Bjørn Erik Egeland (23) fra Kvinesdal og Fredrik Femtehjell Friberg (22) fra Fredrikstad skal bruke det neste året til å ta manglende artiumsfag mens de justerer spenningsnivået ned til norsk hverdag. Målet er å studere medisin fra neste år.

Men de bærer på erfaringer som skiller dem fra de fleste andre som drømmer om medisinstudier. Det er ikke så mange andre studenter som er blitt beskutt. Selv har de ikke skutt, men Fredrik har ledet ildgivning i felten. Og han har ligget i køya og lurt på om også den neste raketten treffer høyt oppe i fjellveggen eller om den treffer målet - som er køya. Bjørn Erik har kommet to biler etter bilen som kjørte på en landmine som tok livet av en god kamerat.

- Etter den hendelsen hadde jeg mareritt i en uke, sier Bjørn Erik. - Så gikk det over.

Senvirkninger?

Men gjør det det? Eller vil fortiden være med dem og dukke opp som angst og rastløshet?

- Jeg tror ikke det. Jeg tror jeg er ferdig med det verste, og at jeg skal klare å takle det, sier Fredrik, som gikk gjennom en ukelang debriefing sammen med kameratene i Stockholm før han kom hjem. Bjørn måtte nøye seg med halvannen dag med pizza og psykolog med kameratene på Gardermoen.

- Debriefing er viktig, men det viktigste var forberedelsene. At vi før vi reiste visste at vi var så godt forberedt som mulig på det som ville møte oss. Og det var vi. Treningen og forberedelsene fungerte godt, og vissheten om det hjalp oss til å takle situasjonene som oppsto, sier Fredrik.

Men man kan ikke gardere seg mot alt ved å trene. Det er også viktig å ha flaks. Som Bjørn Erik hadde første gang han var i strid.

- Et skudd gikk rett frontruten i bilen jeg satt i. Det kunne gått gjennom...

Surrealistisk

- Jeg er ingen krigsfanatiker, og synes ikke det er noe kult å kunne vise frem kulehull i bilen. Å være i strid er surrealistisk. Kulene suser forbi, faktisk akkurat som på film, sier Fredrik.

Og det var ikke mye filmfølelse over de tre månedene Fredrik lå sammen med 11 andre i en FOB (fremskutt posisjon) tre timers kjøring fra nærmeste trygge base i et område hvor de ikke kunne gå ut uten fullt sikkerhetsutstyr.

- Du får en veldig spenning i kroppen, det er ikke bare å reise rett hjem og late som ingenting. Det tar ikke en dag eller to å få spenningen ned fra høy til lav.

Næret av film og bok raser diskusjonen om Afghanistan og det norske engasjementet der. Det synes de to er helt greit.

- Boken vet jeg ikke noe om, filmen synes jeg er veldig grei. Selv om det innimellom dukker opp stemmer fra folk som ikke har peiling på den komplekse situasjonen i Afghanistan, så ønsker jeg både mer åpenhet. Jeg synes ikke det som skjer skal dysses ned, og kan ikke se at vi gjør noe der borte som ikke tåler dagens lys, sier Fredrik.

- Filmen er så ekte og ærlig at jeg fikk vondt i magen da jeg så den, legger Bjørn Erik til.

I fire år har de tjenestegjort sammen i Indre Troms. Først ett år på befalsskolen, så tre år i saniteten. Først da gikk ferden til Afghanistan.

- Mamma var ikke glad, men hun støttet meg i valget, sier Bjørn Erik. Han sier at trygghet var et viktig argument for at han valgte å reise.

- Ja, faktisk. Sammen med eventyrlyst var trygghet viktig. Da jeg meldte meg, hadde mange andre allerede gjort det. Og det var de beste folka jeg hadde vært borti. Jeg visste at de var gode. Jeg visste at hvis jeg noensinne skal gå i krigen, så skal det være med akkurat dem.

Og sånn ble det. Litt før jul i fjor reiste de to, og i sommer kom de tilbake.

Og det blir med det.

- Helt fra vi gikk på befalsskolen har vi vært enige om at vi skal utvikle sanitetskompetansen vår ved å studere medisin. Og sånn blir det. For meg blir det ikke mer Afghanistan, ikke før jeg eventuelt reiser dit som lege, forsikrer Fredrik.

De to er ikke bekymret for at «ryggsekken fra Afghanistan» skal tynge dem i fremtiden. Bare det at de har hverandre hjelper.

- Vi har også et par andre kamerater med samme erfaring og som vi kan snakke med. De som ikke har vært der, kan knapt forstå hvordan det er å være i strid. Og å snakke om det vi har opplevd, er viktig, sier Fredrik.

- Ja, å bli sittende alene i sofaen med tankene er ikke bra i det hele tatt, legger Bjørn Erik til. I sommer har han bevisst passet på å være veldig aktiv for ikke å gi seg tid til å tenke for mye. På Afghanistans slagmark nytter det ikke bare å være snill og vende det andre kinnet til. Der kan du ikke elske dine fiender. Noen ganger må du drepe dem før de dreper deg.

Nå skal barnelærdommen igjen aktiveres, de skal tilbake til et gjennomregulert vestlig samfunn. De skal fungere i det sivile liv. Hva blir vanskeligst?

- Jeg tror faktisk ikke det blir de store tingene, men alle de små. Som å se deg for før du krysser veien. Og å venne seg til et liv hvor jeg selv må organisere livet mitt, og hvor hverdagen ikke er definert av ordre og rutiner, sier Fredrik.

Men ingen av dem angrer på at de dro. De synes de har fått mye igjen for oppholdet.

- Jeg har lært å takle folk etter å ha levd tett med dem i stressede situasjoner over lang tid. Jeg har lært meg selv bedre å kjenne, jeg er blitt mer ydmyk, jeg setter enda større pris på familie og venner, sier Bjørn Erik.

- Det verste var nettopp tanken på dem som sitter hjemme og er glad i meg, men ikke aner hvordan jeg har det. De ble bekymret da det gikk ut melding om at en på samme alder og fra samme by som jeg hadde falt i det området hvor mange visste at jeg var, sier Fredrik.

Det var ikke ham. Det var en kompis. Som satt to biler foran bilen til Bjørn Erik.