Dette husker han: Å gå ned en flytrapp på Arlanda i Stockholm. Følelsen av at det alltid er mørkt. Og kulda, den helvetes kulda som kroppen ikke greier å venne seg til.

Etter to dager begynner han å spørre hvor alle menneskene er. Sitter de inne og venter på sommeren? Det er folketomt i gatene, blokker overalt. En gigantisk søppelfylling til nærmeste nabo.

Familien Hussaini er syriske kurdere på flukt. Drømmen om et bedre liv starter på et transittmottak nord for Uppsala.

— Jeg husker at vi tenkte: «Shit, hva er det vi har gjort?» Jeg har bare dårlige minner fra den første tiden, sier Mani Hussaini.

— Men vi la også merke til hvor frittalende folk var. De diskuterte politikk uten å se seg nervøst over skulderen, det hadde vi aldri opplevd i Syria. Livet til pappa var ikke lenger i fare. All denne friheten! Vi skjønte jo at det var verdt det.

Helt vanlig

«En helt vanlig fyr fra Jessheim», pleier han å si om seg selv. Vel vitende, får vi tro, om at han er litt mer enn det. Mani Hussaini er innstilt som ny AUF-leder etter Eskil Pedersen. Han kom til Norge som tolvåring, via ett år på transitt- og asylmottak i Sverige.

Han har bodd på fire asylmottak, i Bærum, Asker, Stord og Haugesund, før familien fikk innvilget asylsøknaden og ble tatt imot av Nes kommune.

Mani Hussaini utenfor AUFs lokaler på Youngstorget i Oslo
Nesvold, Jon Olav
  • Bakgrunn: Mani Hussaini innstilt som ny AUF-lederFerden endte til slutt på Jessheim. Hussaini meldte seg inn i AUF i 2006. Han har vært fylkesleder for Akershus AUF og er nå vararepresentant for Akershus Ap på Stortinget.

— Jeg har ofte spurt meg selv hva all flyttingen har gjort med meg, begynner han.

Vi sitter på en nabolagskafé på Tøyen, rett ved leiligheten han deler med kjæresten sin. Nybakte mødre holder barseltreff på bordet ved siden av, Hussaini drikker kaffe.

— Jeg føler mindre tilknytning til ting. Jeg har lært at jeg må kunne pakke alt jeg har på en time og komme meg videre. Jeg var et barn med masse leker da jeg vi reiste fra Syria. Men etter hvert som jeg skjønte at vi alltid måtte til et nytt sted, sluttet jeg å samle på ting. Det er en følelse som henger i. Materielle verdier betyr lite for meg.

Hussaini holder tale på AUFs landsmøte i 2010.

Han har blå jeans, sorte, høye Converse og gestikulerer som en dreven politiker. Men ikke for dreven. Smilet er liksom litt… for åpent og ivrig.

— I starten var jeg sint og fortvilet, men man lærer å tilpasse seg situasjonen. Jeg vil påstå jeg er ekstremt tilpasningsdyktig. Plassér meg hvor du vil, og det går helt fint.

- Ja?

— Mamma og pappa lærte oss alltid å se etter muligheter, uansett hvor vi er. Være nysgjerrig og imøtekommende.

Fortsatt dette store smilet.

— Jeg tror denne innstillingen har hjulpet oss enormt. Mennesker er gode vesener. Man skal aldri tro det verste om noen, men se muligheter.

Norges undergang

Det tok noen timer, så sa det pang. «Dette er Norges undergang». «Snart er alt håp ute». «Det er på den måten de kupper Norge».

Skjellsordene haglet mot innstillingen av Mani Hussaini som ny AUF-leder, blant annet på Facebook-siden til Stopp islamiseringen av Norge (SIAN). Den drøyeste kom fra en som mente at «valgkomiteen bør henrettes».

