«Det finnes en spesiell plass i helvete for kvinner som ikke hjelper hverandre»

Madeleine Albright, USAs første kvinnelige utenriksminister

I en tid da adjektivspekkede hyllester spres fra kvinne til kvinne på sosiale medier er det én som har skilt seg ut de siste ukene: Bølgen Anita Krohn Traaseth (42) befinner seg på er sterk. Søk @krohntraaseth (brukernavnet) eller #godtnokfordesvina (tittelen på boken hennes) på mikrobloggnettstedet Twitter, og du finner en lang kø av kvinner (og en del menn) som roser henne.

Venstre-leder Trine Skei Grande: «Så sympatisk, solid og hyggelig hos @nrklindmo, @krohntraaseth. Gleder meg til å lese boken!». WWF-leder Nina Jensen: «Gleder meg til å tilbringe kvinnedagen med en utrolig kul dame og bokfest! @krohntraaseth #godtnokfordesvina».

IT-bransjen er sikkert spennende. Men hvilke andre norske IT-sjefer har over 20.000 følgere på Twitter, Instagram og Facebook, får daglige heiarop på sosiale medier og kan tromme sammen over 300 festkledde gjester til sin kombinerte 8. mars-feiring og bokfest? Det kan Anita Krohn Traaseth, toppsjefen i Hewlett-Packard Norge. 

Speil, speil

Anita Krohn Traaseths notater før hun begynte å snakke om boken sin på Grand.
Olav Olsen

Om halvannen time skal hun felle tårer foran gjestene sine i Speilsalen på Grand Hotel i Oslo, men det vet hun ikke nå. Hun smiler med hele ansiktet, fordi hun stort sett alltid smiler, men også fordi hun er høy på gratulasjoner, lykkønskninger og klemmer hun har fått etter å ha gått fra favn til favn i salen. Det er kvinnedagen, og åtte av ti i rommet er kvinner. Krohn Traaseth setter seg på en barstol på en liten scene og løfter blikket. «Lys hit», signaliserer hun til mannen som styrer teknikken. Det blir lys.

- Vi er her fordi Grand Hotel for første gang siden 1874 har en kvinnelig administrerende direktør, sier hun. Det klappes i salen.

- Det er 8. mars, og Speilsalen er ikke valgt tilfeldig. Det ligger en symbolikk bak. Det handler om å se seg i speilet og ikke kun ut av vinduet for å finne årsaker til hvorfor livet ikke er rettferdig og i stedet for å plassere skyld og ansvar på andre.

Salen: - Juhu! Weeee! Wow! 

Her er statssekretær Laila Bokhari og eksstatsråd Manuela Ramin-Osmundsen. Her er Virke-direktør Vibeke Hammer Madsen og Amedia-direktør Mari Velsand. Her er næringslivsleder Harald Norvik og eks-alpinisten Finn Christian Jagge. Og her kommer førstelektor og kommentator Elin Ørjasæter, som stuper frem og tar et bilde før hun legger det ut på Twitter og skriver: «Herlig @krohntraaseth #godtnokfordesvina Gratulerer med dagen!!».

Hun skrev «Bibelen»

Hva skjedde med kvinne er kvinne verst? Eller Jenteloven, kvinneversjonen av janteloven? Hvor kommer rosen på høye hæler fra? Opinion-partner og analytiker Ole Petter Nyhaug mener at det ligger i en kvinnes natur å være mer støttende, empatisk og positiv enn en mann. Men nå er den ettertraktede foredragsholderen innen marketing, innovasjon og trender lei:

- Personlig føler jeg for å skru av hele internett når jeg ser det. Jeg orker ikke å lese. Det er kanskje fordi jeg er mann. Det er for mye, og det er fullstendig ukritisk. Det er et nytt fenomen at godt voksne kvinner på over 40 år bruker et språk som tenåringer. Nå er det «fineste» den og den som gjelder. For noen år siden var det «you go, girl!». På sosiale medier koster det mye å bryte ut av denne kotymen. Da risikerer man å bli arrestert eller utstøtt, sier Nyhaug.

