- Tok meningsløs risiko

Turen til Kunarprovinsen var et vågestykke. Av lokale journalister beskrives deler av dette ulendte fjellområdet, som ligger tett inntil den pakistanske grensen, som helt utilgjengelig. For en utlending er Kunar enda farligere.

Kunar er nemlig et ugjestfritt sted, der et mangfold av militante grupper herjer fritt. Afghanske Taliban er sterke i provinsen, som dekker et område på størrelse med Østfold. Det samme er Hezb-e-Islami-gruppen til beryktede Gulbuddin Hekmatyar, og dessuten de såkalte wahabikrigerne. Dette er jihadister som er inspirert av den konservative saudiarabiske trosretningen og som beskrives som svært aggressive.

Som om ikke disse tre grupperingene er nok til å skape vanskeligheter, finnes kanskje også verdens mest ettersøkte mann i nabolaget. Osama bin Laden sies å ha oppholdt seg Kunarprovinsen nylig.

Farlig.

Det finnes om lag 400.000 innbyggere i Kunar, og ifølge professor Khadim Hussain ved tankesmien Aryana Insitute for Regional Research and Advocacy i Islamabad, kan man regne med at de fleste av disse i det minste er ideologisk knyttet til de militante gruppene.

–Denne provinsen har blitt påvirket av wahabijihadisme i 30 år. Man kan dermed anta at majoriteten av innbyggerne under 30 år enten er med i en militant gruppe, eller har ideologisk tilknytning til de militante, sier han.

Han mener Kunar er enda farligere enn stammeområdene i Pakistan. Dette sier ikke lite: Deler av stammeområdene regnes blant de farligste i verden.

Taliban har hatt et sterkt fotfeste i Kunar siden regimes fall i 2001, og forblir et sted for solid rekruttering og pengeinnsamling, ifølge Hussain. Dette skjer blant annet gjennom kidnappinger, som står for en ikke ubetydelig del av Talibans inntekter.

–Å reise dit er en meningsløs risiko å ta for en utlending. En utlending som drar dit må enten være fast bestemt på å begå selvmord, eller han må ha mottatt garantier fra de militante som gjør reisen mulig, sier Hussain.

Risikovurdering.

Journalister i krigsområder er ofte nødt til å ta veloverveide risikoer for å gjøre jobben sin. Ofte reiser de på tross av Utenriksdepartementets reiseråd.

Nyhetsverdien av en artikkel må imidlertid stadig vurderes opp mot risikoen forbundet med å innhente stoffet. Ofte er dette risikoaspekt vanskelig å vurdere på avstand og situasjonen på bakken kan snu raskt. En reportasjereise som kan være mulig én uke, kan dermed være umulig den neste. Og en reise som er mulig med en lokalkjent og kunnskapsrik tolk, kan være livsfarlig uten rett følge.

Journalister som Aftenposten har snakket med i regionen, mener risikoen forbundet med Pål Refsdals tur til Kunar var for stor.

–Dette er et veldig farlig område. Ingen bør dra dit nå, da alle utlendinger blir sett på som en fiende, sier en utenlandsk journalist med mange års erfaring fra Afghanistan og Pakistan. Han vil helst forbli anonym.

Forholdsregler.

Den pakistanske journalisten Daud Khattak, som har jobbet i Afghanistan i mange år, men som nå dekker krigen fra Peshawar, mener likevel at Refsdals tur kan ha virket gjennomførbar, dersom han tok de rette forholdsreglene.

–Kunar er ikke trygt. Men dersom utenlandske journalister snakker med de militante i området først, bør det ikke være noe problem, sier han.

Uansett forholdsregler, kan det imidlertid alltid gå galt i denne ugjestfrie delen av verden. For Pål Refsdal, viste det seg – for sent – at Kunar var for farlig.