Gerd-Liv Valla og de to forgjengerne hennes, Yngve Hågensen og Leif Haraldseth, satt på bakerste benk og lyttet til historikernes «dom» da verket i tre bind om LO ble presentert for pressen av forfatterne og LO-leder Roar Flåthen torsdag.

Les mer om Gerd-Liv Valla her

Yngve Hågensen og Gerd-Liv Valla smilte etter å ha hørt historikeren Trond Bergh karakterisere dem begge som sterke, strategiske ledere.

Neppe ferdig med saken

Bergh gjør ikke krav på å ha gitt det endelige svaret på hvorfor Vallas lederautoritet ble så sterkt svekket og hennes maktbasis så svak at hun måtte gå av.

– Spørsmålet vil utvilsomt bli en gjenganger i historiske framstillinger, bemerker han i siste bind, som har fått tittelen «Kollektiv fornuft»og omhandler tidsperioden 1969–2009.

Saken fortsetter under annonsen.

Bergh drøfter hvordan Valla-Yssen saken, en personalsak i utgangspunktet, kunne få tilstrekkelige dimensjoner til å utløse et lederskifte i LO.

Sakens betydning for organisasjonen, og virkning på den, analyseres i en sekvens der forfatteren nærmer seg stoffet ut fra spørsmålet om andre, underliggende forhold kan ha bidratt til at «denne Valla-Yssen-saken» kom til dreie seg om LO-lederen og til slutt om hennes stilling.

Gnisninger

I denne sekvensen stanser Bergh ved gnisningene mellom LO-lederen og Fellesforbundet, blant annet over det som kan ha blitt oppfattet som utilbørlig innblanding fra Vallas side under de forbundsvise oppgjørene i 2004 og 2006. Disse gnisningene reflekterte ikke noe fagligpolitisk skisma, men de kan lede til andre svar på Vallas avgang enn at hun «falt for eget grep». Gnisningene kan ha farget holdningen som Fellesforbundets leder, Kjell Bjørndalen inntok til hvilket utfall Yssen-saken burde få for Valla, antyder forfatteren.

På pressekonferansen la han til at saken ikke ble håndtert på en perfekt eller optimal måte av LO.

Bergh drøfter også saken ut fra LOs lederkultur. Han påpeker at LO-tradisjonen, og LOs betydelige samfunnsmakt, har forutsatt sterke ledere. Valla i likhet med Yngve Hågensen gikk engasjert inn i denne rollen.

Og begge oppnådde betydelige resultater, ifølge Bergh, som spør om Yssen-Valla-saken og Vallas særdeles ambisiøse lederstil har vist at denne leder – tradisjonen kanskje har vært ført for langt.