Kathrine Aspaas «la øret til bakken i fire år» før hun skrev Raushetens tid. Aspaas jobbet tidligere i Aftenposten, og skriver fortsatt kommentarer i avisen.
CORNELIUS POPPE

I en rød regnkåpe på toppen av St. Hanshaugen i Oslo står en kvinne som har fått erfare at flere mener det samme som Ole Petter Nyhaug. Kathrine Aspaas (47) har skrevet boken mange omtaler som en bibel, men har også kritikere. Hun ga ut Raushetens tid høsten 2012, og snart har 15.000 kjøpt den. Gruppen hennes på Facebook har nesten 9000 medlemmer. Etter sin egen boklansering, skrev Anita Krohn Traaseth på siden:

«Kjære Kathrine Aspaas! DU og Raushetens Tid har vært til stor inspirasjon for boken og ikke minst for egen forståelse rundt beskrivelse av tiden vi nå er inne i».

Da hadde Aspaas allerede skrevet på Twitter om Krohn Traaseth at hun «sprenger tariffen for toppledelse, og er modig, åpen, ærlig og sårbar».

Aspaas gir denne tabloide kortversjonen av seg selv:

Før var hun sint, kjip og bitter finansjournalist i Aftenposten. Hun gikk på jobb hver dag i 18 år for å finne ledere og finansfolk som hadde tabbet seg ut. Hun var blodig sjalu på sin egen søster, som hadde Drømmemannen, Drømmebarna og Drømmehuset (Aspaas er single og har hund). Nå er hun rausere, gladere og har flere venner.

- Sosiale medier har vist oss hvor godt det fungerer å rose og hvor dårlig det fungerer å «bitche». Det er et hav av personer der ute å heie på. Hvorfor skal vi bare heie rundt skiløypene? Hvorfor skal vi ikke heie på dem som forsøker å løse kreftgåten eller jobber med fornybar energi? spør Aspaas. Hun sier at hun ikke ser på dette som kvinnekamp eller feminisme. Hun tror menn kommer til å ta mer og mer etter kvinner i måten vi kommuniserer på i sosiale medier. Hun har allerede mange menn i heiagjengen sin.

En av dem heter Kjell Terje Ringdal.

«Tar en Aspaas»

Flere ganger har han vært i hardt vær etter tøffe karakteristikker av andre. Nå vil retorikkeksperten og lektoren ved Markedshøyskolen i Oslo, legge om stilen.

- Jeg har vært spissformulert i 20 år, men jeg kjenner at jeg blir lei av meg sjøl og erkjenner at en konfronterende stil ikke fremmer sunn debattkultur.

Så jeg er i ferd med å «ta en Aspaas». Jeg skal være vennligere stemt og ha en rausere tilnærming til politiske motstandere, folk jeg er uenige med eller på annen måte omtaler, sier han.

Ringdal mener at machokulturen på sosiale medier er ekskluderende for mange menn.

- Konkurranseinstinktet, iscenesettelsene og selvhevdelsen preger kommunikasjonen.  Og som gjør det vanskelig å være der hvis du ikke har «horn i panna». Jeg tror brutaliteten er en fare for dialogen. Vi gutter har sannsynligvis noe å lære av Aspaas, altså forsøke i større grad å ha en dialog, sier Ringdal.

Aspaas tror det gamle mannsidealet er under hardt press.

- Utviklingen går i en retning av mer lekenhet, vennlighet og åpenhet i det vi driver med. Det er vanskeligere å sitte i et rom og være suveren leder nå. Det holder å se på Putin eller Den internasjonale olympiske komité, så skjønner man det. Den sterke mannen er ikke lenger lederidealet. Den lekne kvinnen er den nye sterke mannen, sier Aspaas.

Hun har norgeslansert uttrykket «feiltastisk», hentet fra det amerikanske «flawsome» og Bréne Browns The gifts of imperfection. Hva feiltastisk betyr? At vi er toppfolk, men at vi gjør feil. At vi må være villige til å gjøre feil for å være innovative og ikke peke på andre som gjør feil. Og at vi alle kommer med bagasje, en historie. Selv har Kathrine Aspaas fortalt om sine depresjoner og antidepressiver, mens HP-direktør Anita Krohn Traaseth har berettet om sin bipolare mors selvmord og noen måneder i Nav-køen.  

