- Bistand som historisk system har utviklet usunne økonomiske forhold. Gaveøkonomien har skapt ulike former for korrupsjon, sier professor i globalhistorie og i geografi, Terje Tvedt.
- For nesten 20 år siden slo daværende statssekretær i UD Jan Egeland (Ap) fast at Norge hadde full kontroll på pengene departementet delte ut. Nå vet alle at det var langt fra sannheten. For ti år siden sa daværende bistandsminister Hilde Frafjord Johnson (KrF) at norske penger ikke gikk til korrupsjon. Alle vet nå at det ikke stemte. Nå sier regjeringen at de har nulltoleranse mot korrupsjon. Det er igjen å lure folket, og om de virkelig tror på det, lurer de også seg selv, fortsetter han.
Forskning har dokumentert at bistandssystemet har få incentiver til å kontrollere pengestrømmen, påpeker professoren.
Andres penger
Organisasjoner deler ut penger som ikke er deres egne, og har ifølge Tvedt liten interesse av at det avdekkes korrupsjon. Skaden på omdømmet oppfattes ofte som mer alvorlig enn skaden av selve korrupsjonen. For mye kontroll kan ødelegge samarbeidsrelasjoner som giverne ofte er minst like avhengige av som de som får hjelp.
- Det finnes ikke noe politikkfelt som lever mer av image, av forestillingen om den gode handling, enn bistand. Avsløring av korrupsjonens reelle omfang ville ha undergravd selve politikkfeltets begrunnelse, fortsetter Tvedt.
Historieprofessoren mener at ”bistandsepoken” går mot slutten, men at mange kjemper for å forlenge den.
- Bistandssystemet slik det nå ser ut tilhører fortiden, fordi landene som har mottatt utviklingshjelp har forandret seg. Norsk bistand begynte i India. Nå er Asia lokomotiv i verdensøkonomien. Latin-Amerika ble lenge beskrevet som det håpløse kontinent. Nå er Brasils økonomi i ferd med å bli større enn Storbritannias. Mange afrikanske land har hatt en vekst på nesten ti prosent pr. år. Da oppfattes det plutselig som latterlig at OECD-land som Italia skal gi råd til asiatiske eller afrikanske land om utvikling.
Selvoppholdende system
Tvedt viser til at hundretusenvis verden over arbeider innenfor det internasjonale bistandssystemet. På 1950-tallet var det en håndfull internasjonale bistandsorganisasjoner. Nå er det på rundt 60 000. Bare i OECD-området forvalter de rundt 100 milliarder pr. år.
- Paradokset er at mens statsledere og intellektuelle i utviklingsland snakker om invasjonen av slike NGO-er som et økende utviklingsproblem, blir det flere og flere av dem, også i Norge, og de får stadig større bevilgninger fra staten, sier Tvedt, og fortsetter.
- Dette systemet driver med rituell selvkritikk, men er avhengig av et foreldet elendighetsbilde av et alltid hjelpetrengende Afrika for å opprettholde legitimitet.
Utdatert og ineffektivt
Rundt 1000 milliarder kroner i årlig bistand på verdensbasis har, til tross for korrupsjonen, hjulpet fattige mennesker i en del sammenhenger, mener Tvedt. Bistand har dessuten delvis lyktes i å eksportere vestlige ideer om demokrati og likestilling. Mens amerikanerne har lyktes med å bruke bistand i kampen mot kommunismen og europeisk kolonialisme.
- Men som generell regel gjelder det at land har utviklet seg i takt med at det tradisjonelle bistandssystemet har mistet makt i det. Særlig Afrika har vært misbrukt som en testarena for alskens sosiale ingeniører. Det nåværende bistandssystemet er ineffektivt, organiserer korrupsjon og er i beste fall tilpasset fortiden, sier Terje Tvedt.
- Bistandssystemet slik det nå ser ut tilhører fortiden, fordi landene som har mottatt utviklingshjelp har forandret seg, sier Terje Tvedt, professor i historie og i geografi.
Kommentarer