen nedre grenser for hets.

Det har gått ti år siden hun la armene rundt en stor, skjeggete mullah og løftet ham opp. Hun ble verdensberømt – men mottok ikke en eneste drapstrussel.

Tvert imot ble hun stoppet av damer i niqab som lo hjertelig av løftet og selvhøytideligheten til mullahen. Og hun har hørt om folk som har sittet i taxi i Kurdistan og blitt vist mullahløftet på mobil.

Et skikkelig norsk-pakistansk kyss mellom Shabana Rehman og kulturminister Valgerd Svarstad Haugland satte en spiss på åpningen av filmfestivalen i Haugesund i 2005. Hennes etterfølgende "rumpe-stunt" fikk enorm oppmerksomhet.
Hansen, Helge

-Jeg lever gjerne med løftet. Men det er interessant at en naken kropp med et politisk budskap er det som virkelig provoserer.

Deler overlevelse

Litt senere denne kvelden står Shabana Rehman i høye gummistøvler foran en liten flokk ungdommer i en hyggelig stue hos Blå Kors.

Hun snakker om oppveksten sin. Forteller om hvordan det var å være barn av en far med alkoholproblemer. En sammensatt far. Om opplevelser på godt og vondt.

Ungdommene har nettopp gapskrattet av fortellingene om komikeren og familien hennes. Nå er de alvorlige. Alle har vokst opp med foreldre som har slitt med rus. Mange kjenner seg igjen i de nakne historiene om familievold og overlevelse.

Etterpå vil mange snakke. En vil vite: Hva er det med deg som gjør at skammen ikke gjør deg taus?

Hovedpersonen, nyomvendt veganer, har til sin glede funnet at det er mye vegetarmat i tapasbuffeten og tygger hummus før hun svarer:

— Godt spørsmål! Ja. Du må være ganske skamløs. Men jeg kledde på meg min ære da jeg klarte å kaste alles forventninger. Jeg ble kanskje litt naturbarn.

Orakelet taler

Så kanskje er det et slags naturbarn som sitter i pysjen og mediterer den søndagsmorgenen i desember 2012?

Hun er sliten etter mye jobbing. 15 år med mediestøy og personfokus begynner å røyne på. Å stå opp føles som å bestige et fjell uten utstyr. På toppen av alt har hun og mannen bestemt seg for å prøve å få barn og gått igjennom en runde med prøverør. Uten å lykkes.

I dag ser hun humoren i det også. Ikke minst i å sitte der med hormonesesprayen som kunne gjøre en ”lettere sint”.

— Lettere sint? Nei! Du starter tredje verdenskrig. Mannen min kunne se hvordan jeg fysisk ble heksa fra helvete, ler hun og demonstrerer hvordan sprayen til slutt ble kylt i veggen.

NRK-journalist Martin Gaarder laget en hel film om sitt samliv med Shabana Rehman, <i>Shabanas valg</i>. Her er ekteparet i New York, der Shabana bodde i tre år.
Sigurd Fandango

— Jeg bestemte meg for å ta et skikkelig stevnemøte med meg sjæl. Møte min indre natur.Og det var spørsmålet hun mediterte over:

— Du som er der inne, og har ført meg til alle disse tingene, hva søren er det du vil meg?

Hun var åpen for alt og hadde bestemt seg for å ta det som måtte komme, på alvor. Men svaret på det eksistensielle spørsmålet overrasket selv en kvinne som ikke er spesielt skvetten. Og kom altså så tydelig at mannen på soverommet skvatt: Hund.

— Hadde det kommet på urdu, hadde det vært et banneord og ført i en helt annen retning, hehe.

Kamp i ammetåka

Mannen på soverommet prøvde å si nei. De hadde ikke råd, plass eller tid. Men orakelet hadde talt. Samojedhvalpen Eckhart (oppkalt etter meditasjonsguru Eckhart Tolle), ble snart hentet i Trondheim.

Shabana Rehman, tidligere livredd hunder, fisker opp mobilen med et salig smil og viser frem hjerteknuseren.

— Han forandret livet mitt. Åpnet et nytt rom fylt av kjærlighet.

- Men hva med å få barn? La dere prosjektet til side?

Hun nøler litt.

— Man forventer nesten at jeg skulle sørge. Men de følelsene kom aldri. Dessuten ble jo hunden barnet mitt, og jeg ble mamma. Jeg var til og med i ammetåka. Og den er undervurdert, moderne mødre er blitt misledet, sier hun og tuller ikke.

— Vi damer kan absolutt tenke og reagere, kjempe og forandre verden i ammetåka. Jeg har aldri hatt så mye energi noen gang som da jeg begynte å gjøre noe som var dypt integrert i det jeg virkelig føler for.

Sadistisk dyrevold

I tillegg til å føle begynte hun å skaffe seg kunnskap om dyr. Og om hva dyr faktisk blir utsatt for. Først via NRK-dokumentaren mannen jobbet med. Den avdekket at sadistisk vold mot dyr ikke bare foregår i Norge, men at sakene som regel blir henlagt.

Så leste hun om produksjonsdyrene – og mistet matlysten. Før var Shabana Rehman og Martin Gaarder et pakistansk–norsk ektepar. Nå er det mer påfallende at de er blitt et vegansk–kjøttetende par. Hun leser mye kjærlighet i mannens vilje til å trylle frem ting som ligner på kjøtt. Soyapølser og kikertburgere, for eksempel.

— Jeg spiste gris, selv om det var tabu i kulturen. Nå lar jeg være fordi jeg er glad i grisen. Empatien er sterkere enn tabuet!

Det hun leste om pelsdyr og sirkusdyr gjorde henne ikke mindre opprørt. Men hun synes det nesten er litt trist at kyllingdebatten først tar av nå, som menneskenes helse er truet.

— Det handler ikke bare om antibiotika. Men om at et system med masseproduksjon og overspising av kjøtt vil gjøre oss syke uansett. Det handler ikke om enkeltdyr, men tidenes omlegging, som bør komme i gang snart.

Komikeren virker utrolig langt unna.

- Ser du tegn til at den er på vei?

— Ja, ja, nikker hun, og forteller begeistret om NOAHs kampanje mot pels, som denne uken samlet over 50.000 underskrifter.

— Og hvis jeg forteller at jeg er veganer på scenen, er det plutselig fire bord med unge som heier og applauderer. Det var det ikke snakk om for 15 år siden. Jeg ser en helt annen politisk bevissthet og samvittighet også hos ungdom.

Etter hvert kan hun kanskje stå på scenen og bare snakke om akkurat dette. Snart skal hun til New York og hente hjem de siste møblene hun har stående. Og diskutere en helt ny forestilling med komikerkolleger. Bæsjeposer. Vegansk livsstil. Ammetåke, pels og ikkevold kommer garantert til å dukke opp.

— En dyrisk forestilling. Det er masse å hente, lover hun.

- Men når kommer det neste stuntet?

Hun ler litt.

— Jeg trenger jo tiår på å fordøye reaksjonene fra de forrige. Men har min intuisjon mer å melde, så kommer det, vær trygg. Jeg har uansett kommet for å bli.

LES FLERE PORTRETTER:

Lundestad går med et smell

Marte Michelet: Jeg var en arrogant&nbsp; besserwisser

Ulrik Imtiaz Rolfsen denger løs på norskpakistanerne