- Hva om en hjernekirurg eller en flyveleder forklarer tabbene sine med at han eller hun er «feiltastisk»?

- Det skal selvsagt ikke være unnskyldningen for å gjøre feil hele tiden. Men vi er mennesker. Skal ikke flyveledere og kirurger kunne gjøre feil? spør Aspaas.

Hun merker overgangen fra å være kjip og konfliktsøkende til raus og rosende på bankkontoen. Er det nye livet hennes lukrativt? «Ja, ja, ja!», svarer hun, men forteller at hun driver etter det hun kaller «Robin Hood-modellen»: Hun kan ta 50.000 kroner fra de rike og null fra de fattige for et foredrag. Likevel tjener hun mye mer enn hun gjorde som Aftenposten-journalist. I tillegg har hun det enda mer moro.

- Når man sier eller skriver hyggelige ting til hverandre, spruter det ut en slags biologisk feedback som er bra for oss. Det gjør det lettere å tro at vi vil hverandre godt. Ta Toril Nag, for eksempel. Jeg har aldri snakket med henne, bare «chattet». Men det er nok for meg å se profilbildet hennes på nettet. Så blir jeg glad.

Tech and the city

Åpenhet, åpenhet, åpenhet. Konserndirektøren i Lyse Tele, Toril Nag, vil være en leder folk kjenner, derfor deler hun mye på sosiale medier
JAN INGE HAGA

Toril Nag, kvinnen som gjør Kathrine Aspaas glad, er teleselskapet Lyse Teles konserndirektør og en annen av de norske lederkvinnene som er synlig på sosiale medier. Hun forteller at da hun leste Aspaas' bok, sa mannen hennes til henne: «Vet du, jeg synes du er den beste utgaven av deg selv når du leser den boken».

Sist lørdag satt Nag (48) og over 100 andre kvinner på en restaurant i Stavanger. Herfra fulgte de Anita Krohn Traaseths 8. mars-markering. Nag, som har ansvaret for rundt 500 ansatte, milliardomsetning og er med på å legge premissene for hvordan nordmenn kan utnytte bredbånd, bestemte seg for invitere venner og kolleger til den åpne «streamingen» av festen.

Hun og Krohn Traaseth sitter sammen i styret i IKT Norge. De er gode venner og tvitrer ofte om og til hverandre. Superlativene og adjektivene sitter løst. Før bokfesten sendte Nag ut meldingen: «All grunn til å være stolt og glad @krohntraaseth! Vel fortjent – og gratulerer m utsolgt 1. opplag! #godtnokfordesvina».

- Når folk gjør noe bra, er det naturlig for meg å komme med feedback, sier Nag, og fortsetter:

- Å «streame» Anitas bokfest var en spontanidé jeg neppe ville fått for fire-fem år siden. Når du ser rausheten på sosiale medier nå, er det også lettere å komme på noe slikt som dette, sier Nag.

I 15 år har hun vært toppleder, og utviklingen har vært stor: Kontorvegger og dører til sjefskontoret er borte i det åpne kontorlandskapet. Og nå vet de ansatte nesten alt om sjefen.

- Da jeg som leder skrev min første blogg i 2005, var den lukket og bare for en viss gruppe.

Jobb skulle være jobb, privat skulle forbli privat. I dag er ikke skillene like store. Det handler om åpenhet. Om rom for å lykkes og rom for å gjøre feil. «Ansvar er den nye friheten», skriver Kathrine Aspaas i Raushetens tid. Amen, sier jeg.

I Lyse-bygningene på Mariero nær Stavanger sentrum, har Nag sin arbeidsplass. Hun og Anita Krohn Traaseth er to av få kvinnelige ledere innen teknologi. 

- Anita og jeg snakker mye om åpenhet, raushet, om å heie frem jenter og rekruttere flere. Hvordan kan vi friste flere jenter med en spennende hverdag? Jeg tror de kanalene vi har nå gjør det lettere å være åpen, sier hun. Og røper at de to har store planer.

