Før kunne hun gå på butikken uten å bli kjent igjen. Hun kunne fylle handlevognen med hva det skulle være uten at folk smugtittet. Nå, derimot.

Er det ikke Norges største matblogger? Hva skal hun ha til middag? Hva spiser hun egentlig ?

Det hender hun ønsker at hun var anonym igjen. For eksempel den gangen hun handlet enorme mengder godteri til en juletrefest for tolv barn. Hun følte seg beglodd.

Grei og ujålete

Hvordan har en beskjeden jurist fra Lørenskog blitt en like populær blogger som fotballfrue Caroline Berg Eriksen? En nøktern, grei og ujålete trebarnsmor, dobbelt så gammel som de andre toppbloggerne. Hun liker ikke å bli tatt bilde av, liker ikke å prate om seg selv. Hardtarbeidende og elsket av folket, som en bloggverdenens Marit Bjørgen.

Hun sitter i en mørkebrun sofa hjemme i eneboligen på Fjellhamar. Rommet er opplyst av ettermiddagssol, men Sandberg har tent stearinlysene. Huset er strøkent. Det står blomster på bordet. En skal kose seg.

Sandberg drikker kaffe, men koser seg ikke. Hun smiler vennlig, men er synlig ukomfortabel hver gang hun må svare på noe som ikke handler om blogg eller mat.

— Jeg vet ikke, jeg er bare meg selv, begynner hun.

— Altså, jeg er en vanlig, sliten småbarnsmor med et hektisk liv. Jeg jobber og prøver å få hverdagen til å gå opp, som alle andre. Også er jeg glad i å lage mat.

- Det er alt?

— Ja. Det vel derfor bloggen er blitt så stor. Folk har det travelt, de vil ha det enkelt.

Jeg har heller ikke tid til å koke kraft på et bein i timevis. Jeg bruker buljongterning. Folk flest bruker buljongterning.

- Hva legger du i enkelt?

— Det kunne så klart vært spennende bare å lage mat fra økologiske, kortreiste varer og sånn. Men jeg må forholde meg til nærbutikken. Jeg har heller ikke tid til å koke kraft på et bein i timevis. Jeg bruker buljongterning. Folk flest bruker buljongterning.

- Men du er jo Norges største matblogger?

— Ja. Og det … føles rart, nærmest hvisker hun.

— I alle fall når jeg ser det utenfra. Surrealistisk.

Fra lapp til blogg

Det fløt notater og gule lapper overalt. Hun noterte stadig ned oppskrifter, testet nye ting, laget huskelapper til venner og seg selv. Så, en kveld i 2007 oppretter hun en blogg for å lage et system. Kun for seg selv, og ganske tilfeldig. Dagen etter skal hun på jobb som seniorrådgiver i juridisk avdeling i Utdanningsdirektoratet. Hun gir bloggen navnet «Trines mektige matblogg», og stuper i seng.

Åtte år senere er hun Norges overlegent største matblogger. Hun har tatt permisjon fra jobben for å blogge på heltid. Kokeboken «Trines mat» har solgt over 100.000 eksemplarer og er forlagets mestselgende kokebok noensinne. Bloggen har over 30.000 lesere hver dag – 100.000 sidevisninger. Ordet «mektig» er strøket fra navnet, men hadde passet bedre enn noensinne.

- Jeg er jurist og jobber med personvern. At jeg har sauset meg inn i dette, er ironisk, sier Sandberg.
Tor G. Stenersen

I tusenvis av norske familier står rettene hennes på bordet. Trines tomatsuppe, Trines spaghetti, eller noe annet fra de 1800 oppskriftene. Vi ser det for oss når vi skroller gjennom bloggen: Et lyst og hyggelig kjøkken, duften av solid mat laget fra bunnen av. Et trygt hjem. Far som setter måltidet på bordet mens mor tenner stearinlysene.

Her er ingen kaloritelling, ingenting om gluten eller laktosefrie produkter, rawfood eller supermat.

Selv sier hun:

— Jeg lager bare det jeg selv synes er godt. Og det er mat laget fra bunnen, med gode råvarer. Det har jeg gjort så lenge jeg kan huske. Det er sunn mat for meg. Jeg kan godt legge ut en dessertoppskrift på en onsdag med masse kalorier og sukker i, hvis det er en naturlig del av et bedre måltid.

- Kan alle bli gode til å lage mat?

— Ja.

- Ja?

— Det krever jo en viss nøyaktighet, i hvert fall hvis du må stole på en oppskrift. Da må du følge målene.

- Men noen egenskaper må en vel ha for å bli ordentlig god?

