- Et mirakel at jeg lever

- Emil Johansen, har noen skrevet en naknere, sterkeste, skildring av norske soldaters virkelighet i Afghanistan?

- Ikke som jeg kan huske, fra norsk litteratur etter 2. verdenskrig. Men det viktigste for meg har vært å menneskeliggjøre yrkessoldaten, i en situasjon der vi vet at ingen er udødelige. Få frem hvilket offer norske soldater gir, på bakken, for at vi skal kunne ha det demokratiet vi har, i Norge.

I flere år var Emil Johansen (27) profesjonell soldat og offiser i Telemark bataljon, avdeling Mek 4. Nettopp den som sto i sentrum for fjorårets debatt om norsk krigerkultur. Nå har han skrevet en personlig og kruttsterk bok om virkeligheten til de norske soldatene som i 2009 og 2010 var i intense kamper på liv og død, i Nord-Afghanistan.

I går kveld kom han tilbake fra nok et utenlandsoppdrag, for Forsvaret. Aftenposten møter ham på Kagges forlag i Stortingsgaten, der den storvokste trønderen er kledd i sivil og fremstår ytterst jovial og fredelig.

- Opplever du at personlig du har ivaretatt det norske demokratiet, gjennom å delta i krigshandlinger i Afghanistan?

- Jeg opplever at vi har ryggdekning i det norske demokratiet både for dette og andre oppdrag som måtte dukke opp.

- Og gjennom denne ryggdekningen ivaretas det norske demokratiet?

- Vi er et redskap for det norske demokratiet. Vi kjenner på dette oppdraget, og brorskapet til medsoldatene, når vi er ute.

 - Men på bakken i Afghanistan blir tilknytningen til og hensynet til medsoldaten det viktigste?

- Det nære blir viktigere. Og det er ingenting som smir lenker så sterkt som livsfare, når vi må stole på hverandre.

- Boken er detaljert, ikke minst fra kampsituasjoner og refleksjoner du har gjort det etterpå. Har du skrevet dagbok?

- Ikke hver dag, men ofte etter viktige, dramatiske hendelser. Jeg er glad jeg har overlevd. Jeg er ikke veldig religiøs. Men at vi ikke mistet folk i situasjoner jeg beskriver, som den i januar 2009, er et mirakel. Når du under kamp flytter deg et par meter, og sekunder etter ser plassen der du lå gjennomboret av kuler fra et maskingevær, forstår du hvor nær du har vært.

- Har du selv hatt reaksjoner etter det du har opplevd?

- Så klart. Stridsreaksjoner er naturlige greier. Hvis man er bevisst på det er de mye enklere å takle. Man må akklimatiseres etterpå, mentalt. Åpenheten i dag om dette er viktig. Bevisstheten om at det å vedlikeholde hodet er like viktig som må vedlikeholde utstyret. Og at det å komme hjem ikke er så enkelt som man kanskje tenker seg. At det ikke handler om en rød løper på Gardermoen.

Les også

Slik foregår en emosjonell debriefing

Slik skildrer Emil Johansen en såkalt "emosjonell debrief", etter kamp på liv og død i Afghanistan.

- Hvilken betydning tror du det har hatt at soldater fra Afghanistan nå æres med oppstilling i Oslo, og åpne medaljeoverrekkelser?

- Noen sier at medaljer er metall. Men det er den eneste måten å hedre soldater. Det hadde ikke gjort noe om flere utmerkelser ble delt ut, også på lavere nivå enn Krigskorset.

- Det kan oppfattes som et klisjespørsmål, men hva tenker du om å ta liv, som du har gjort?

- Det er selvfølgelig umenneskelig i seg selv. Men i en krig er det to parter som ønsker å ta livet av hverandre. Vi trenes på å bryte denne barrieren, for å kunne overleve som soldat.

- I boken skildrer du det som kalles emosjonell debrief, spontane uttalelser og inntrykk soldater gir hverandre i et første møte etter å ha vært i kamp på liv og død. Det minner om den danske krigsdokumentaren Armadillo?

- Det som var feil der var at emosjonell og teknisk debrief ble blandet sammen, og at dørene ikke ble lukket for filmteamet. Bare de som er til stede på en sånn debrief kan forstå det som sies. Mange yrkesgrupper, som kirurger og politi, har en egen galgenhumor. Det er en forsvarsmekanisme som slår inn ut fra alvoret i situasjonen. Slik er det også med oss. Derfor beskriver jeg en emosjonell debrief, jeg forteller ikke hva som blir sagt.

- Hvordan opplever du kontrasten mellom politisk ordbruk og dine egne, nakne skildringer fra krigen på bakken i Afghanistan?

- Den er naturlig og uproblematisk. Politikere og forsvarsledelse har sitt perspektiv. Mitt er det på bakkenivå, krigen i sin ytterste konsekvens. Hvis jeg skal gjenfortelle opplevelsene mine må jeg være tro mot ordbruken vi soldater har.

- I hvilken grad mener du personlig at det internasjonale bidraget har lykkes, i Afghanistan?

- Jeg opplever fremgang. Spesielt i byene. Bygninger gror opp, handelen blomstrer. Men bildet er langt mer blandet enn dette. Vi har skjønt at det er afghanere selv som er løsningen på problemene i landet.

- Vil de være i stand til det?

- Jeg er usikker. Det handler om opprørsbekjempelse, og da er det selve opprøret, ikke opprørerne, som må håndteres, for å få til en utvikling.

- Ser du et håp for Afghanistan?

- Så klart. Man må ha et håp. Det må man jo.

- Vil boken din skape debatt, som Alfa-reportasjen?

- Jeg blir overrasket hvis det skjer. Jeg regner med at Forsvaret har forberedt seg. Jeg har vært åpen med min arbeidsgiver hele veien.

- Du oppfant kampropet Til Valhall, som skapte rabalder under fjorårets debatt om norsk kirgerkultur. Samles man fortsatt til kamprop, i Telemark bataljon?

- Jeg håper da det, smiler Emil Johansen.

Hærsjef Per Sverre Opedals talsmann, Frank Stølan, kommenterer boken på følgende måte:

- Åpenhet er et viktig prinsipp i Forsvaret, en personlig skildring som denne er et viktig bidrag i debatten om soldatprofesjonen. Vi mener boka er en god skildring av soldatyrket og de utfordringene norske soldater gjennom 10 år har blitt utsatt for i Afghanistan. Alle som har lest tilsvarende bøker fra utenlanske soldater og offiserer vil kjenne igjen skildringene og derfor er vi glad for at dette også kommer ut på norsk av en norsk offiser.

- Hæren har fått lese gjennom utkastet til boken for å hjelpe forfatteren med å unngå å skrive om graderte ting. Dette har det ikke vært behov for å justere noe på da forfatteren selv har tenkt på det i skrivingen, i tilegg til at vi har avklart bruk av navn og bilder. Ellers har forfatteren fått skrevet fullt ut om sine egne erfaringer og refleksjoner.