Nag, Krohn Traaseth og noen andre IT-kvinner fra Oslo drømmer om å lage sin egen TV-serie. På samme måte som den amerikanske dramaserien LA Law fikk jenter til å ville bli advokater, skal de få jenter inn i teknologibransjen.

Navnet på TV-serien? Tech and the city.

Hun som ikke "liker"

Benja Stig Fagerland liker ikke å «like» ukritisk.
Ingar Næss, StudioF2

EU-byrået Europeisk likestillingsinstitutt mener at kvinnen som sitter ved hjørnebordet i en kafé i Asker denne grå marsdagen er «en kvinne som inspirerer Europa». Selv kaller foredragsholderen, forfatteren og norskgifte Benja Stig Fagerland seg «en 180 centimeter høy danske som har sterke meninger, snakker fort og som banner for mye». I 15 år har Fagerland arbeidet med å få frem andre kvinner. Hun brukes som foredragsholder og ekspertkommentator i inn- og utland og har vært likestillingsrådgiver i NHO. Hun startet initiativet «Women Sp3akers», og tidligere denne måneden lanserte hun kampanjen #takknei. Nei til debatter og konferanser hvor bare menn er foredragsholdere, ja til mangfold og flere kvinnelige debattanter.

Nå lurer hun på hva hun skal svare på spørsmålet: Hva er kvinnerosen på sosiale medier et uttrykk for?

- Jeg driver ikke med det selv, sier hun.

- Men...

- ...jeg gjør ikke det. Det strider mot det jeg står for. Jeg vil ikke «like» eller heie bare for å gjøre det. Jeg vil være hun bannende dansken som sitter i sofaen med en Tuborg og gir tommelen opp til mangfoldet og den mangfoldige kvinne og kvinnestemme. Jeg sier ja til relevant, fortjent og ærlig fremsnakking og nei til ukritisk og blind skryt og like-kultur. Det siste er ingen tjent med. Jeg synes ofte at fremsnakkingsbegrepet brukes til å dempe viktig og nødvendig debatt. Det er bra å gi folk «kred» når de fortjener det, men hvis pendelen svinger for langt i den andre retningen, så kan vi jo ikke ha meningsutvekslinger og kritisk debatt. Da stopper utviklingen og læringen opp.

- Så hva gjør du?

- Jeg løfter og fremsnakker kvinner jeg mener har en viktig stemme og et budskap og bidrag i det offentlige rom. Jeg heier ikke for å fremsnakke, eller fordi jeg har en agenda eller fordi det handler om politikk. La meg gi deg et eksempel: Si at jeg blir spurt om å holde et foredrag, men ikke kan, eller at temaet er noe som ikke passer for min profil. Da mener jeg at det er min oppgave og ikke minst mitt ansvar å si nei takk, samtidig som jeg foreslår andre kvinner jeg mener kan egne seg. Det gjorde jeg så sent som for et par uker siden.

- Men du har sett rosen?

- Ja.

- Hva er det?

- Er det ikke en bukett av alt mulig? Jeg håper og tror at det er en del av den nye feministkulturen der vi ønsker å heie dyktighet og leveranser opp og frem. En velvilje fra kvinner som vil hverandre godt. Som jeg sier til min seks år gamle datter: – Gjennom å bygge andre, bygger du deg selv, og hvis du sier noe hyggelig til noen, får du sikkert høre noe hyggelig tilbake. Om ikke annet gjør du en annen person glad.

Rausere og synligere

Ingvild Moen jobber med sosiale medier og er ikke i tvil om at rausheten har smitteeffekt, spesielt blant jenter.
TOM A. KOLSTAD

Glad er også Ingvild Moen. I 2011 hoppet hun av som lærer for å jobbe fulltid med sosiale medier. Nå står oppdragene nærmest i kø. I Oslo denne regntunge formiddagen har hun en halvtime til rådighet før hun må ta toget til Drammen. Hun skal holde en ny workshop i bruk av sosiale medier, denne gang for reklamebyrået Tibe. Og på nettet har hun sett en ny trend bre om seg: «Kvinner som heier på kvinner».

