- Nordmenns rolle i deportasjonen av jøder blir kamuflert

- Faghistorikere har vært fanget i en svart-hvitt-tenkning i sine fremstillinger av andre verdenskrig, sier stipendiat ved Universitetet i Oslo Synne Corell til forskning.no.

Corell disputerte nylig med avhandlingen «Krigens ettertid: Okkupasjonshistorien i norske historiebøker», hvor hun tar for seg flere store nasjonale historieverk som omhandler okkupasjonstiden.

Et av funnene i doktorgradsavhandlingen er hvordan potensielt konfliktfylte temaer som norske politimenns rolle i deportasjonen av norske jøder, blir «kamuflert» av «språklige krumspring».

Jeg tror forskerne har vært formet av en slags patriotisk minnekultur Historiker Synne Corell ved Universitetet i Oslo, Institutt for arkeologi, konservering og historie

Corell utdyper overfor Aftenposten.no:

- I beskrivelsene av norske politimenn som gikk til massearrest av jøder i Norge, blir språket passivt: I stedet for å bruke et aktivt språk med subjekt og objekt, står det «... ble arrestert». Ved å skrive på denne måten, går det ikke frem av teksten hvem overgriperen er, sier Corell.

Dette er ifølge Corell et gjennomgående mønster i flere av de største historiske verkene som er skrevet om okkupasjonstiden, med det brede lag av befolkningen som målgruppe.

Sjef for det tyske politi, Heinrich Himmler, inspiserer norske SS. Sittende i salen (nr. 3 fra h.) politiminister Jonas Lie og justisminister Sverre Riisnæs (nr.2 f.h.). Bildet er datert 21. mai 1941. FOTO: SCANPIX

FOTO: Scanpix

- Et annet fortellermønster jeg har identifisert, er at det ofte blir trukket frem eksempler der norske politimenn hjalp jøder med å flykte til Sverige. Dette skjedde selvfølgelig, men historikerne gjør det vanskelig for leseren å vite hvor vanlig det var, ved å bruke begrep som «ofte» og «mange ganger», sier Corell.

Forskeren mener de disse strategiene bidrar til en ansvarsforskyvning:

- Sistnevnte strategi, kombinert med passivt språk og et fravær av hvem overgriperen er, gjør at både forfatteren og leseren sitter igjen med inntrykket av at det var jødene selv som har ansvaret for at det gikk som det gikk, sier Corell.

- Er dette bevisste strategier fra forfatternes side, og hva kan være årsaken til dem?

- Forskerne skriver for et samfunn, men de er også en del av det samme samfunnet. Jeg tror nok forskerne har vært formet av en slags patriotisk minnekultur, men ved å skrive historien på dens premisser har de også bidratt til å forsterke den, sier Corell.

Motstandskampens rolle i etterkrigstiden

Forskeren mener det er viktig å forstå den umiddelbare etterkrigstiden i Norge, for å forstå historieskriving om okkupasjonstiden.

- Like etter krigen ble de drepte jødenes skjebne regnet som del av den politiske forfølgelsen motstandsarbeidet ble møtt med. Slik bidro jødenes død til å understreke nasjonalsosialismens forfølgelse og barbari, samtidig som deres spesielle posisjon i denne ideologien ikke ble anerkjent.

Motstandskampen ble fremhevet som en samlende faktor for nasjonen, sier Corell.

- Dette er en gråsone, og flere av sakene som kom opp i rettsoppgjøret viser at jødene kanskje ikke ble ansett for å være fullverdige statsborgere.

- Vi må beholde gråsonene

Corell ønsker ikke å kritisere de historiske verkene hun har analysert.

- At en gruppe statsborgere, politiet, arresterer en annen gruppe statsborgere, de norske jødene, er en vanskelig historie å fortelle. Det var først på 80-tallet at norske politimenns rolle i deportasjonen av jødene ble trukket frem, sier Corell.

- Snarere tror jeg mine funn tilsier at vi må vise større varsomhet når vi skriver om fortiden, og passe på at vi får med alle perspektivene. Det er viktig at vi beholder gråsonene og viser frem de etiske dilemmaene, sier Corell.

- Forskerne må være etisk bevisste over det ansvaret de har. Det handler ikke bare om hva man forteller, det handler også om hvordan man forteller, sier Corell.