Dagens Venstre spiller en sentral rolle på Stortinget. Senest denne uken har Trine Skei Grande hatt avgjørende innflytelse på Regjeringen i asylbarnsaken.

Dagens innflytelse skyldes at Venstre i likhet med KrF er med på å utgjøre det parlamentariske grunnlaget for Høyre/Frp-regjeringen. De to sentrumspartiene har inngått en samarbeidsavtale med regjeringspartiene og Regjeringen er i praksis avhengig av støtte fra minst ett av de to i sentrum for å få gjennom sin politikk.

Men Norges eldste parti, som frem til 1900 fikk stemmene til drøyt halvparten av landets innbyggere, er i dag bare en skygge av hva det en gang var.

1. Et lite parti med historisk sus

I perioden 1884 til 1935 hadde Venstre en rekke fremtredende politikere — blant dem seks statsministre. Men nå er partiet blant Stortingets minste. De siste tiårene har det gått både opp og ned med partiet, som ble splittet i to på grunn av ulikt syn på EF-medlemskap i 1972. EF-motstanderne forble i Venstre, tilhengerne dannet Det Liberale Folkepartiet. Selv om de ble slått sammen igjen i 1988, har ikke det gjenforente Venstre klart å få så mye som seks prosents oppslutning i et stortingsvalg.

2. Uten stortingsrepresentant i elleve fylker

Til tross for dagens innflytelse, har Venstre bare ni representanter på Stortinget. Det er kun to stortingspartier som er mindre: SV og nykommeren Miljøpartiet De Grønne.

3. Ustabilt liv rundt sperregrensen

Over halvparten av landets fylker mangler representasjon fra Venstre på Stortinget. I 2013-valget var partiet bare stort nok til å få valgt inn et distriktsmandat i fire av landets fylker. Fem av ni er utjevningsmandater. For å få utjevningsmandat, må et parti kommet over sperregrensen — altså få minst 4 prosents oppslutning.

Hvor viktig denne grensen er for Venstre, fikk Skei Grande oppleve i 2009. Da fikk partiet bare 3,9 prosent av stemmene og kun to representanter på Stortinget: Skei Grande selv og Borghild Tenden fra Akershus.

Ifølge en velgerundersøkelse foretatt av Institutt for Samfunnsforskning etter valget i 2013, kan Venstre takke tilsig av Ap-velgere for fremgangen i 2013 - og den fremgangen fikk altså partiet over sperregrensen. Nå er Venstre støtteparti for en Høyre/Frp-regjering - og på enkelte meningsmålinger i det siste er Venstre igjen under sperregrensen.

4. Et parti med lite makt lokalt

Venstre er ikke alene om å være et lite parti. Men andre små sentrumspartier har langt flere lokale maktposisjoner. Ved forrige kommunevalg fikk Venstre 6,3, Sp 6,7 og KrF 5,6 prosents oppslutning. Likevel fikk KrF dobbelt så mange ordførere som Venstre og Sp ni ganger flere.

Ytterpunktene her er Sp og Venstre, som nå opererer med henholdsvis 92 og ti ordførere. Noe av forklaringen på denne store forskjellen er at Sp står sterkt i Distrikts-Norge, mens Venstre gjør det mye bedre enn Sp i sentrale strøk. Bak hver folkevalgt i distriktene er det et lavere antall stemmer enn bak hver kommunerepresentant i f.eks. Oslo og mange Akershuskommuner. Konsekvensen av dette er at Sp har langt flere folkevalgte.

5. Mange enslige V-svaler i flere rådhus

Ser man på hvordan Venstre og Sps kommunestyrerepresentanter fordeler seg, ser man at Venstre i tillegg til å ha færre folkevalgte også har en større spredning på dem enn Sp har. Konsekvensen er at en større andel av Venstres folkevalgte sitter helt alene i kommunestyret eller bare sammen med én annen Venstrepolitiker.

Noen av de stedene der Venstre har forholdsvis stor oppslutning, har de likevel ikke særlig innflytelse: Fem Venstrepolitikere i Bærums rådhus gir ikke noe ordførerkjede. Samme antall Sp-representanter i rådhuset i distriktskommunen Rollag gir ordførerverv til Sp.

Venstres trøst er at partiets to byråder i Oslo hver for seg har kan sies å ha mer makt enn enn Sp-ordfører i en svært liten kommune.

6. Tøff konkurranse — ikke de mest lojale velgere

Venstre kaller seg et skoleparti. Det er det flere andre partier som også gjør. Venstre kaller seg også et sentrumsparti. Det samme gjør KrF og Sp. Og «klima- og miljøpartiet» Venstre konkurrerer i tillegg med bl.a. SV og Miljøpartiet De Grønne om miljøinteresserte urbane velgere. Partiet møter altså tøff konkurranse.

Og partiet har ikke de mest lojale velgerne - selv om det på dette området gikk riktig vei for partiet fra 2009 til 2013.

— Mens bare 30 prosent Venstre-velgere holdt fast på partiet i perioden 2005-2009, økte denne andelen til 59 prosent i perioden 2009-2013, slår Institutt for samfunnsforskning fast i den første rapporten fra valgundersøkelsen i 2013: «Velgervandringer og valgdeltakelse ved stortingsvalget 2013.»