Hussaini sukker. Det er ikke første gang han utsettes for sjikane på nettet. Han pleier å si at hvis de bare hadde møtt ham i fem minutter, ville de skjønt det: At han bare er «en helt vanlig gutt fra Jessheim»

— De representerer noe udemokratisk og totalitært i måten de argumenterer på. De er folk med verdier jeg ikke anser som norske.

- Hvis du møter dem, hva vil du si?

Han tenker.

— At de kan spørre meg akkurat hva de vil, jeg skal jeg svare så godt jeg kan.

— Fordomsfulle folk finner du over hele verden. Behovet for å sette folk i bås gjelder ikke bare nordmenn, det er like utbredt i Midt-Østen. Der har de gjerne fordommer mot hele folkegrupper: «Alle libanesere er femi, alle iranere har tynne øyebryn, irakere snakker som om de bjeffer», og så videre.

Det er lett for meg å rope at jeg blir utsatt for rasisme hvis jeg nektes på et utested på byen, men det kan jo like gjerne være fordi jeg er for full.

Mannen som skrev at valgkommiteen burde henrettes, ble anmeldt av Arbeiderpartiet. Partisekretær Raymond Johansen mente uttalelsen var skremmende og «helt forferdelig».

- Hva med deg, blir du skremt?

— Det er så klart en uttalelse som må tas på alvor, men aller mest synes jeg synd på disse folka. Det må være frustrerende å sitte bak en pc-skjerm og være så redd for slike som meg.

- Hva er de redde for, tror du?

— Aner ikke. At jeg skal innføre Sharia i Norge, kanskje?

Han ler, blir alvorlig igjen.

— Jeg flyktet fra Syria og ufrihet. Jeg kom til et samfunn med frihet, og vil bruke kreftene mine til å fortsette å kjempe for det. Mer frihet og mer demokrati.

- Har du møtt mye hverdagsrasisme i Norge?

— Nei. Det er lett for meg å rope at jeg blir utsatt for rasisme hvis jeg nektes på et utested på byen, men det kan jo like gjerne være fordi jeg er for full. Men jeg vet jo det finnes folk der ute som opplever rasisme, og det må vi kjempe mot. Alle må ta ansvar og si fra hvis de overhører eller opplever noe sånt.

Regimepropaganda

Han var 11 år da faren plutselig dukket opp for å hente ham på skolen. Kurdere i Syria er ikke anerkjent som egen etnisk minoritet, og som medlem i Kurdistans demokratiske parti var pappa Abdulbaki Hussaini i fare som opposisjonell.

Kurdisk er ikke tillatt å bruke i offentlig sammenheng i Syria. Faren skrev og utga bøker om kurdisk språk, kultur og historie i skjul.

Første gang hos fotograf, med mamma i Syria.

— Jeg visste at pappa var politisk aktiv og var vant til at huset vårt ble brukt til politiske møter på kveldstid. Men jeg var for ung til å skjønne hva de snakket om. Pappa reiste blant annet fra landsby til landsby for å samle folkeeventyr. Jeg husker at jeg pleide å sitte ved siden av ham og se på mens han skrev.I tillegg til å drive en stor blomsterbutikk sammen med moren, jobbet faren som landbruksingeniør. Familien hadde god økonomi. De var ikke religiøse, og svært opptatt av barnas utdanning. Hussaini og søsknene hans gikk på byens dyreste privatskole.

— Det var ansett som en veldig fin skole. Men i ettertid har jeg skjønt at mye av det jeg lærte, var ren bullshit og regimepropaganda.

Lærere sier til elevene sine at noe av det flotteste du kan oppnå, er å dø i kampen for Palestina.

- Hva tenker du på?

— For eksempel da vi lærte å tegne kartet. Folk i Syria tegner det syriske kartet mye større enn det egentlig er. De tar en liten bit av Irak, en liten bit av Tyrkia, og Libanon finnes liksom ikke. Vi lærte at Syria hadde vunnet alle kriger. Vi lærte at den store sultanen Saladin var syrer – ikke kurder. Vi lærte også at vi skulle hate Israel.