— I tillegg til å være nøyaktig, må du også være tålmodig. Det tar jo en del tid. Handle inn, hakke opp, lage. Og ikke minst rydde etterpå. Du skal se all den oppvasken vi har her i huset.

Hun smiler.

— Det er medaljens bakside.

En tredjedel ditt og datt

Der andre så på egg, mel og sukker som nettopp egg, mel og sukker, så Sandberg for seg potensielle kaker. Da hun skjønte hvordan det hang sammen, hvordan enkeltingrediensene kunne skape noe større, var det «nesten som et lite under».

Hun vokste opp i Trondheim. Faget het fortsatt heimkunnskap og hun merket at hun var over gjennomsnittlig interessert. Da hun kom hjem fra skolen, snek hun seg inn på kjøkkenet og bakte i smug. Det begynte med kaker, så ble det brød. Fra hun var 12 år tjente hun ukepengene sine ved å forsyne familien på fem med brødbakst. Aldri etter oppskrift, men etter prinsippet «en tredjedel av ditt og en tredjedel av datt».

— Foreldrene mine var mye borte på ettermiddagene, fordi de bygde hus. Det tok mye tid. Så jeg fikk tidlig ansvar for lillebrødrene mine. I byggeperioden var det jeg som sto for innkjøp og middager, forteller hun.

Hun snakker lavmælt mens hun vipper på kaffekoppen.

— Men jeg likte det. Jeg fikk tillit og fikk være med å dra lasset. Det ga meg en tidlig mestringsfølelse. Jeg kan huske at jeg var stolt. På lørdager var det jeg som sto for lørdagskosen. Jeg så aldri på det som noen plikt, det var … helt naturlig.

Jobber døgnet rundt

Trine Sandberg vinner prisen for Årets matblogger i fjor.
Emilie Maria Bach

Til høsten kommer Trines mat 2 , hennes andre kokebok. Hun innrømmer at hun lever godt på inntektene fra bok og blogg.— Men hvis du hadde talt alle de timene jeg har lagt ned i dette, tror jeg ikke timeinntekten ville vært så veldig stor.

For Sandberg jobber morgen og kveld: Handler, kutter, elter, koker, styler og fotograferer alt selv.

— Andre kokebokforfattere har gjerne en haug med assistenter til å hjelpe seg. For meg er det uaktuelt. Det skal være selvgjort. Det ligger i matbloggens natur.

Hun går aldri tom for ideer. Straks hun ser en råvare i kjøleskapet eller i butikken, begynner hjernen å kverne.

- Klarer du å nyte mat på samme måte som før?

— Tja. I perioder kan jeg være lei. Særlig nå, i slike kokeboktider.

- Lei?

— Ja, jeg får ikke så god matlyst da. Når jeg har stått på hodet hele dagen og bakt to sorter rundstykker, er ikke middag det første jeg tenker på. Da er det mannen min som må trø til.

- Du vasker opp?

Hun smiler.

— Han vasker alltid opp.

21 år og mor

Med sønnen Mathias (6) på kjøkkenet.
Gry Traaen

På veggene henger smilende portretter av barn og barnebarn. Sandberg har to voksne døtre og en sønn på seks år. Fire barnebarn. En storfamilie med tette bånd mellom generasjoner, slik hun selv vokste opp med. Hun var 21 år da hun ble mor for første gang.— Det var en annen tid. Jeg var student og fikk to nokså tette barn. Vi hadde ikke så mye penger som nå, men jeg hadde fleksibilitet. Det var alltid middag på bordet, forteller hun.

Hun ble skilt, så gift på nytt. Det er 22 år mellom hennes første og siste barn.

— Det er jo annerledes å få barn når man er etablert. Da jeg fikk Mathias hadde vi hus og to biler, romlig økonomi, hund og katt.

Hun tenker.

— Men begge småbarnsperiodene var fine, på hver sin måte.

Hun begynte å studere jus da døtrene var små. Å bli kokk eller konditor var aldri aktuelt.

— Det er det kreative ved matlagingen som tiltaler meg. Jeg har sydd, strikket og malt også, selv om det ikke blir så mye tid til sånt lenger. Genseren jeg begynte å strikke til Mathias for mer enn et år siden er langt fra ferdig.

- Men jus?

— Jeg synes det er spennende å veie ulike argumenter og hensyn opp mot hverandre, og vurdere hvordan reglene virker i samfunnet. Jeg liker at det ikke alltid er en gitt løsning på problemet, sier hun.

I «den vanlige jobben» har hun ansvar for Utdanningsdirektoratets portefølje innenfor personvern. Selv om hun har permisjon, følger hun fortsatt prosessene hun har jobbet med gjennom Datatilsynets hjemmesider.

