Ser du etter, er det ekstra mange biler med hengere langs norske veier i disse dager. Fra landets gutte— og jenterom kjøres sekker med klær, bananesker med permer og duftlys, en og annen 1.20-seng, kanskje et skrivebord.

Køene på IKEA er lange. Hjelpsomme foreldre river seg i håret over flatpakkede skap og manglende skruer. Kanskje er du der selv, eller så husker du det godt: spenningen over å flytte hjemmefra for aller første gang.

Malin Botolfsen (20) går langs stranda som strekker seg fra barnsdomshjemmet og til det lille sentrumet i Ramberg i Lofoten. I morgen skal hun flytte fra hjembygda til Oslo.
Anette Karlsen/Aftenposten

Spenning i luften

På Ramberg i Lofoten ligger tørrfisken nesten klar på en stubbe i hagen. En gang var den en torsk på fem kilo. Siden den ble fanget under lofotfisket i vinter har den hengt til tørk under altanen, omringet av steilende fjell og hav så langt du ser.

Denne kvelden skal den fylle huset med en eim av tørrfisk, den skal bankes, vakuumpakkes i 12 deler, for så å legges i kofferten oppå klær og toalettsaker.

— Jeg er så spent! Jeg føler jeg har pakket for en ferie, ikke at jeg skal være der i minst tre år, sier Malin Botolfsen (20).

Siden Malin ble født har hun bodd sammen med foreldrene i huset på Ramberg, en liten bygd med rundt 300 innbyggere. Når hun drar fra gardinene på soverommet om morgenen, er havet alltid der.

Dette er kvelden før hun skal flytte for seg selv for å studere sykepleie i Oslo over 130 mil unna. Bare i studentbyen på Bjølsen, der hun skal dele hybel med en hun ikke kjenner, bor det nesten fire ganger så mange som i hjembygda.

Å få nye venner bekymrer hun seg ikke over, det ordner seg i fadderuken. Men hvordan skal det gå med mat? («En venninne som flyttet til Tromsø spiste lompe med nugatti hver dag, til alle måltider»). Hvordan ser hybelen ut, er det plass til kjøkkenbord, hvor langt er det å gå til skolen?

1608WEBflytting-5SSCfeIN1U.jpg
Anne Gjertsen

Utdanning og god støtte

Halvparten av unge nordmenn har flyttet før fylte 20, og slik har det vært for alle fødselskull siden 1950, viser en av de største og mest omfattende SSB-undersøkelsene som er gjennomført i Norge. Fra et internasjonalt eller europeisk perspektiv er dette tidlig (se grafikk). I de fleste EU-land bor også unge i alderen 18–29 lenger hjemme hos foreldrene nå enn før, viser en rapport fra Eurofound, EUs informasjonsorgan, publisert i år. Fra 2007 til 2011 har tallet på dem som bor hjemme økt fra 44 til 48 prosent. Økningen sees spesielt i Ungarn og Slovenia, men også i Danmark, Sverige og Finland. For mange er arbeidsledighet en barrière.

Forsker Lars Dommermuth i SSB peker på to hovedårsaker til at vi flytter tidligere enn i mange andre land: Vi flytter for å ta utdanning, noen allerede for videregående, andre for høyere utdanning. I andre land er det vanligvis videregående skole i nærheten, og det er flere regionale høyskoler og universiteter.

Støtteordningene i Norge er gode og tilgjengelige for alle.

— Det er bekymringsfullt at flyttingen blir utsatt så lenge i andre land. Det kan være en indikator for at disse unge fortsatt er økonomisk avhengig av foreldrene eller er svært usikker på egen økonomi. Dermed blir det også vanskelig for dem å flytte sammen med en kjæreste og stifte egen familie, sier Dommermuth.

NOVA-forsker Tale Hellevik husker da hun var på en internasjonal samfunnskonferanse og snakket om hvordan den norske etableringsfasen ser ut til å gå greit for de fleste unge nordmenn, og at selv om man er enslig klarer man seg i egen husholdning.

— Konferansedeltagerne fra Italia uttrykte hvor stusslig de syntes det var at man skulle bo alene: «Er ikke det litt trist da?»