- Hvis jeg ser at en person blir fremsnakket mye på Twitter, er det jo lettere at jeg også gjør det. Sosiale medier bidrar til at folk – spesielt jenter – blir rausere mot hverandre. 

- For ikke alle er med?

- Jeg håper ikke det er en klikk, jeg føler i hvert fall ikke at det er slik, men jeg kan forstå at noen føler at det kan bli litt for mye av det gode. At det kan bli for mange superlativer. Også er jeg spent på om enda flere menn blir med på «rosebølgen», sier hun.

- Ser du åpenbare forskjeller mellom menn og kvinner?

- Hvis du velger Anita Krohn Traaseth og en eller annen mann i et annet toppfirma, så er det jo forskjeller. Kvinner bruker kanskje, dette er bare en teori jeg har, flere adjektiver og superlativer enn menn.

En kvinne kan si: Og du fantastiske menneske, du vant en pris. Mannen kan si: Vår dyktige samarbeidspartner vant en pris.

Samfunnsdebattant, stortingspolitiker og blogger Heidi Nordby Lunde (H) peker også på at menn og kvinner gir tilbakemeldinger til hverandre på forskjellige måter:

- Kvinner må jo få lov å rose kvinner, også på sosiale medier. Men en kvinne kan fort bli en kvinne verst dersom vi kun klapper hverandre på ryggen, og ikke også gir konstruktiv kritikk. Faktisk viser det seg at det er forskjell på hvordan kvinner og menn får tilbakemeldinger. Kvinner får generell positiv tilbakemelding, mens menn gjerne får kritikk som på sikt gjør dem bedre. Jeg forsøker selv å gi begrunnet ros, sier Lunde, og legger til:

Jeg har aldri vært verken raus, klok og vakker, og i hvert fall ikke hele tiden og alltid, så jeg får ikke slike tilbakemeldinger.

Men det er jo flott at det finnes slike mennesker, og hyggelig at de både blir sett og anerkjent med den rosen de så rikelig da fortjener.

Skulle ikke gråte, men...

Anita Krohn Traaseth hadde samlet hele familien, også eksmannen og ekssvigerforeldrene, på arrangementet sitt på kvinnedagen.
Olav Olsen

I Speilsalen på Grand i Oslo sitter Kathrine Aspaas bak pianoet. Melodien hun spiller er Evita-hiten «Don't Cry for me Argentina», men ordene hun synger er boktittelen til Anita Krohn Traaseth: «Godt nok for de svina-a-a».

Den storslagne bokfesten nærmer seg slutten. Krohn Traaseth skal bare takke hjelperne sine først. Målet hennes for dagen er at hun ikke skal gråte. Men foran det runde bordet hvor hele familien hennes, inkludert eks-mannen og eks-svigerforeldrene, sitter, blir det for mye for trebarnsmoren. Det går greit å takke barna. Og mannen, som får et «beklager for at det blir ikke mye kos når man skriver bok fire timer hver kveld og natt i åtte måneder». Men da hun skal takke faren for støtten i arbeidet med kapitelet om morens selvmord skjer det noe.

Ordet «mamma» får stemmen hennes til å sprekke. Hun begynner å gråte. Hun hulker og hikster seg gjennom resten av takkelisten sin før hun til slutt får kontroll over følelsene sine. I salen tørker flere andre sine tårer. 

Krohn Traaseth setter seg ved et bord, og ser på køen som bygger seg opp foran henne. Hun tenker at det føles surrealistisk. Kvinne etter kvinne (og noen menn) kommer frem for å få personlige, håndskrevne hilsener i boken de nettopp har kjøpt. En halvtime senere ligger flere titalls nye meldinger, bilder og heiarop ute på sosiale medier under hashtagen #godtnokfordesvina. Vi lar Anita Krohn Traaseths HR-direktør Yvonne Fosser få det siste ordet: «I speilsalen var det magisk stemning. @krohntraaseth #godtnokfordesvina».

Twitter: @Veiaaker og @oyvindnordli