— Hun var den beste. Vi betydde veldig mye for hverandre, og hun støttet meg da jeg trengte det som mest, sier Sol-Veronica Sorteberglien.

Hun ser ut mot det kalde vårlyset, øynene blir blanke. Sier hun fortsatt tenker på venninnen Benedichte Vatndal Nilsen hver eneste dag, snart fire år etter terrordrapene.

— Det beste med Benedichte var at hun ikke kunne lyve. Hun var alltid åpen og ærlig om meningene sine. Da hun ble drept, gikk det først ikke opp for meg. Jeg ville tro at hun levde, forteller hun. - Følelsene er blitt roligere etter hvert. Jeg har mange gode minner, men også triste tanker.

Sol-Veronica skulle også vært på sommerleir på Utøya 22. juli 2011 sammen med andre i vennegjengen. Men hun var gravid, og orket ikke. Hun har tenkt mye på hva som ville ha skjedd hvis hun hadde dratt.

De to venninnene moret seg med å ta dobbelt-selfie. Benedichte Vatndal Nilsen til venstre, Sol-Veronica Sorteberglien t.h.
Privat

Åtte av ti hadde kompliserte sorgreaksjoner

Ikke bare familie, men også flere hundre nære venner av de 69 drepte på Utøya ble berørt av sorgen etter terrorangrepet.

Nå foreligger resultatene av en undersøkelse blant 76 nære venner av Utøya-ofrene, publisert i dag på nettstedet psykologisk.no. Undersøkelsen viser situasjonen for etterlatte venner halvannet år etter Utøya-drapene.

  • 83 prosent scoret over "risikogrensen" når det gjelder sorgreaksjoner, og hadde symptomer på det forskerne kaller komplisert sorg. Den vanligste reaksjonen var lengsel, og en følelse av ikke å være i stand til å akseptere dødsfallet.
  • 68 prosent viste tegn på traumatiske reaksjoner, som følelse av uvirkelighet og problemer med påtrengende minner.
  • 71 prosent lå over risikogrensen når det gjaldt psykiske problemer. De vanligste symptomene var å føle seg deprimert, og ligge våken og bekymre seg.
Lille Benedichte (3) lå i magen til mamma Sol-Veronica Sorteberglien da venninnen ble drept på Utøya. Hun fikk bære navnet hennes videre.
Tor G. Stenersen

Fikk ta et siste farvel

Sol-Veronica fikk være med familien og se Benedichte Vatndal Nilsen etter at hun var død, og være med til stedet der hun døde – Pumpehuset på Utøya.

— Foreldrene har alltid invitert meg med, også til urnenedsettelsen. Det har vært viktig for meg.

Noen måneder etter terrordrapet fikk hun en liten datter. Egentlig skulle hun hete Angelica, men hun ble isteden oppkalt etter venninnen.

Lille Benedichte på tre år farer rundt i stua og kjører fullt teater- og one-man-show. Det er bare de to, mor og datter. Da hun var liten baby, måtte moren skyve de tunge tankene vekk. - Det var ikke tid til sånt på dagtid – men tankene kom på kvelden, forteller hun.

Sol-Veronica deler sine tanker på Facebook-minnesiden til venninnen Benedichte.

Nesten like sterke sorgreaksjoner som familie

Over halvparten av nære venner til de drepte på Utøya slet med å takle jobb, skole og sosiale aktiviteter halvannet år etter terrorangrepet.

— Vennenes sorgreaksjoner ligger nesten på samme nivå som hos nære familiemedlemmer, sier stipendiat Iren Johnsen ved Senter for Krisepsykologi. - Vi hadde ikke ventet så høye tall.

68 prosent hadde hatt behov for hjelp fra velferdssystemet til en viss grad etter tapet av sin nære venn, men bare rundt halvparten av dem fikk oppfølging.

— Selv om noen av dem fikk hjelp, var de ikke en del av den offentlige oppfølgingsmodellen etter 22. juli. De ble også i mindre grad inkludert i viktige ritualer som å se den døde, motta informasjon om måten dødsfallet drapet hadde skjedd på, og besøket åstedet – tiltak som man vet kan hjelpe de sørgende å ta inn over seg realiteten i dødsfallet, og lettere akseptere det, sier Johnsen.

En av fire med selvmordstanker

26 prosent svarte at de ofte eller av og til tenkte på å ta sitt eget liv. 29 prosent svarte at ideen om må gjøre slutt på livet stadig dukket opp i tankene deres.

Johnsen påpeker at mangel på anerkjennelse for venners sorg kan være en mulig forklaring på den høye graden av alvorlige symptomer. - Det gjenspeilte seg også i måten de så på seg selv i rollen som sørgende. Mange av dem søkte ikke hjelp fordi de var "bare en venn", og det er bekymringsfullt, sier hun.

Den unge alenemoren fikk psykologhjelp. Men Sol-Veronica syntes psykologen bare var opptatt av den lille datteren, mens hun følte mest behov at hun trengte mest å snakke om sorgen over den døde venninnen. - Så da droppet jeg det, sier hun.