Han sukker oppgitt.

- Dette er lærere som sier til elevene sine at noe av det flotteste du kan oppnå, er å dø i kampen for Palestina.

Da han kom til Norge, måtte han derfor nullstille seg og lese historien på nytt.

— Møtet med norske skoler fikk meg til å innse at jeg ikke kunne stole på noe av det jeg hadde lært i Syria. Jeg lærte at det nesten alltid finnes flere sider av en sak, det finnes ikke én sannhet.

Han smiler igjen.

- Jeg har rett og slett lært meg at jeg kan ta feil, og det tror jeg er noe av det som gjør at et menneske kan føle seg fritt.

Brunost

489334001432-uJSX7fbLgz.jpg
Tor G. Stenersen

Etter 11 måneder var det slutt på Sverige-oppholdet. Familien fikk beskjed om at de ikke kom til å få oppholdstillatelse og ville bli sendt tilbake til Hellas, hvor de hadde oppholdt seg i før avreise. De splittet seg, og flyktet over grense til Norge. Først faren og lillebroren. Mani Hussaini skulle komme etter med moren og lillesøsteren.I det de forlot asylmottaket, så de politibilen som var kommet for å hente dem.

— Vi satt i en annen bil og fikk beskjed om å dukke. Jeg kan ikke huske at jeg var redd, men foreldrene mine var nok ganske fortvilte, selv om de gjorde sitt beste for ikke å vise det. Jeg husker jo at mamma så veldig sliten ut de siste ukene.

Han tømmer kaffekoppen.

— Vi ble gjenforent utenfor 7Eleven på Lilletorget på Grønland i Oslo. Det var mitt første møte med Norge. Jeg husker at mamma og pappa kysset og klemte hverandre. Så gikk vi sammen opp til UDI og søkte om asyl.

På det tidspunktet var Norge – i motsetning til Sverige – fortsatt ikke med i Schengen. Sjansen for å få opphold var dermed større.

Mens de ventet, skulle de bli kjent med det nye landet. Han husker særlig tre episoder.

Første skoledag: Da det ble lunsj, dro alle elevene opp matpakkene sine. Hussaini og lillebroren kom uforberedt og tomhendte. Det gjorde enormt inntrykk på 12-åringen, som bestemte seg for at det aldri mer måtte skje. Fra den dagen hadde han alltid med seg ekstra stor matpakke, for å kunne dele med alle som ikke hadde med sin egen.

Første gang på ski: Asylmottaket i Haugesund tok med alle beboerne i slalombakken i Sauda. Ingen av asylsøkerne hadde noen gang sett en skibakke. Hussaini fikk på støvler og ski, tok stolheisen til toppen og satte utfor. Det gikk på trynet, han besvimte i bakken. Siden insisterte han på å lære seg å elske norsk natur så godt som noen, og ikke minst bli god på ski. Neste år skal han gå Birken.

I matbutikken: På en av sine første handleturer la familien Hussaini merke til at flere av kundene gikk rundt med en mystisk, brunaktig firkant i kurvene sine. De kom frem til at det måtte være såpe, ikke ulik olivensåpen de var vant til hjemme fra Syria. De kjøpte et stykke. Det viste seg å være brunost.

- Hver gang vi flyttet til et nytt sted, orienterte vi oss om to ting, forteller han.

- Det ene var å finne det lokale svømmebassenget, det andre var å finne biblioteket. Dette var steder vi kunne komme i kontakt med folk og lære mer om kulturen.

På kveldene samlet hele familien seg foran Dagsrevyen.

— Pappa var veldig bestemt på at vi måtte lære hvordan det norske, politiske systemet fungerte, og ikke minst språket. Dagsrevyen har faktisk vært helt essensiell i min norskopplæring.

Livredd insekter

Han elsker høytider og feiringer. Her går han i første klasse og møter julenissen.

