I kapellet ved Drammen sykehus klamrer Ilze Zvaigzne og Ilga Kokorisa seg til hverandre. I kisten foran dem ligger bror og samboer Vairis Zvaigzne, som ble 33 år gammel. Snart skal han fraktes med bil til Gardermoen og med fly videre til Riga for å bli begravd i hjembyen Gaujiena i Latvia.De siste dagene hans var preget av akutt og dyp depresjon. De to etterlatte sitter igjen med mange spørsmål om hvordan han kunne ta sitt eget liv innlagt på en norsk døgnenhet, når man visste at selvmordsrisikoen var stor.

Akutt depresjon

Det startet onsdag for to uker siden. Vairis var plutselig annerledes. Den vanligvis så rolige, men litt innesluttede håndverkeren var urolig og dypt deprimert. Han syntes alt var håpløst, fant ikke ro, fikk ikke sove og

Vairis Zvaigzne kom til Norge fra Latvia for syv år siden, arbeidet som maler og drev sitt eget firma. Søsteren Ilze Zvaigzne har bodd i Norge i 13 år.
privat

sluttet å spise. Det var en rekke uheldige hendelser som hadde hopet seg opp i livet hans på én gang, men ingenting alvorlig. Både samboer og søster gjorde hva de kunne for å løse flokene, hjelpe og trøste ham. Men ingenting hjalp. De kontaktet fastlegen, som ga ham diagnosen depresjon og skrev ut sovetabletter. 33-åringen ga tydelig uttrykk for at han ville ta sitt eget liv, og sa at han ikke klarte å få selvmordstankene ut av hodet. Mandag skjønte de at de ikke klarte dette alene lenger, og dro på legevakten. Han ble henvist til Drammen distriktspsykiatriske senter (DPS) for dyp depresjon og til akutt vurdering av selvmordstanker, ifølge journalen.

«Har ikke selvmordstanker»

På akuttseksjonen på DPS mandag vurderes selvmordsfaren som «lav til moderat.»Han møter til samtaletimer der onsdag, torsdag og fredag. Konklusjon: det foreligger ingen alvorlig psykisk lidelse, selvmordsrisiko vurderes fortsatt som lav.

Men utover fredagen forverrer det seg, han tar kontakt med akuttseksjonen og forteller at han har prøvd å ta livet sitt hjemme. På ettermiddagen innlegges han frivillig i åpen akuttpost, selvmordsfaren vurderes nå som "moderat forhøyet."

Senere på kvelden står det i journalen: «Har ikke selvmordstanker.»

Klar selvmordsrisiko

— Vi vet at Vairis nevnte for behandleren at han hadde selvmordstanker hele tiden. Så langt vi vet, fikk han ikke tilbud om medisinering, bare samtaler – og vi var veldig redd for at han skulle gjøre alvor av selvmordet. Fredag ettermiddag tok han selv avgjørelsen om å dra til senteret på Lier, og fikk tilbud av legen om å bli der en natt, på frivillig basis, forteller søsteren, Ilze Zvaigzne.

— Dagen etter, på lørdag, forklarte han oss at han ikke fikk lov til å dra hjem før legen som hadde lagt ham inn kom tilbake etter helgen. Samboer Ilga Kokorisa besøkte ham og synes han var blitt mye verre. Han snakket usammenhengende og virket nærmest paranoid. "Ingen passer på meg her", sa han, og la til at han aldri ville komme seg bort fra dette stedet.

Det er tre dager siden samboeren og broren tok sitt liv på rommet ved akuttseksjonen på Distriktspsykiatrisk senter, Lier. Ilga Kokorisa og Ilze Zvaigzne trøster hverandre.
STEIN BJORGE, Stein J Bjørge

« Ta vare på Ilga etterpå, da» Halv seks på kvelden ringte søsteren ham fra Oslo.