Fra hjembygda Ramberg i Lofoten til Oslo er det 130 mil. Malin har tatt med seg deler av flyttelasset; klær, 12 pakker tørrfisk, bok om Lofoten og en dorull. Resten kommer nedover med bil. Selv skal hun ta to fly for å komme seg til Oslo
Anette Karlsen/Aftenposten
- Hva skulle jeg gjort uten dem? Malin Botolfsens pappa Knut-Ivar Johansen (t.h.) og onkel Harald Sivertsen (t.v.) bærer og skrur nyinnkjøpte møbler til studentboligen på Bjølsen.
Anette Karlsen/Aftenposten

Oppdaget bygda på ny

Hver dag i hele sommer har Malin gledet seg til å flytte til Oslo. «Treng du å fær så langt som til Oslo for å bli sykepleier?» spør folk. Ja, svarer hun, for sykepleien på Lovisenberg har hun hørt er den beste.

Verre er det for pappa Knut-Ivar Johansen, som blir blank i øynene når han forteller at han skal kjøre sammen med henne til hovedstaden – for så å forlate «lille jenta mi».

— I 33 år har det bodd barn i huset, nå blir det tomt. Det er rart, sier han.

Han er engstelig for at hun skal bo i en storby, men dette vet han:

— Malin er tøff, hun er ikke redd noen ting.

I juni i år begynte Malin å gå i fjellene rundt Ramberg. 16 fjell er besteget, åtte for første gang. Det er som om hun har oppdaget bygda på ny.

— Først i år har jeg innsett hvor nydelig det er her, sier hun.

Julie Rønne vurderte Bergen, men vil ikke bo så langt unna hjembyen Gjøvik første gang hun flytter. Moren Gunn Roterud hjelper med å bære inn til studentblokken på Ås.
Anette Karlsen/Aftenposten

Rom nummer 26707

På Ås i Akershus er Julie Rønne (18) og moren Gunn Roterud på vei opp heisen til studentboligen for første gang.

— Jeg tør nesten ikke åpne! ler Julie nervøst.

Stillhet. Dørhåndtaket til rom nummer 26707 gir fra seg et lite klikk.

— Faktisk større enn jeg trodde, utbryter hun, og entrer det 10 kvadratmeter store rommet som skal være krypinnet mens hun studerer økonomi på Norges miljø— og biovitenskapelige universitet.

Sammen med 15 andre skal hun dele kjøkken og stue. De forskjellige romnumrene er sirlig ført opp og fordelt på kjøleskap, frysere og skapdører.

— Lekkert, sier moren om interiøret, og kommenterer videre mens de tar en runde i leiligheten:

— Nytt, pent, ordentlig.

— Tøffe møbler, ikke furu.

Julie Rønne har rom nummer 26707 i kollektivet. Kjøkken og stue skal hun dele med 15 andre. De forskjellige romnumrene er sirlig ført opp og fordelt på kjøleskap, frysere og skapdører.
Anette Karlsen/Aftenposten
Julie Rønne sjekker ut fasilitetene i studentboligen.— Kultørt hva betyr det? spør hun sin mor. — Farget, men du kommer nok mest til å bruke 40 og 60 grader, svarer moren Gunn Roterud.
Anette Karlsen/Aftenposten
Mor Gunn Roterud har donert et ølglass hun rappet fra et utested da hun selv var på datterens alder. Bortsett fra dét, trengs det påfyll til glisne hyller og skap på hybelen.
Anette Karlsen/Aftenposten

Forventning i samfunnet

Julie føler seg langt fra voksen, men tror det blir fint å endelig skulle klare seg selv. Lage mat, vaske klær, huske på avtaler – mye av det har moren hjulpet henne med til nå.

— Du trenger litt fargeklatter på rommet, sier moren.

— Ja, det er litt som et fengsel her, svarer Julie tørt.

Ås er to timer med bil fra hjembyen Gjøvik, langt nok i første omgang.

