- Man skal alltid tilby mat og drikke

Forfatter Ketil Bjørnstad skriver i en kronikk i Aftenposten torsdag at faren hans, etter hans oppfatning, ble sultet og tørstet i hjel på sykehjemmet etter at han fikk slag i fjor vinter. Ifølge Bjørnstad fikk han myndig beskjed fra sykehjemmet at det var vanlig å stoppe tilførsel av næring til døende pasienter.

- I utgangspunktet er det veldig utbredt, og det skal det være, sier Stein Husebø, overlege og daglig leder ved Verdighetssenteret ved Røde Kors sykehjem i Bergen til Aftenposten.no.

- Naturen har ofte gode løsninger. Og det naturen har planlagt for oss, er at mot slutten av livet, når sykdom og alderdom tar overhånd, er at vi mister interessen for å spise og drikke, også dør vi tidligere enn om vi hadde blitt tvangsernært. Det å ikke spise og drikke i en slik situasjon, tror befolkningen er kjempeplagsomt, men det er sjelden tilfelle, sier han.

Han sier tilførsel av næring og drikke mot slutten av livet i mange tilfeller vil forlenge dødsprosessen og gjøre den mer komplisert og smertefull.

Har du historier fra nære slektningers dødsleie som du vil dele med oss? Jobber du eller har du jobbet på sykehus eller sykehjem og vil dele noen historier med oss? Send oss en e-post til 2286@aftenposten.no.

Skal få tilbud

- Men å tilby mat og drikke, det skal vi. Og om pasienten spiser og drikker, skal man lage vidunderlige små retter og tilby dem. Så lenge det er snakk om et naturlig behov for å spise og drikke, skal man gi, sier Husebø.

Han får støtte av professor i medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo, Reidun Førde.

- Så lenge pasienten tar til seg mat og væske gjennom munnen, skal det mye til for å ikke tilby det, forutsatt at han ikke har problemer med å svelge, sier hun.

- Virket tørst

Ifølge Bjørnstad drakk og svelget faren dagen avgjørelsen ble tatt om å stoppe tilførselen av mat og drikke.

FOTO: STIG B HANSEN

Bjørnstad sier at det ikke var lege involvert i avgjørelsen om å stoppe tilføreselen av næring til hans slagrammede far, kun ansvarlig sykepleier, og at de ikke fikk informasjon om at vurderingen om å avslutte mat og drikke handlet om at faren ikke tok til seg væske når han ble tilbudt.

- Tvert i mot så vi at han drakk og svelget den dagen avgjørelsen ble tatt, og jeg fikk inntrykk av at han var tørst.

- Ifølge Bjørnstad var faren i stand til å svelge, men ble ikke tilbudt hverken mat eller drikke. Er det da litt gjort en feil?

- Ja, da er det gjort en feil. Jeg anser det som en alvorlig forsømmelse dersom man ikke tilbyr drikke til pasienter som kan og vil drikke. Dette forsterkes ytterligere hvis det ikke er blitt kommunisert og drøftet tydelig med de pårørende. Men det er dessverre også et tydelig uttrykk for mangelen på kompetente leger på sykehjem, sier Husebø.

Feilbehandling

Også Førde mener det er snakk om feilbehandling hvis en pasient som kan ta til seg mat og drikke, ikke får tilbudet.

Reidun Førde

FOTO: PRIVAT

- Men min erfaring er at man like ofte gjør feil ved å fortsette for lenge med å gi næring, kanskje av og til mot folks vilje. Men dette er fryktelig vanskelige etiske vurderinger, sier hun.

- Vi ser ofte at pårørende er fortvilet og har problemer med å slippe mor eller far, og at de tvinger i dem mat og drikke. Da må vi ha en dialog om at det ikke er helt bra, sier Husebø.

Fraværende leger

Bjørnstad sier til Aftenposten at det aldri var noen lege involvert i samtalene de pårørende hadde med sykehjemmet. Også Husebø reagerer på det øyensynlige fraværet av en kompetent lege som kommuniserer med de pårørende i dette tilfellet.

- Løsningen er gode, forberedende samtaler, som inkluderer både pasienten og pårørende, og som føres av legen. Der har vi ofte et problem, fordi legen ofte ikke er til stede, sier han.