«Ta vare på Ilga etterpå, da», sa broren. — Jeg ble veldig bekymret. Men vi snakket lenge, og jeg sa at han skulle bli frisk og ta vare på Ilga selv. Jeg fikk inntrykk av at jeg klarte å roe ham ned. I journalen fra samme dag står det at han ønsker å skrive seg ut fordi han lengter hjem til kjæresten, men ble anbefalt utskrivning mandag. «Sier han har det bedre i dag», står det. Det fremgår at han har spist både middag og kvelds - risiko for selvmord står det ingenting om.

Anklager seg selv

I ettertid anklager Ilze seg selv for at hun ikke tokt kontakt med vakthavende på DPS for å advare om at han så tydelig ga uttrykk for selvmordstanker. Setningen har brent seg fast hos henne. - Men jeg tenkte at han var på et trygt sted, og at de tok vare på ham.

Søndag morgen, i bil på vei til Lier, fikk Ilga Kokorisa en telefon fra legen: Samboeren hadde tatt livet sitt. Senere fortalte de at han hadde spist frokost, sett litt på TV og gått inn på rommet sitt. Ifølge journalen hadde han vært 40 minutter alene da personalet fant ham. Han hadde tatt livet av seg med sitt eget belte, som han fremdeles hadde, til tross for selvmordsrisiko. Gjenopplivning lyktes ikke.

— Jeg husker bare at de sa: "Vi er veldig lei oss, men vi trodde ikke at det var så alvorlig," sier hun.

- Burde vært fratatt beltet

De er begge sinte og fortvilet. - Vi lurer på hva vi kunne gjort annerledes. Men mest av at spør vi oss hvordan dette kunne skje mens han var til behandling og innlagt som døgnpasient. Vi trodde han skulle få hjelp, men opplevde ikke at han fikk det.

De forstår ikke hvorfor han ikke ble fratatt beltet når han ga klart uttrykk for selvmordstanker.

Ifølge Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern, bør alle døgnenheter ha "skriftlige prosedyrer for å fjerne gjenstander som kan brukes til hengning (tau, belter, skolisser, skjerf og slips etc.) fra pasienter som vurderes å være i alvorlig selvmordsrisiko."

Vil advare andre

Zvaigzne og Kokorisa setter spørsmålstegn både ved om kompetansen og rutinene er gode nok, og velger å fortelle åpent om hendelsen for å advare andre i samme situasjon.

- Vi ønsker å skape samfunnsdebatt rundt dette temaet, slik at Vairis ikke forblir enda et mørkt tall i den allerede høye statistikken om selvmord på de norske sykehusene. Hvorfor tas det ikke grep for å hindre dette? spør Ilze Zvaigzne.

33-åringen ble innlagt forrige fredag på Drammen Distriktspsykiatrisk senter, akuttseksjonen, som ligger på Lier.  
STEIN BJORGE, Stein J Bjørge

Sykehuset: – Dypt tragiskAvdelingssjef Katrine Hippe i Drammen DPS, Klinikk Psykisk helse og rus i Vestre Viken svarer Aftenposten på mail:

" Dette er en dypt tragisk sak for familien. Vi forholder oss direkte til familien for å gi dem best mulig støtte og informasjon. Vi har videre plikt til å informere familien om vår kontakt med tilsynsmyndighetene og om familiens rett til å klage. Hendelsen er, i henhold til fastlagt rutine, varslet til Statens helsetilsyn og den vil bli gjennomgått av tilsynsmyndighetene og av oss. De enkeltspørsmål som Aftenposten ønsker besvart vil bli belyst i denne gjennomgangen og familien har full innsynsrett i dette arbeidet. Vi beklager hendelsen og den sorg den har påført familien. Vi kan ikke kommentere saken ytterligere i media. "

Helsetilsynet:— Fortsatt forbedringspotensial

— Miljøet pasienten oppholder seg i må være utformet slik at han eller hun ikke får tak i gjenstander som gjør at de kan skade seg eller ta sitt eget liv, sier Helsetilsynets direktør, Jan Fredrik Andresen.

Han påpeker på generelt grunnlag at man kan oppfordre eller spørre pasienter som er frivillig innlagt om å gi fra seg slike gjenstander, hvis det vurderes å være en selvmordsrisiko tilstede. - Det er alltid klokt. For pasienter som er tvangsinnlagt, gjelder andre regler, sier han.

