Stadig jevnere meningsmålinger øker interessen for hva som vil skje dersom det likevel skulle bli ikke-sosialistisk flertall på det nye stortinget. Carl I. Hagens konsekvente nei til å la Fremskrittspartiet støtte en fortsatt Bondevik-regjering, og Erna Solbergs klare melding om at Høyre vil holde på en ikke-sosialistisk regjering selv om Bondevik-regjeringen felles, utløser stadig nye spekulasjoner om de ulike partienes plan B.Presset rettes tyngst mot Kristelig Folkeparti. Dette partiet blir vippeparti ved en ikke-sosialistisk valgseier, og Kr.F. byttet til plan B så sent som i 2001, da sentrumsalternativet smuldret bort valgnatten. Mange konkurrenter har interesse av å feste vinglestemplet på Kr.F. Statsminister Kjell Magne Bondevik, partileder Dagfinn Høybråten og Kr.F.s fylkesledere kjemper beinhardt for å tilbakevise antydninger om at Kr.F. kommer til å støtte en ren Høyre-regjering dersom Bondevik-regjeringen felles. Både Bondevik og Høybråten holder fast ved at statsministeren i så fall vil peke på Jens Stoltenberg. Og de lar det skinne gjennom at dette ikke bare skyldes parlamentarisk sedvane om å vise til det største partiet som feller en regjering, men også en politisk vurdering av at en ren Ap.regjering er bedre for Kr.F. enn en ren Høyre-regjering. Høybråtens veto mot en ettpartiregjering ledet av Erna Solberg må forstås på flere plan. Kr.F. forsøker å utnytte nervekrigen Carl I. Hagen har pådyttet partiet, til å markere egen politikk og egen statsminister sterkest mulig. Men Høybråten øyner også en mulighet til å gjenopplive sentrumstanken — i det minste for eget partis vedkommende. Et mer troverdig sentrumsstempel vil gjøre det lettere å overbevise flere velgere om at de politiske forskjellene mellom Kr.F. og Fr.p. er for store til at det er realistisk med et forpliktende politisk samarbeid, langt mindre et regjeringssamarbeid.Duellen mellom Bondevik og Stoltenberg i NRK i går kveld bekreftet at Stoltenberg har all interesse av å presse Kr.F. tilbake i den borgerlige folden. Og det er grenser for hvor mye Bondevik kan ta avstand fra dette presset, så lenge han fortsatt er den eneste offisielle statsministerkandidat også for Høyre. Bondevik må også i senere dueller med sin utfordrer slite med at det hersker mer usikkerhet om fremtiden for hans regjering etter en ikke-sosialistisk valgseier, enn om Stoltenbergs muligheter til å styre med et rødgrønt flertall. Det er langt fra sikkert det hjelper om Bondevik svarer godt for seg, og passer på å få sagt at de beste løsninger for landet ligger i sentrum.