Vennene beskriver han som grunnleggende sosial: En person med uhyre sterk rettferdighetssans som er oppriktig glad i mennesker. «Han er litt klassens klovn og blir oftest midtpunktet i familien», sier kjæresten.Glad i barn, livredd for de fleste dyr – og spesielt insekter.

I tillegg «liker han å skryte av at han til enhver tid har minst 3000 tekno-låter på mobilen sin. Det er det ikke alltid alle som liker på fest», ifølge en venninne. «Dessuten har han en merkelig forkjærlighet for Sissel Kyrkjebø-låten "Se ilden lyse" fra Lillehammer OL. Han erklærte en gang at det var den vakreste julesangen han visste om», sier hun.

Igjen svarer han:

— Jeg er bare en helt vanlig fyr fra Jessheim.

- Hva er dine politiske mål?

— Det er miljøpolitikken som opptar meg mest, men jeg vil også arbeide for mer likhet. Avskaffe fattigdom. Det er kanskje et hårete mål, men hvis jeg klarer å komme et lite stykke på vei, er jeg veldig fornøyd, svarer han kontant.

Der det er makt, blir det gjerne også kamp om makta.

- Tidligere har veien til makt i AUF gått gjennom maktkamper og skittpakker. Går det helt smertefritt denne gang?

— Der det er makt, blir det gjerne også kamp om makta. Det at det er flere kandidater til en posisjon, er ikke det samme som at det blir maktkamp med negativt fortegn. Vi har demokratiske prosesser som håndterer disse tingene og jeg er stolt og ydmyk over at valgkomiteen enstemmig innstilte meg som leder i AUF.

- Hva tenker du om at du – med din bakgrunn - sannsynligvis skal lede ungdomspartiet Anders Behring Breivik ville utslette fordi de er for innvandringsvennlige?

— 22. juli er med oss i alt vi gjør, hver eneste dag. Sånn vil det nok alltid være for AUF. Uavhengig av hvem som er leder.

Parfymelukt

Denne uken startet USA bombingen av IS-mål i Syria. Hussaini har fortsatt mange venner der nede, i tillegg til nær familie.

IS kommer til å falle. Det er jeg helt overbevist om.

— De lever i uvisshet og frykt for å dø når som helst. Men de kan ikke miste håpet. Når jeg snakker med dem, sier jeg de må stå på, huske at ingen mennesker er født ufrie. Jeg forteller hvordan jeg lever her, og hvordan et fritt liv kan være. Regimet kommer til å falle, Assad kommer til å falle, IS kommer til å falle. Og alle andre ekstreme grupper. Det er jeg helt overbevist om.

For hans egen del forandret livet seg totalt en vårdag i 2001. Da han kom hjem fra skolen, luktet det parfyme i hele leiligheten. Faren hadde pyntet seg. Abdulbaki Hussaini var på vei til resepsjonen på asylmottaket for å hente bekreftelsen fra UDI: Familien skulle få bli i Norge.

— Jeg tror aldri jeg har sett pappa så glad. Og jeg var en utspekulert tenåring og visste han var på sitt svakeste, så jeg benyttet anledningen til å be om nye fotballsko. Jeg fikk 500 kroner, kjøpte Adidas-sko med hvite striper på. Det var en stor dag. Jeg smilte under hele fotballtreningen.

Igjen pakket familien på fem de få eiendelene sine

— Men for første gang kunne vi ta med oss to-tre kofferter. Vi kunne bygge et hjem, et ordentlig et. Vi kunne handle møbler på IKEA!

Ansiktet slår opp i et smil.

— Møblene kom i en container fra IKEA. Det var skrivebord, skuffer og hyller, og jeg skrudde opp alt sammen. Det var så uvant. Og helt, helt fantastisk.

miriam.knapstad@aftenposten.no

HANS OLAV BRENNER: Fintfølende inntil det ubehagelige

FINN SKÅRDERUD: Fungerer bedre på havbunnen uten luft enn helt stille på en strand