Anoreksi er den mest iøynefallende formen for spiseforstyrrelser, og den som flest dør av. Men majoriteten av jenter, og unge kvinner, lider av bulimi eller overspising. Forskere melder dessuten at også gutter nå i stadig større grad lider av spiseforstyrrelser.
–Det kan virke som et stort paradoks at vekten øker i befolkningen på tross av massiv tilgang på informasjon om sunn mat og treningstilbud. Aldri før har vi hatt så mye kunnskap om kosthold, fysisk aktivitet og ernæring. Men overvekt og helse er etter min mening mer komplekse fenomener enn det som formidles i statens helseforebyggende arbeid. Helsemyndighetene må tenke annerledes, sier sosiolog Hege Widerberg.
Hun har blant annet skrevet hovedoppgaven «Kampen mot overvekten» der hun diskuterer det helseforebyggende arbeidet knyttet til kampen mot overvekten i det norske samfunnet.
Vektkamp
I 1999 erklærte Verdens helseorganisasjon (WHO) at overvekt og fedme var i ferd med å utvikle seg til en global epidemi som ville få enorme konsekvenser for velferd og helse verden over. Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet (SEF) fikk det nasjonale ansvaret for å utrede vektutviklingen i Norge og komme med forslag til tiltak og behandling av overvekt. SEF er i dag erstattet av divisjon for folkehelse og levekår i Helsedirektoratet.
Tall fra Tromsøundersøkelsen viser at kvinner og menn i 40-årsalderen i snitt veier seks kilo mer enn i 1979. Vektpilen peker fortsatt oppover, til tross for statens iherdige forsøk på snu trenden.
–Statens tilnærming til helse, ernæring og vekt må diskuteres mer inngående og kritisk. Myndighetene tenker for snevert og må nyansere mer når de snakker om overvekt og helserisiko blant befolkningen, påpeker Hege Widerberg.
Hun ønsker blant annet at man i større grad tar utgangspunkt i enkelte grupper av befolkningens helserisiko ved overvekt, ikke hele befolkningen. Hun etterlyser dessuten kjønnsperspektivet.
–Det er kvinner som spiser sunnest. Men også de som slanker seg mest. 90 prosent av dem som lider av en spiseforstyrrelse er kvinner. Helsedirektoratets budskap om overvekt og mulige utilsiktede konsekvenser kan ha større betydning for kvinner enn for menn. Dette på bakgrunn av forskning om deres forhold til kropp og vekt, sier Widerberg.
I dagens samfunn bombarderes både ung og voksen med budskap om helse, sunnhet og kosthold.
–Det er ikke lenger vanlig å ha et normalt forhold til mat. Økt fokus på kropp og helse skaper økt press. Vi er nærmest blitt våre egne ernæringsfysiologer, og det å være sunn, slank og trent er ikke lenger bare et skjønnhetsideal, men også et helseideal. Det er blitt legitimt å være opptatt av mat på en syk måte, og fokuset på kropp gjør at mange får et vanskelig forhold til mat. Sunt er på mange måter blitt usunt, sier Widerberg.
Hun mener likevel det er viktig å skille mellom det å ha et anstrengt forhold til mat og det å ha en alvorlig, invalidiserende spiseforstyrrelse.
Fortsetter
Divisjonsdirektør i Helsedirektoratet Knut-Inge Klepp sier at sunne kostvaner og økt fysisk aktivitet er helsemyndighetenes hovedspor i kampen mot overvekt og fedme også i fremtiden. Til tross for at resultatene tilsynelatende uteblir.
–Nordmenn flest er blitt tyngre de siste årene. Vekten er økt, også etter år 2000, og den øker i hele befolkningen og i alle sosiale lag. Men mest blant de med lavest utdanning og kjøpekraft. Det som er positivt er at vi kan se tegn på at vektøkningen er stoppet opp blant de yngste; 8–10-åringene. Det kan ha sammenheng med at sukkerforbruket – spesielt i form av brus – er kraftig redusert, sier Klepp.
Noen slanker seg syke og mange spiser seg syke. Det er i det landskapet myndigheten skal manøvrere.
–Kampen mot overvekt og fedme må fortsette for fullt fordi de negative helsekonsekvensene blir for store hvis man lar være. Det kan virke som et dilemma at vi skal kjempe mot overvekt og fedme samtidig som mange har en spiseforstyrrelse eller står i fare for å utvikle en. Men vi må klare å ivareta oppgaven med å løse et folkehelseproblem samtidig som vi hjelper enkeltmennesker som blir syke, sier Knut-Inge Klepp.
