Hva gjør at det ikke lenger er en selvfølge at man deler med andre også når livet ikke er på topp?

Vi leste i A-magasinet nr. 14/2014 at vellykkede unge menn tar livet sitt, tilsynelatende uten grunn, og i Aftenposten for noen dager siden leste vi om Oddvar Vignes og hans sterke fortelling om det planlagte selvmordet som takk og lov ikke ble noe av.

Det berører og skremmer oss, uansett hvilken rolle vi har: Unge menn som kjenner seg igjen i prestasjonsjaget, den store fallhøyden, og tilsynelatende har de ingen å snakke med; foreldre som lurer på om barna deres skjuler noe, besteforeldre, kjærester. Etterlatte som sliter med dårlig samvittighet. Listen kan gjøres lang.

Ingen selvfølge å dele det vanskelige

Vi lever i en tid der vi på nåtidens møteplass, Internett, gjerne vil vise frem vår vellykkethet i all dens prakt. Alle andre gjør det jo.

De sjeldne ganger venner av oss faktisk skriver at dagen i dag faktisk ikke er så bra, rykker vi ufrivillig til og lurer på om det virkelig passer seg å skrive det i sin oppdatering der alt liksom skal være så flott og koselig.

Saken fortsetter under annonsen.

Vi i Kirkens SOS tar imot i gjennomsnitt 500 anonyme henvendelser hver dag og natt fra mennesker som har mot nok til å fortelle om de tingene som de ellers ikke snakker om med foreldre, venner eller kjærester. Vi prøver å møte våre innringere og innskrivere på telefon, e-post og chat som medmennesker og i øyehøyde, og vi tør å snakke om de vanskelige tingene uten å vise til alternativene som det pene været eller råde dem til at de skal ut og gå seg en tur.

Vi tør også utforske om innringere sliter med selvmordstanker, selv i samtaler som ikke nødvendigvis handler om vanskelige ting.

Og vi spør oss etter 40 års nasjonal krisetjeneste: Hva gjør at det ikke lenger er en selvfølge at man deler med andre også når livet ikke er på topp og man rett og slett sliter med ting? Alt kan vel ikke være Facebooks skyld?

Å tørre å be om hjelp

Alle unge menn med høyt perfeksjonsnivå sliter ikke med livet sitt, det vet vi. Men på den andre siden vet vi lite om hvem de er, de som virkelig sliter. De kontakter ikke oss, og de kontakter antagelig ikke andre heller.

«Hver måned tar i gjennomsnitt seks unge menn mellom 20 til 30 år livet sitt», leser vi i A-magasinet nr. 14, 2014. I underkant av 600 personer tar sitt eget liv i dette landet hvert år, og antallet minsker ikke på tross av stor samfunnsinnsats rettet inn mot psykisk helsevern i løpet av mange år. Sånn kan vi ikke ha det.

Kirkens SOS inviterer til idédugnad for å gjøre noe med dette.

Hva skal til for at unge menn som sliter med selvmordstanker skal si det til andre? Finnes det noen gode forbilder der ute? Hva kan vi andre gjøre for å gjøre det mindre vanskelig for dem som sliter?

Kirkens SOS sitter ikke på svarene; vi ber om hjelp. Vår mangeårige erfaring med en anonym krisetjeneste er at de som har mot til å be om hjelp, får oftest og best hjelp av mennesker rundt seg. Det finnes mange gode hjelpere der ute. Er ikke det største tegnet på fremgang nettopp det å tørre å be om hjelp?