Husebø sier sykehjemmene ofte er vel så kompetente som sykehusene til å ta seg av døende eldre, fordi de kjenner pasientene bedre og bedre evner å se helheten. Men han understreker at det forutsetter at pasientene har jevnlig tilsyn fra kompetente leger, noe mange sykehjem mangler.

Han viser til at mens man på norske sykehus i snitt har én lege per 1,5 pasienter, har man på sykehjemmene én lege per 130 pasienter.

Kompetanseheving

Ifølge Førde foregår det nå flere prosjekter for å lære opp sykehjemsansatte til å gi intravenøst så pasientene slipper å være på sykehus den sist tiden.

- Da er det viktig at man samtidig ruster opp kompetansen til å disse vanskelige etiske valgene, og finne ut når det er riktig å gi, og når man skal la være. Her er det sikkert noe å hente, både på etikksiden og personalsiden, sier hun.

Hun mener også sykehjemmene har mye å hente på å bedre kommunikasjonen med de pårørende.

- Gode samtaler med pårørende blir ikke vektlagt nok. Heller ikke gode rutinesamtaler med pasientene om hva de selv ville ønske, sier hun.

Vil ikke kommentere saken

Bjørnstad sier det ikke var lege involvert i beslutningen – stemmer det, og er det i så fall etter retningslinjene? Hva er normal praksis? Har sykehjemmet etter deres oppfatning gjort noe kritikkverdig i denne saken?

- Ifølge rutinen skal lege være involvert i slike beslutninger. Dette har sammenheng med at legen har ansvaret for all behandling, sier områdedirektør Sølvi Karlstad i Sykehjemsetaten.

Hun  ønsker ikke å kommentere denne enkeltsaken, men opplyser at tilførsel av næring og drikke mot slutten av livet er et område de tar svært alvorlig og prioriterer høyt.

- Det er knyttet både etiske og faglig utfordringer til dette, sier hun. 

Karlstad mener det er viktig med gode kunnskaper på området.

- God kommunikasjon mellom ansatte og pårørende er helt sentralt. Det er viktig at personalet setter seg inn i pårørendes situasjon, og at de er åpne og lydhøre. Å gi riktig informasjon og ha god kontakt med pårørende for å trygge at avgjørelser som tas er til pasientens beste, er helt vesentlig, sier hun.

Sykehjemsetatens rutiner på ernæring er ifølge Karlstad i tråd med uttalelsene til de fagpersonene Aftenposten.no har snakket med. Etatens rutiner tilsier at hver pasient skal ha et individuelt tilpasset måltid. Pasienten skal selv få avgjøre om og hva han/hun vil spise, og det skal også settes av tilstrekkelig tid og tilbys hjelp etter behov.

- Kan være vanskelig å akseptere

Har sykehjemmene generelt kompetanse nok på dette feltet?

- Som Husebø påpeker mister ofte pasienter i livets sluttfase interesse og behov for mat og drikke. Det kan være vanskelig å akseptere for pårørende, da pårørende kan tro at pasienten sulter i hjel eller opplever tørste. Vi arbeider kontinuerlig for å heve kompetansen blant våre ansatte med tanke på behandling, pleie og omsorg ved livets slutt. Det ble også igangsatt et kompetansehevingsprogram i 2009 hvor kompetansen på dette feltet systematisk blir hevet på alle sykehjem.

Sykehjemmene skal forholde seg til Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for palliasjon i kreftomsorgen, som legger føringer for hvordan lindrende behandling skal utøves for alle pasienter.

- I tillegg har etaten utarbeidet egne prosedyrer som skal følges. Når det gjelder ernæring i livets aller siste fase skal fokus være best mulig symptomlindring, og det er ikke nødvendig å fokusere på vekt og dekning av ernæringsbehov. De fleste pasienter vil ikke føle sult i denne fasen, og væskebehandling er omdiskutert. Hvis det er indikasjon for å gi dette intravenøst, finnes det gode retningslinjer som skal følges. Tørr munn skal behandles med godt munnstell. Dette lindres nødvendigvis ikke med intravenøs væsketilførsel.