DY370 mellom Oslo og Tromsø, 1. september, 08.25–10.20:

Sete 1A.

Et ledig sete, som for å markere revir, mellom henne og den allestedsnærværende spinndoktoren Sigbjørn Aanes. Fra mitt sete fem rader bak skimter jeg bare en velfrisert manke og et avslappet antrekk.

Hva gjør hun der fremme på første rad? Hva tenker hun på? Forbereder hun en av de mange talene hun skal holde det neste døgnet? Memorerer hun navn? Prøver hun å få litt søvn?

Jeg passerer henne og gløtter bort litt senere på turen. Hun spiller på Ipaden. Hun sier senere at «Candy Crush» er «veldig 2014», og at hun nå spiller «Game of War». Hun har satt opp skjold foran styrkene under valgkampen, fordi hun får spilt litt mindre enn ellers.

Kystens Hus/Storgata/Universitetssykehuset i Tromsø, 10.40–12.40:

På reisens to første timer deler Solberg ut 170 millioner til marin forskning – den «blå økonomien» skal bidra til det «grønne skiftet», men Solberg er kledd i grått og sort. Så hilser hun på partiveteraner og den 23 år gamle ordførerkandidaten, før 50 millioner går til sykehuset i Tromsø.

På sykehuset er Helseministeren med, Solberg spøker med at hun derfor må spise gul røtter.

Solneset Skole i Tromsø, 12.55–13.40:

Barn på rekke og rad, noen med selvplukkede blomster. Det er vakkert, selv om noen mener det minner om scener fra regimer langt fra «frihet og tillit til enkeltmennesket».

Solneset, med den oppmuntrende visjonen «Se og handle», er en av 24 norske skoler utmerket som dysleksivennlig. «Vi forteller elevene at de til og med kan bli statsminister med dysleksi», sier skoleledelsen, og smiler forsiktig til Solberg.

«Øving gjør mester, øving gjør mester», messer Solberg.

Statsministeren er lavmælt under presentasjonen av skolens arbeid: «Ja, ja, mm, ja, mm, ja». Korte, bekreftende nikk og lyder, som for å si «jeg hører dere, jeg skjønner dere».

Narvik neste.

Kl. 1535, dag 1: Øyvind og Bjørn Hansen har fått hjelp med brukerstyrt personlig assistanse (BPA). "En fantastisk opplevelse" sier Solberg etterpå.
Jan T. Espedal

Dash 8, imellom Tromsø og Narvik, 14.30–15.15:Ekspressturneen er inspirert av amerikansk valgkamp, og Solberg-leiren har leid et eget fly for å rekke over alt.

I amerikansk valgkamp får imidlertid kandidatenes fly og busser gjerne et fengende navn: «Straight talk Express». «Every town counts».

Statsministeren begrenser seg til noen få Høyre-effekter en blidspent flyvertinne har rasket med seg.

Ingen synes å ha tenkt på å kalle flyet/bussen/turneen «Omstillingsekspressen», «Robust 2015» eller «Nye ideer, bedre løsninger-flyet».

Hos brødrene Hansen i Narvik, 15.30–16.00:

Statsministeren er litt hønemor:

«E’ vi alle mann alle? Da går vi», sier hun før følget stabber inn i eneboligen som ligger på en høyde over Narvik, i et erketypisk norsk boligområde.

Arbeidsminister Robert Eriksson dukker plutselig opp, sier knapt noe, og befinner seg i Solbergs skygge under det snaut halvtimes lange kaffebesøket. Brødreparet i eneboligen har fått personlige assistenter, lenge en kampsak for Solberg.

Programmet frem til nå har vært smått offisiøst, men her blir jeg påminnet: Dette er virkelige liv. Mennesker. Dette kan politikk føre til. Glem for ett sekund de politiske motforestillingene og at besøket er regissert. «Vi har fått friheten tilbake». «Jeg har vært på ferie i Tyrkia, og besteg ett fjell».

Kobbelet av assistenter har endret to liv.

Statsministeren skryter av hvor god den hjemmebakte kaken er, spesielt til å være sukkerfri.

Kl. 16.50, dag 1: Solberg stiger i land inne i Rombaksbotn. Blir tatt i mot av en rallar som forteller om industrialiseringen av området. I den massive, gråblå fjellveggen over oss, henger Ofotbanen.
Jan T. Espedal

Sildvik kraftverk/Ofotfjorden/Rombaksbotn i Narvik, 16.25–18.30:Det er surt på dekk, og Solberg har fått på seg en kappe. Vi passerer senkede tyske krigsskip, en lokalhistoriker forteller om Stalin, Hitler, barer og bordeller.

Inne i den vedfyrte lavvoen på land er det varmt. En rallar serverer bacalao og kokekaffe, før en kvinnelig blikkenslager får fortelle om sitt yrkesvalg.

