— Det har virkelig vært et menstruelt år, fastslår Rebecka Hallencreutz, talskvinne for den svenske organisasjonen Mensen.

— Etter en evighet med usynliggjøring og tabulegging er det på høy tid. Egentlig burde vi kunne snakke om menssmerter med samme selvfølgelighet som vi snakker om hodepine., sier hun.

Ut av trusene

Typisk svensker, vil noen si. Ikke bare har de fått sin egen organisasjon som vil ha blodet «ut av trusene og inn i offentligheten». Den månedlige blødningen har også inntatt söta brors tegneserier, kunstutstillinger, teateroppsetninger og medier.Det startet for halvannet år siden, da tegneserieskaperen Liv Strömquist valgte å snakke en hel time om mensen i det populære radioprogrammet Sommar i P1. Strömquist ønsket seg samme kunstneriske status for mensen som døden for Ingmar Bergman. Og begeistringen spredte seg til mediehusene.

Tidligere denne uken kunne vi lese at vi «ikke får nok av mens» i den svenske avisen Expressen. Dagens Nyheter startet en egen artikkelserie om mensen. Kulturprogrammet Kobra viet en hel sending til det og flere har kalt 2014 for mensens år.

Hva har skjedd?

— Vi snakker om en eksplosjon, mener Hallencreutz.

Mensen har gått fra å leve et hemmelig liv til plutselig å være overalt.

Vi blør og blør

Halvparten av Jordens befolkning blør fem dager i måneden i mer enn 30 år. Til enhver tid blør over 300 millioner mennesker samtidig. Hvorfor er vi da så redde for å snakke om det?

På nettforumet kvinneguiden og ymse gravidforum er en vanlig forkortning for ordet TR (Tante Rød). Andre bruker ord som tyttebæruka, jordbærtid, hønefoss, musesjuka, nissebesøk, Brannmann Sam-besøk eller «å heise den røde fanen». Å si rett ut at man har mensen, er rett og slett ekkelt. Bind- og tampongreklamer fremstiller blod som en lyseblå, antiseptisk væske.

Den norske grensesoldaten Caroline Willemine Hagelien, som blogger om hverdagen i militæret og har tipset jenter om å takle mensen i felt, skiver: «Husk jenter: gutter + mensen = hysterisk morsomt! Til og med din barske sersjant får panikk om du stille prøver å hviske til ham at du har fått noe han ikke får hver måned.»

Tabuet og berøringsangsten rundt menstruerende kvinner har dype historiske røtter i religion og kultur. Det er også blitt brukt som politisk argument for å stenge kvinner ute fra samfunnet. Så sent som i 1970 uttalte lege og demokrat Edgar Berman at han ikke ville se en kvinnelig leder for USA under en nasjonal krise på grunn av hennes «rasende hormonelle ubalanser» som kunne true folks helse og sikkerhet.

I boken Periods in Pop Culture: Menstruation in Film and Television fra 2012 , undersøker statsviteren Lauren Rosewarne hvordan mens og menstruerende kvinner fremstilles på TV og film, fra Woody Allens Annie Hall på 70-tallet til Mad Men. Rosewarne konstaterer at svært få av de drøyt 200 scenene hun har studert, beskriver mensen som noe positivt. Derimot som noe traumatisk, pinlig, stressende eller ydmykende.

Kropp er politisk

Rebecka Hallencreutz i Mensen.

I bunn og grunn handler en menstruell motstandsbevegelse derfor om å sprenge tabuer og gjøre slutt på ulikhet mellom kjønn, ifølge Hallencreutz i Mensen.— Selv om mange har vanskelig for å se koblingen mellom kropp og politikk, så er det et politisk spørsmål. I store deler av verden er det skremmende lite kunnskap om mensrelaterte sykdommer, og det forskes ikke nok. Også i bistandspolitikken burde det være mer prioritert. Mangel på mensbeskyttelse, dårlige sanitærforhold og tabuer bidrar til fysiske, psykiske og sosiale konsekvenser for svært mange kvinner, sier hun.

Også forfatter og styreleder for Norsk faglitterær- og oversetterforening Marta Breen, har merket seg at det er «mye mens om dagen».

— Det er lett å latterliggjøre aktivister og kunstnere som fokuserer på menstruasjon og kvinners underliv. Men det er viktig å være klar over at disse temaene fortsatt regnes for tabuer i svært mange land, selv om halve Jordens befolkning har mensen, sier hun.

Da den amerikanske kunstneren Judy Chicago stilte ut kunstfotografiet Red flag i 1971 – som forestilte en kvinne med en tampong – ble det ramaskrik i pressen.

— I et intervju på svensk TV nylig sa Chicago at spørsmålet ikke er hvordan vi kan være mer åpne rundt menstruasjon, men hvordan vi kan forandre verden slik at kvinners erfaringer ikke ses på som noen rariteter, noe å rope opp om, bli sjokkert over eller skamme seg over – generasjon etter generasjon. For det er utbredt at jenter føler en slags skam rundt dette. Som om det skulle være noe ekkelt med kroppene deres, sier Breen.