Sol-Veronica har opplevd at nye mennesker hun treffer, ikke forstår hvordan en venn kan bli så slått ut av sorg. - Jeg fikk noen kommentarer, ja. Det er ikke noe koselig.
Tor G. Stenersen

Møter ikke forståelse

22-åringen er en av de 59 unge kvinnene som deltar i undersøkelsen. Nå går hun på Færder videregående skole i Tønsberg og utdanner seg til feier. For tiden er hun ute i praksis på brannstasjonen, klatrer på takene og er med på branntilsyn og feiing. Til høsten håper hun å bli lærling, og kanskje vil hun prøve å bli brannmann senere.

Brambe Sam! roper Benedichte og setter raskt på seg en rød, blank hjelm.

— Etter at Benedichte døde, isolerte jeg meg stadig mer. Jeg er ikke den eneste – vennegjengen vi var en del av ble oppløst.

Sol-Veronica har opplevd at nye mennesker hun treffer, ikke forstår at man kan være slått ut av sorg så lenge over å miste en nær venn.

- Jeg har fått høre kommentarer om det, ja. Og det er ikke koselig, sier hun. - Det er faktisk helt på trynet.

Stort medietrykk kan forsterke sorgen

Intensiteten i sorgreaksjonene vil også bli påvirket av nærheten i forholdet til avdøde. Vennskap er ekstra viktig i ungdomsårene, og jenter har ofte enda nærere vennskap enn gutter – noe som kan forklare hvorfor jentene jevnt over rapporterte om langt alvorligere reaksjoner enn de jevnaldrende guttene.

— Kan funnene fra denne undersøkelsen overføres til andre som opplever sorg etter unge som dør brått og ventet?

— Sorgen føles nok likt – det er en individuell opplevelse. Den enorme medieoppmerksomheten rundt 22. juli-terroren kan likevel ha bidratt til å forsterke sorgreaksjonene gjennom blant annet konstante påminnere, sier Johnsen.

Stipendiat Iren Johnsen ved Senter for Krisepsykologi.

«Sigrid»: — Som å gå inn i en murveggOgså 22-år gamle «Sigrid» er med i venneundersøkelsen om sorg. - På dårlige dager er det som å gå inn i en murvegg, sier hun.

- Da slår det meg rett i ansiktet: Hun er død. For meg er det fortsatt uvirkelig. På slike dager ligger jeg bare i fosterstilling og har angstanfall.

Oslo-studenten ønsker å være anonym. Hun har hatt store problemer siden hennes gode venninne ble drept på Utøya i 2011.

— For å være ærlig, vet jeg ikke om jeg noen gang kommer over dette, sier hun.

— Hun var en av mine beste venner. Vi gikk også i samme klasse på videregående skole - plutselig var pulten ved siden av meg tom.

Sigrid byttet skole for å slippe å se etter venninnen i gangene.

Kjenner på det store tomrommet

— Fortsatt er det sånn at jeg brått kan ta opp telefonen for å ringe henne – og så kommer jeg på at livet går videre for alle oss andre, men ikke for henne. Jeg kjenner på det store tomrommet, det er som om en del av meg er borte.

22--åringen måtte ta et ekstra år på videregående skole for å klare å bli ferdig.

I studiene går det heller ikke så bra; hun strøk til jul på grunn av mye fravær.

«Sigrid» gikk allerede hos psykolog da terrorangrepet skjedde. -Jeg hadde allerede erfart å miste noen som sto meg nær, og det som skjedde med venninnen min kom oppå alt det andre, forteller hun.

Hun fikk være med og se venninnen etter at hun var død. – Det var grusomt, men viktig også, for da slapp jeg å lure på hva som hadde skjedd. Det er dette siste bildet jeg har av henne i hodet som hele tiden kommer tilbake, sier hun.

— Venninnegjengen skjønner hvordan jeg har det. Folk som har mistet noen i ulykker forstår også. Andre klarer visst ikke helt å begripe det.

— Håper funnene fører til økt anerkjennelse

Seks av ti venner i undersøkelsen så på nyheter om terrorangrepet mer enn fire timer daglig den første uken etterpå. Mens foreldre og søsken fikk informasjon fra andre kanaler, var vennene henvist til å skaffe seg informasjon gjennom mediene. Det ble en ny topp rundt rettssaken, da én av tre så på mer enn fire timer daglig. Men mange prøvde også å beskytte seg selv mot mediedekningen.

— Våre resultater tyder på at vi bør ha et bredere perspektiv på hvem vi bør ha fokus på etter brå og voldsomme dødsfall. Vennegrupper kunne for eksempel bli fulgt opp via samlinger knyttet til lokalsamfunn eller skole, påpeker hun.

— Vi håper våre funn vil kunne føre til økt oppmerksomhet og anerkjennelse av alle unge som opplever å miste en nær venn.