Solberg, etter hvert dreven på å hoste opp relevante spørsmål, lurer på hva Regjeringen kan gjøre for at flere skal velge som henne («For alle kan ikke sitte på et kontor og designe»).

Narvik Havn, 18.30–19.15:

Jeg begynner å merke kjøret nå, men havnedirektøren durer på:

«Det er muligheter! Vi produserer så mye her i denne byen at bare infrastrukturen setter begrensninger!» (Med andre ord: det trengs penger!).

Solberg: «Ja, ja, mm, ja, ehm, mm, ja».

«Omstillingsekspressen» tar oss over til Bodø. God stemning.

Kl. 20.45, dag 1: Det chartrede flyet ankommer dagens siste stopp, Bodø. Én tale til, et intervju på tv, så går det mot kveld.
Jan T. Espedal

Norsk luftfartsmuseum i Bodø, 21.00–22.00:Solberg taler til Bodø Høyres medlemmer. Hun står nå. Håndflatene svaier opp og ned mens hun taler, som for å understreke alvoret og hamre inn poengene.

Talen blir kort, hun beklager, og rekker ikke å spise. Hun må løpe ned for et intervju i TV2s valgsending.

Noen i følget avslutter dagen med ett glass, men de fleste er så slitne at det blir en tidlig kveld.

Erna er ikke å se.

Bankgata ungdomsskole/Bodø Videregående Skole i Bodø, onsdag 2. september, 09.00-09.45:

«Matte e’ gøy? Ja? Sant? Ja?».

Hun var sent ute til frokost (sier hun sover godt, om nettene), men nå står Solberg på trappen, en naturlig scene, og småprater med havet av elever som har gledet seg i lang tid før hun blir geleidet inn på et varmt lærerrom.

Politikere i Norge er stort sett vanlige folk, som deg og meg, og Solberg behandles deretter. Det er selvbetjening på kaffe («Det e’ vårt konsept!»). Rektoren forklarer skolens suksessoppskrift.

Solberg: «Ja, ja, mm, ja, ehm, mm, ja».

Når tiden løper ut, unnskylder hun seg på samme måte som hun gjør turen igjennom: «Når Sigbjørn (Aanes) nærmer seg, da vet jeg hva som skjer».

Hun må videre.

Kl. 09.30, dag 2: For å komme til scenen for en improvisert tale, må Solberg svinge seg under et gelender.
Jan T. Espedal

Sølvsuper helse— og velferdssenter i Bodø, 10.00–10.40:

Hun hilser på alle beboerne, skryter av de frivillige som bruker fritiden sin på å holde i ei gammel, kanskje ensom hånd. Beklager seg igjen over at vi må dra for fort, det er nye steder å besøke, nye mennesker som har ventet lenge på å få fortelle sin historie.

Før avreise fra Bodø, får Solberg demonstrert en redningsaksjon i havnebassenget og gjennomført et nytt intervju.

Kl. 13.00, dag 2: Solberg tar plass i cockpiten på vei over Svartisen fra Bodø.
Jan T. Espedal

Dash 8, imellom Bodø og Mo i Rana, 13.00–13.30:«Hold dere fast, nå skal jeg fly».

Solberg får sitte i cockpit da vi tar av på turens nest siste etappe. Ser ut til å trives.

Det er klarvær, og vi flyr lavt over Beiarfjorden og Svartisen.

Mo industripark i Mo i Rana, 14.00–14.55:

Det er linoleumsgulv i den store salen. Det serveres snitter. Bordet er formet som en hestesko, Solberg midt på kortsiden.

Det føles litt som et konfirmasjonsselskap.

Rana Gruber i Mo i Rana, 15.00–15.30: «Da jeg hørte om Dunderdalsbanen, må jeg innrømme at jeg først trodde det var en attraksjon på Tusenfryd».

Solberg høster latter fra gruvearbeiderne, før hun overbringer gode nyheter: Regjeringen vil bidra til at banen skal tåle mer last i fremtiden, det vil komme gruven til gode.

Alle på området har alle røde hjelmer, Erna har fått blå.

Dash 8, imellom Mo i Rana og Gardermoen, 16.15–18.15:

Det er stille i flyet. Noen jobber, noen sover.

Solberg har tatt frem Ipaden igjen. Jeg tenker på: Klarer hun å leve seg inn i alle historiene? Være skjerpet i møtet med mennesker som har planlagt, gledet seg, vært spent i måneder?

Selv en statsminister kan vel ikke synes at alt er like interessant?

— Nei, av og til er det jo «x antall» besøk som ligner hverandre. Men folk som brenner for noe, klarer ofte å gjøre noe interessant. Så er det fint å lære litt om mye, da ser man også sammenhenger.

- Nå skal det bli godt å slappe av litt?

— Nei, nå skal jeg hjem å lese regjeringspapirer. Og så blir det ny reise fredag.