— Jeg er den eneste i vennegjengen som skal flytte for meg selv. Det er ekkelt å tenke på at alle blir igjen og har det trygt og godt som før. Jeg er redd det skal bli vanskelig å få nye venner, sier Julie.

Men venninnene sier det er motsatt, det er hun som er heldig som drar.

I Norge flytter vi hjemmefra for å ta utdanning og vi blir hjulpet av støtteordninger, men det handler også om at avstanden mellom når det å bo hjemme går fra «helt naturlig» til «merkelig» er kort.

— Det er en sterk forventning i det norske samfunnet om at unge skal flytte relativt tidlig hjemmefra, og etablering i egen husholdning er en viktig del av det å bli voksen, sier Tale Hellevik ved NOVA, som har forsket på unges etableringsfase i Norge.

— Blir man sett på som mislykket i Norge om man fortsetter å bo hjemme utover i 20-årene?

— Jeg ville kanskje ikke sagt «mislykket». Men om jeg som ung hadde møtt en 30 år gammel mann som fortsatt bodde hjemme, ville jeg nok ikke sett på det som et godt tegn, sier Hellevik.

Eirik Solem Friis (16) tar flyttingen til Namsos og egen hybel på sparket. På Jøa er det vanlig at ungene flytter ut når de skal begynne på videregående. Hele livet har han bodd på gården på Jøa med far, mor og en lillesøster.
Anette Karlsen/Aftenposten

Samme form som Afrika

Ved fergeleiet på øya Jøa i Fosnes kommune i Nord-Trøndelag går Eirik Solem Friis (16) inn døren til nærbutikken.

Han tar med seg en Cola, hilser på damen i kassen, de kjenner hverandre fra før.

— Når begynner du på skolen, da, Eirik? spør hun.

— Mandag, tror jeg.

— Tror du? sier hun og ler hjertelig.

Jøa har samme form som Afrika, men der stopper likheten. For å gå på videregående må Eirik flytte fra familiegården med 20 kuer og 10 kalver til en hybel i Namsos. Slik er det for de fleste som vokser opp her, noen har ikke rukket å bli 16 engang. Ett år ble det satt opp buss så det var mulig å pendle til Namsos, men forsøket ble kuttet ut.

— Det blir bra, sier Eirik, og skjønner ikke helt hvor vi vil når vi spør om det er noe han gruer seg til.

Han har kommet inn på idrettslinjen og skal spille på A-laget til Namsos IL. På Jøa har de ikke hatt noe ordentlig fotballag siden han var liten.

På gutterommet til Eirik Solem Friis går det mye i dataspill, men fotball er favoritthobbyen. Han skal begynne på idrettslinjen i Namsos, drømmer ikke om å bli proff, men: — Det er alltid bra å være god selv om man ikke skal bli det.
Anette Karlsen/Aftenposten
Eirik Solem Friis og Ruben Strøm (begge 16) har vært bestevenner hele livet, nå skal de bo på hybel sammen. —Hvem skal vaske doen? spør fotografen. — Han, sier Eirik, og sikter til kameraten. — Da må han lage mat selv, parerer Ruben.
Anette Karlsen/Aftenposten
Eirik Solem Friis tester ut fotballbanen som ligger i gåavstand fra den nye hybelen i Namsos. Når han flytter skal han begynne på A-laget til Namsos IL. På Jøa har de ikke hatt noe fotballlag siden han var liten.
Anette Karlsen/Aftenposten

Vanskelig å overleve på studielånet

Moren Eva Solem er spent på om sønnen kommer seg opp om morgenen.

— Men det er ingen vits å si «det fikser du itj», sier hun.

Dessuten er Eirik selvstendig. Han vet at det trengs flere kluter til å vaske badet, han lager seg middag dersom foreldrene ikke er hjemme. Hjemme har han fått lite ansvar for gårdsarbeidet, et bevisst valg fra foreldrenes side for at han skal finne sin egen vei.

Eirik har planer om å skaffe seg en kveldsjobb to dager i uken. Borteboerstipendet på 3600 i måneden strekker ikke til når hybelen koster 3800 kroner.

Selv om de får støtte hjemmefra, vet også Julie og Malin at de må jobbe ved siden av studiene for å klare seg økonomisk.

Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse fra 2012 viser at 6 av 10 studenter jobber ved siden av studiene, og en tredjedel av studentene jobbet mer enn ti timer hver uke.

Studentene hadde høyere boutgifter i 2010 enn i 2005. I denne femårsperioden gikk støtten fra Lånekassen noe ned, noe som betyr at det er blitt stadig vanskeligere å overleve på studielånet. Men fordi de har høyere lønnsinntekter, har studentene likevel mer penger til disposisjon.

— Selv om boligprisene har steget de siste årene, slår ikke dette ut på statistikken over når unge flytter hjemmefra, sier Hans Christian Sandlie ved NOVA, som forsker på ungdoms etablering på boligmarkedet.

Billett hjem til jul

Malin ser ut av vinduet på hybelen i 5. etasje på Bjølsen i Oslo. Utsikten nå er en ganske annen enn fra soverommet på Ramberg. Hun ser tak og bygninger.

— Det er kjipt. Jeg savner stranden, sier hun.

Så snur hun seg rundt og smiler bredt.

— Det er større her enn jeg trodde. Et stort kjøkkenbord til og med!

Dagen etter skal hun prøvegå skoleveien før skolestart. Flybilletten hjem til Ramberg til jul er allerede bestilt. Én mindre ting å tenke på de neste månedene. For det er nå det begynner.

Siden hun så tv-serien Grey's Anatomy i 7. klasse har Malin Botolfsen (20) visst at det er sykepleier hun vil bli. Hun tror ikke hun kommer til å flytte tilbake til hjembygda Ramberg i Lofoten, for drømmen er å jobbe på et stort sykehus.
Anette Karlsen/Aftenposten

Mor klipper fortsatt tåneglene til «Salvatore»

Norge og Italia er to av ytterpunktene i Europa når det gjelder andel unge voksne som fortsatt bor i foreldrehjemmet.

Voksne, italienske menn som fortsatt bor hjemme hos mamma fikk gjennomgå i en Obos-kampanje i 2012: «Massimo» sitter i sengen med en bamse i armkroken mens hans aldrende mamma ser opp fra et kulørt ukeblad hun har lest opp fra. «Salvatore» sitter i badekaret mens mamma klipper tåneglene hans, og hun sier han ikke trenger medlemsskap i Obos fordi han er «medlem av familien».

Nettopp forskjellen mellom hvor lenge nordmenn og italienere bor hjemme hos mor og far er tema i den nyeste utgaven av tidsskriftet Samfunnsspeilet fra SSB. Uavhengig av en rekke relevante kjennetegn lever italienere langt oftere enn nordmenn sammen med foreldrene sine i alderen 20–39 år, og sjeldnere alene.

Familien er bufferen

Foreldrene har større økonomiske forpliktelser overfor voksne barn i Italia enn i Norge. I Italia opphører forsørgelsesplikten først når «barnet» er blitt økonomisk uavhengig eller gifter seg. Samtidig er velferdsstaten mer omfattende i Norge enn i Italia. I Italia er bufferen mot økonomisk usikkerhet blant unge først og fremst familien, skriver artikkelforfatter Randi Kjeldstad i SSB.

Forsker Tale Hellevik i NOVA påpeker at i Norge hjelper mange foreldre barna økonomisk, særlig i den første tiden etter utflyttingen.

«Mammoni»

Generelt i Europa bor unge menn lenger hjemme enn unge kvinner. I Italia er «mammoni» et særlig tett mor-sønn-forhold. Unge menn oppgir noe av sin økonomiske og personlige uavhengighet i bytte mot mors middager og skjortevask. Unge kvinner som bor i foreldrehjemmet forventes å delta mer i pliktene hjemme. Dermed har de kanskje mer å vinne på å flytte ut.

Etter Obos-kampanjen ble det diskutert heftig på sosiale medier. I Facebook-gruppen «Italiani in Norvegia» syntes noen det var morsomt fordi de kjente seg igjen, mens desto flere mente det viser hvilket smalt, klisjétungt bilde nordmenn har av italienere.