Moro med mens

Sigrid Bonde Tusvik.
Vidar Ruud

Mandag denne uken samlet Humor-Norge seg til standup-forestillingen Krenk 2015. På scenen sto blant annet Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne og snakket om det urene, menstruerende menneske som måtte gå opp i fjellene og skamme seg.— Verden sliter fortsatt mer med mensen enn med noe annet sekret, sier Sigrid Bonde Tusvik.

— Det oppfattes som sært, vulgært og feministisk å snakke om. Mannlige komikere snakker derimot mye om humøret til kvinner under mensen. Det mener jeg er like originalt som å skrive en tekst om å sitte på fly.

I høst hadde Tusvik suksess med forestillingen Mot i brøsta sammen med Henriette Steenstrup og Else Kåss Furuseth. Innledningsvis i showet truet de med at hele forestillingen bare skulle handle om mensen.

— Det gjorde vi for å avlive eventuelle fordommer. Vi laget en fantastisk mensedans også. Personlig er jeg ikke kjempefan av folk som snakker mye om mensen, men så lenge det blir gjort på en bra måte, er det like gøy som sæd og bæsj, som jo er klassikere innen humorfaget.

Smurte seg inn med blod

Wecke Mühleisen

Men lenge før dette var kjønnsforsker og tidligere performanceartist Wencke Mühleisen. På 70— og 80-tallet, en tid der feministisk engasjerte kunstnere brukte eget liv, kropp og kjønn for å utfordre normer og regler, gjorde hun mensen til tema i blant annet performancen "Lady Charles og Prince Diana" (fremført på Club 7 i 1981) Her konstaterte hun overfor publikum at hun for øyeblikket menstruerte og hadde behov for en tampong. Etter å ha bedt om en håndsopprekning fra alle kvinnene i salen som også hadde mensen, ba hun om å få tamponger kastet opp på scenen. Deretter sa hun at blødningene hadde gått for langt og griset seg til med rødfarge.- Etter en innledende stillhet, ble det gjerne høy stemning i salen over et så underkommunisert tema. Dette var en tid for synliggjøring av erfaringer som ikke hadde plass i mainstreamoffentligheten – eller kunsten, forteller hun.

Mühleisen mener fortsatt at kvinnelige kunstneres skildringer av det intime og hverdagslige har en tendens til å bli oppfattet som trivielt, mens menns skildringer av tilsvarende temaer står frem som kunst.

- Er svenskenes mensaktivisme befriende eller burde vi ha gjort oss ferdige med mensen for lenge siden?

— Mitt inntrykk er at de kunstneriske uttrykkene i Sverige har behandlet temaet skarpt og med humor. Kvinner, kropp og seksualitet har vært og er til dels fortsatt omgitt av normer, regler og tabuer som holder kvinner på plass. Temaet er allmennmenneskelig interessant og vil variere med perspektiv som klasse, etnisitet og religiøs bakgrunn.

Styrt av PMS

Gunnhild Øyehaug
Paul S. Amundsen

Og som de fleste vet: Med mensen kommer PMS, premenstruelt syndrom. For noen kvinner betyr det ikke bare fysiske plager, men også å bli kastet inn i en heftig emosjonell berg-og-dal-bane. Og ingen norske forfattere, om noen, har skrevet om dette som Gunnhild Øyehaug, som i høst kom med sin andre roman, Undis Brekke . Boken handler om en 38 år gammel doktorgradsstipendiat som er totalt underkastet sin egen PMS-syklus og dermed anser seg selv for å være et normalt tenkende menneske bare én uke i måneden. Hun har også en teori om at forfattere som Virginia Woolf og Sylvia Plath tok livet av seg på en dårlig PMS-dag.— Som utgangspunkt for en karakter fanget i en rekke paradokser, var PMS et perfekt motiv. Undis har sin PMS slik Akilles har sin hæl. Hvis jeg grep henne der, ville det gjøre vondt, særlig siden PMS har noe pinlig ved seg. En vil jo helst ikke være periodevis styrt av krefter større enn sitt eget intellekt, sier Gunnhild Øyehaug.

- Undis Brekke har PMS. I romanen Vente, blinke skriver du om en performancekunstner med melkespreng. Trenger vi å lese mer om slike kvinnelige kroppserfaringer?

— Jeg har vært opptatt av det eksistensielle ved de erfaringene som er knyttet til ting som akkurat kvinnekroppen har å by på. Og jeg har vært opptatt av det banale, fysiske og konkrete ved dem. Kunsten kan løfte slike erfaringer frem, eventuelt klaske dem i bordet. Bare slik kan vi få et større og mer nyansert blikk på hva det vil si å være levende.

Så kan man spørre om det siste årets hektiske mensaktivisme blant enkelte har ført til noe mer enn overskrifter hos svenskene. For en folkebevegelse kan det knapt kalles.

— Forhåpentligvis har mange fått en mer åpen og positiv innstilling, eller blitt mer bevisste, sier Rebecka Hallencreutz i organisasjonen Mensen.

— Mange har i hvert fall lengtet etter dette. Men det finnes fortsatt mye igjen å gjøre.

LES OGSÅ: Merker kvinner med mensen