Dette fremgår av Frank Rossaviks nye bok om SVs historie: «SV. Fra Kings Bay til Kongens bord», som ble lansert i dag.

Rossavik skriver blant annet om problemene med å avgjøre hvem som skulle fronte partiets miljøpolitikk på Stortinget.

Nyvalgte Heidi Sørensen, som hadde vært leder av Norges Naturvernforbund, var den faglig sett sterkeste kandidaten. Men veteranen Hallgeir Langeland satt fra før i energi— og miljøkomiteen og ville gjerne fortsette. Og han fikk støtte av et flertall i SV-gruppen til å fortsette i komiteen som partiets fraksjonsleder.

Frank Rossavik. FOTO: SCANPIX
Holm, Morten

Rossavik skriver at mange mente Sørensen, som fersk både i SV og på Stortinget, viste «en total mangel på folkeskikk» og derfor ikke vant frem. Hun avslo å bli SVs representant nr. 2 i komiteen. Likevel ble hun litt senere utvalgt av partileder Kristin Halvorsen til å være partiets representant i en viktig klimadebatt på TV.Etter dette ble forholdet mellom Sørensen og SVs to komitémedlemmer «ekstremt konfliktfylt» , skriver Rossavik. Han forteller at Halvorsen brukte mye tid på å megle mellom de tre – uten at det hjalp. Til slutt måtte alle fire gå til en organisasjonspsykolog for å få hjelp. Ting roet seg først etter at de inngikk en skriftlig avtale som i detalj regulerte hva hver enkelt skulle stelle med.

Terapeutiske møter

Klimaet i SVs stortingsgruppe var så betent etter stortingsvalget i 2001 at partiet måtte hyre inn en organisasjonspsykologi for å få hjelp.

Saken fortsetter under annonsen.

Også på slutten av 1980-tallet var det svært dårlige forhold mellom mange av medlemmene i SVs stortingsgruppe. Hanna Kvanmo ville gå av som SVs parlamentariske leder, fordi hun ikke orket nærkontakt med datidens partileder Erik Solheim. Hun forsøkte forgjeves å overtale Theo Koritzinsky til å overta.

Den gang foreslo partiets pressesekretær Liss Schanke at de skulle arrangere «terapeutiske møter» der deltagerne snakket ut om seg selv og andre. Solheim syntes dette var en god idé, men Kvanmo nektet å delta.

Rossavik skriver at Kvanmo ble stadig mer sær og egenrådig, noe han setter i sammenheng med hennes mindreverdighetskomplekser overfor eldre erfarne menn og yngre kvinner med akademisk utdannelse. Det skar seg helt i forhold til Tora Aasland, som aldri hadde gjort Kvanmo fortred.

Da Erik Solheim i 1987 stilte til valg som SV-leder, ble han presentert som «Hannas gullgutt» . Men selv ikke da var Kvanmo begeistret for Solheim – hun ønsket bare å unngå alternativet, som var Tora Aasland.

Til Ap?

Rossavik skriver også om SV-landsmøtet i 1999, der svært mange var opprørt over SV-ledelsens støtte til NATO-bombingen av Kosovo.

Redaksjonskomiteens leder Dag Seierstad greide imidlertid å utmanøvrere de sterkeste motstanderne i komiteen og fremmet to forslag som partiledelsen kunne leve med.

«Hvis venstresiden hadde vunnet saken,» skriver Rossavik, «ville Kristin Halvorsen gått av. Kanskje ville hun, Erik Solheim, Øystein Djupedal og andre gått over til Arbeiderpartiet.»