Selv om kartleggingen av selvmordsrisiko mange steder foregår slik de nasjonale retningslinjene legger opp til, påpeker Andresen at det fortsatt er forbedringspotensial når det gjelder å skolere og trene personalet i å bruke vurderingene i sitt daglige virke.

Vikarer og ufaglærte i helgene

— Flere steder bruker man vikarer og ufaglærte i helger og ferier. Da blir det avgjørende at virksomheten har systemer som følges av alle som jobber der, at de kjenner retningslinjene, forstår dem og bruker dem, sier han.

Andresen påpeker at de virksomhetene som har innført tydelige rutiner for hvordan selvmordsrisikovurderinger og tiltak dokumenteres i journalen, synes å ha en bedre kvalitet på det selvmordsforebyggende arbeidet enn andre som ikke har slike rutiner.

Rutiner og tiltak i journalen

— Ikke minst er det viktig at informasjonen er lett tilgjengelig for folk som kommer på vakt. Her er vi ikke helt i mål ennå, sier han.Andresen påpeker at de institusjonene som har innført tydelige rutiner for hvordan selvmordsrisikovurderinger og tiltak dokumenteres i journalen, synes å ha en bedre kvalitet på det selvmordsforebyggende arbeidet enn andre som ikke har slike rutiner.

— Ikke minst er det viktig at informasjonen er lett tilgjengelig for folk som kommer på vakt. Her er vi ikke helt i mål ennå, sier han.

Vairis Zvaigzne ble begravd lørdag i hjembyen Gaujiena i Latvia.
PRIVAT

— Krevende å finne riktige tiltakAndresen påpeker at en fersk lege eller psykolog trenger å kunne kontakte en erfaren spesialist som man kan lene seg på, og ikke stå alene hvis det er vanskelige vurderinger å gjøre. Selv om døgnenhetene ikke har leger til stede på vakt i helgene, må personellet ha mulighet for å konferere med eller tilkalle lege/psykolog med tilstrekkelig kompetanse.

— Noe av det mest krevende man blir stilt overfor i psykiatrien er å vurdere hvor plaget en pasient med selvmordstanker egentlig er. Det er sterke følelsesmessige krefter i sving som pasienten ikke alltid gir uttrykk for. Det kan være vanskelig å finne de gode, skreddersydde tiltakene som passer til den enkelte pasient, sier han.

Noen trenger kontinuerlig tilsyn

— For noen er ikke en vanlig døgnenhet tilstrekkelig for å dempe trykket, falle til ro og få kontroll med de sterke følelsene. Da må de legges inn på akuttenhet på sykehus med mulighet for blant annet kontinuerlig tilsyn. Noen ganger er det nødvendig med tvangsinnleggelse.

I andre tilfeller forekommer det svikt ved at nye vurderinger av selvmordsrisikoen ikke er utført når tilstanden til pasienten har endret seg.

- Umulig å forhindre alle selvmord

En tredjedel av pasientene som tar sitt eget liv innenfor psykisk helsevern er innlagt når det skjer.

— Vi må huske på at de som er innlagt, er de sykeste. Det er farlig å være alvorlig psykisk syk. Selv om vi må søke å unngå selvmord, kan man ikke forebygge seg vekk fra alle, sier Andresen, som selv er psykiater.

I vår skrev Adresseavisen en artikkelserie om selvmord i psykiatrien. Her er 32 av tilfellene de fikk innsyn i og gikk gjennom.

Les også:

Minst 423 selvmord i psykiatrien siden 2010 (Adresseavisen)

Herman fikk utlevert barberhøvel på psykiatrisk sykehus

— Vi vet at pasienter skrives ut fra psykiatriske sykehus til kommunehelsetjenesten uten at kommunene er i stand til å ivareta pasientene.

Kronikk: Når det er for vanskelig å be om hjelp, skriver psykoterapeut Erik Bisgaard.

Kommentar: Takk for meg, skrev hun på Facebook og skulle ta livet sitt