- Vanskelig for pårørende når eldre mister appetitten

Ketil Bjørnstad fortalte i går i en kronikk om hvordan han opplevde den siste uken da faren hans levde. Faren fikk ikke drikke eller annen næring den siste uken han levde. Ifølge Bjørnstad ga faren uttrykk for at han var tørst og han drakk vann den dagen avgjørelsen ble tatt om at han ikke lenger skulle ha væske.

Aftenposten er blitt kontaktet av mange pårørende som kjenner seg igjen i Bjørnstads opplevelser, og har lignende erfaringer fra da deres foreldre døde på sykehjem.

Aftenposten i går.

FOTO: AUTOPRINT

Det går på mangel på kommunikasjon, utrygghet rundt avgjørelsen om ikke å tilby mat, opplevelse av at foreldrene ønsket mat og drikke, men ikke fikk det, og diskusjoner om å gi intravenøs væske og næring.

-  Det er skremmende at slike henvendelser fra pårørende nesten er blitt dagligdagse for oss. Antallet henvendelser til vårt kontor øker når det gjelder sykehjem og det klages langt oftere over innholdet i tjenestene, spesielt ofte handler det om ernæring og væske. Her er det et betydelig forbedringspotensial, sier Knut Fredrik Thorne, pasient- og brukerombud i Akershus.

Skal få hvis de vil ha

Sykehjemslegene Stephan Ore og Pernille Bruusgaard vil imidlertid berolige pårørende som tror at det er vanlig praksis at eldre som ønsker mat og drikke ikke får det.

-  Pasienter som vil ha mat og drikke skal alltid få det. Det finnes nok dessverre eksempler på at det ikke skjer, som Bjørnstad beskriver, men det skal ikke være sånn, og jeg tror heller ikke det er normalt, sier Ore. Han har vært sykehjemslege i 17 år og underviser fagpersoner i terminalbehandling av eldre på sykehjem.

Les også

«Min far 
sovnet ikke 
stille inn, 
 han tørstet 
og sultet ihjel»

I januar i fjor døde Ketil Bjørnstads 89 år gamle far på sykehjem. Han ble ikke matet og fikk ikke drikke den siste uken.

Han mener noe av det viktigste er god og tett kommunikasjon med de pårørende.

-  Ansvarlig lege kan forebygge mye smerte og utrygghet ved å være til stede og forberede de pårørende. Det er veldig viktig å gi god informasjon om hva som er årsaken til at man ikke lenger anbefaler mat og drikke. Det skal først og fremst være når pasienten selv ikke ønsker det. Da skal man ikke tvinge, sier Ore.

På Oppsalhjemmet i Oslo møter vi 93 år gamle Sivert Sand, som er inne i livets siste fase. Han kan ikke lenger snakke, men ifølge Ore ga 93-åringen beskjed om hva slags behandling han ønsket ved livets slutt da han ble innlagt.

Ore mener flere eldre bør gjøre det samme, slik at det blir lettere for legene å gi riktig behandling i den siste fasen.

Pårørende vil mate

Pernille Bruusgaard, som jobber som overlege ved Smedstadhjemmet, er opptatt av at den siste fasen av livet skal oppleves trygg og verdig. Hun forteller at det kan være tøft for pårørende å se sin kjære i den siste fasen:

-  Mange pårørende ønsker nok å få i dem mat, selv når pasienten ikke vil det selv. Så lenge folk spiser så er det håp. Når de slutter å spise, da forsvinner håpet. Det er nok derfor det er så veldig vanskelig for pårørende når eldre mister appetitten og avmagres. Det er tøft å se dem sånn i den siste fasen, sier sykehjemslege Pernille Bruusgaard.

- Da er det veldig viktig at det gis god informasjon om hvorfor det ikke er lurt å tilføre mat og væske. Det kan for eksempel handle om at pasienten ikke klarer å svelge og setter i vrangstrupen, eller at pasienten har for mye væske i kroppen og at det kan sive ut til lungene, sier Bruusgaard.

De to sykehjemslegene er begge tydelige på at det skal være lege involvert i avgjørelsen om å avslutte helbredende behandling eller avslutte tilførsel av mat og drikke.

Les også

En fars død

For ett år siden døde far. I dødsannonsen sto det at han sovnet stille inn. Det sto ikke at han faktisk både sultet og tørstet ihjel.

-  Dette er en viktig og kompleks vurdering som må tas av en fagperson som kjenner pasienten. Det krever kunnskap å forstå at pasienten nå er inne i sin avsluttende tid, og at det ikke bare er en krise som han må igjennom, sier Ore.

Han forteller at de bruker intravenøst på sykehjemmet dersom det er en pasient som ikke er døende, men som trenger hjelp for å komme seg ut av en krise.

-  Intravenøs næring til pasienter som er døende bruker vi ikke, det kan påføre mer problemer enn det gavner pasienten, sier han.

Trenger mer tid og kompetanse

Oppfølging, kommunikasjon og leges deltagelse i viktige avgjørelser henger sammen med tid og kompetanse på sykehjemmet, understreker begge sykehjemslegene.

- Kommunikasjon og generell kompetanse på dette feltet har et stort forbedringspotensial. Å la være å behandle helbredende er også et behandlingsalternativ. Dette krever helsepersonell med fagkunnskap og tid, sier Bruusgaard.

june.westerveld@aftenposten.no