- Jeg var langt under

Les også:

– Jeg var langt under. Det var så dypt at jeg ikke trodde jeg skulle komme meg opp av leirsuppa. Jeg strakte den ene hånden i været. Den andre brukte jeg å kave med, og fant et kabelrør som jeg tok tak i. Det berget meg, og jeg kom meg opp på et teleflak av veien på tre fire kvadratmeter som var rast ut. Der sto det også en bil oppå, sier Hans Jarle Stein til Adresseavisen.

«Nå raser det»

Han var på jobb for entreprenøren Brøndbo i området, og skulle rydde veien etter den planlagte sprengningen. I forbindelse med arbeidet, hadde han også sett endel av beboerne i området.

– Etter sprengningen ventet jeg på at jeg fikk beskjed fra spregningsbasen på radio om å komme kjørende og renske veien. «Dette gikk bra, det ligger maks ett lass nede på veien, så dette skal gå fort», sa jeg til ham over radioen, forteller 59-åringen.

Han fikk følgende skrekkmelding tilbake fra basen: «Nå raser det faen meg!»

– Da så jeg bare at basen sank, men jeg registrerte etterpå at han kom seg opp på fast mark. Selv hoppet jeg ut av gravemaskinen og sprang ned mot huset til en eldre kar jeg hadde truffet tidligere, og som jeg visste var hjemme, sier 59-åringen.

Han fikk dratt ut mannen, akkurat i tide. Det berget livet hans.

Huset forsvant

– Da vi kom opp på veien over huset hans, forsvant det. Hele vika forsvant, og vi seilet på hver sitt flak utover, sier Stein, som bikket ut i leirmassene.

Den eldre klarte imidlertid å holde fast, og ramlet ikke uti.

Etter at 59-åringen hadde karret seg opp av leirmassene og opp på veiflaket, ringte han den ene datteren sin, og fikk gitt beskjed om at han hadde det bra, men at han ennå ikke viste hvordan ting ville gå.

– Jeg sa at hun måtte varsle moren og søsteren sin, og at jeg skulle ringe henne da jeg kom på land, men telefonen min sluttet å virke, fordi den var full av leire, sier Stein.

Han var den syvende og siste som ble heist opp.

– Da jeg kom opp i helikopteret, sviktet føttene, sier 59-åringen da Adresseavisen treffer ham hjemme ni timer etter dramaet. Han er tydelig preget.

– Jeg har fått litt juling, men er ikke skadet. Jeg fikk en psykisk reaksjon. Ikke mens jeg lå på sykehuset, for der var det et kjempeapparat med blant annet psykolog. Men da familien kom, kom også reaksjonen, sier Stein, som ikke har tenkt seg tilbake til rasstedet på en god stund.