Det er litt ironisk at jeg, som jobber med personvern, har sauset meg inn i dette og blitt en offentlig figur.

Hun sukker

— Det er jo litt ironisk.

- Hva da?

— At jeg, som jobber med personvern, har sauset meg inn i dette og blitt en offentlig figur.

- Hvordan føles det?

Hun har hviskestemme igjen, himler litt med øynene.

— Skummelt.

Henvendelser, henvendelser

Hver dag får hun opp mot hundre e-poster fra leserne. Fra den nypensjonerte ektemannen som er alene hjemme mens kona fortsatt jobber, og har lært seg å lage mat for første gang i livet. Fra tiåringen som har bakt Trines muffins og vil overraske pappa når han kommer hjem. Fra jenta som har slitt med anoreksi og levd etter strenge kostholdsregler et helt liv, men gradvis har klart å løsrive seg fra nei-mat og kaloritabeller fordi Trine aldri skriver om sånt.

Der andre toppbloggere får gjennomgå i kommentarfeltene daglig, kan Sandberg telle negative tilbakemeldinger på én hånd.

— Jeg føler meg utrolig privilegert. Særlig når jeg kan bidra til å gi folk en bedre hverdag. De negative tingene har stort sett handlet om dyrevelferd. At kyllingen har levd et fælt liv før den ble mat, for eksempel.

Det verste med å være «hele Norges Trine» er aldri å ha helt fri. Tekniske problemer har en tendens til å inntreffe i feriene. På nyttårsaften var pågangen fra alle som ville lage kalkun etter hennes oppskrift så massiv at bloggen «gikk ned» klokken fem på ettermiddagen. I tillegg er det alle spørsmålene. En ustoppelig strøm av meldinger og telefonoppringninger, fra folk som lurer på alt mulig rart.

Det teiteste spørsmålet hun får, er når noen spør henne hva som er det beste hun vet.

Hun stønner.

— Det kan være en skive grovbrød med brunost på tur i skogen med mann og barn. Friske jordbær på sommeren. Eller en viltgryte og et glass rødvin på en søndag. Et godt måltid varierer med sesong og omgivelser.

For Trine Sandberg er opptatt av dette med kos. Som folk flest. Lys og servietter må det være. Og litt ekstra i helgene. Maten skal ikke bare smake godt, den skal også se innbydende ut.

— Som mamma sa: «Du spise med øyan». Da vi var små, pleide mamma lage smørbrød til oss med salat, friske urter, grønnsaker, laks og kjøtt. Det kalte vi for «øyansmørbrød». Jeg har fortsatt å lage «øyansmørbrød» i voksen alder.

Ikke-synlig kaos

Noe motvillig blir hun med ut på kjøkkenet. Over døren henger et skilt der det står at gode mammaer har skitne ovner og møkkete gulv, men her i gården ser det skinnende rent ut. Hun unnskylder det ikke-synlige kaoset likevel, vaskedagen «er ikke før i morgen».

På benken står en skål cherrytomater. Kvaster av fersk rosmarin, basilikum og timian. Når rådyrene i tillegg beiter i hagen, er det så perfekt at det er vanskelig å se for seg en sliten småbarnsmor som tar kjappe løsninger med buljongterninger.

- Kan du forstå din egen suksess?

— Jeg forstår det jo. Jeg vet at jeg lager god mat.

- Kjapp spørsmålsrunde: Hva er hemmeligheten bak luftig gjærbakst?

— Å elte inn smøret til slutt.

- Saftig gulrotkake?

— Da tar du oppi litt epler i tillegg. Og gjerne litt mørk sjokolade.

- Sprø pizzabunn?

— Høy varme. Stek pizzaen på bakestein eller bakestål.

- Feilen flest gjør på kjøkkenet?

— Steker eller koker maten for lenge.

- Et liv uten tidsklemme?

— Planlegging. Sett opp ukemenyer og handle inn alt på forhånd.

- Viktigste ingrediens?

— Sitron. Jeg bruker det nesten i alt, både middager og gjærbakst.

- Din guilty pleasure?

— Jeg er glad i mørk sjokolade.

- Det er vel ingen guilty pleasure?

— Nei, hehe, den er jo én av de fem om dagen.

- Går du på McDonalds?

— Nei.

- Ingen laster, altså?

Hun tenker lenge.

— Jeg er jo glad i vin, men hvis du skriver det tror vel folk jeg er alkoholisert. Men ok, jeg tar gjerne et glass god vin.

miriam.knapstad@aftenposten.no