- Vi trenger forbilder
Innvandrere trenger en inngangsbillett til det norske samfunn, og flere suksesshistorier fra folk som har lykkes.
AV:
Prioritering.
Chaudhry mener det nye Integrerings- og mangfoldsdirektoratet derfor bør prioritere klart:- Det burde vært en slags lærlingordning hvor den enkelte innvandrer får mulighet til å vise hva han eller hun er god for.- Vi trenger en slags inngangsbillett, ikke bare fra arbeidsgivere, men fra kollektivet på arbeidsplassene, sier Sara Kahsay- Det offentlige kan legge bedre til rette for at arbeidsgivere og arbeidstagere møtes. I tillegg må man introduseres for hvilke krav som stiller til hvilke jobber, sier Chaudhry.Sara Kahsay påpeker at flertallet av innvandrere ikke har høyere utdanning:- I Sverige er det et helt annet system for kursing av innvandrere generelt og kvinner spesielt. Når mange blir i vikarjobber og deltidsjobber år etter år, er det fordi de ikke vet hvilke krav som stilles og muligheter som finnes, sier Kahsay.Forbilder.
De tre mener storsamfunnet ikke må fokusere så mye på de som ikke lykkes, har feil navn, eller sender flere hundre jobbsøknader.- Det er så utrolig lite motiverende for andre. Det vil gi kjemperingvirkninger hvis man fokuserer på at mange lykkes. Det sender riktige signaler om at det er riktig å tørre, sier Mohammed.Selv får han ofte spørsmål om hvorfor han driver kafé etter seks års utdannelse.- Da svarer jeg at det er fordi det har vært viktig for meg å lykkes. Ikke fordi jeg er somalier, ikke fordi jeg skal kjempe mot de etnisk norske, men fordi jeg er Abdirahman Mohammed, svarer han.Snakke selv.
De tre hilser det nye direktoratet velkommen, men er opptatt av å si at integrering ikke er enveiskommunikasjon.- Innvandrerne må snakke og stille spørsmålene selv. Nå har etniske nordmenn prøvd å definere oss og problemstillingene i snart 30 år, det er på tide at vi ikke forventer at systemet tilrettelegger for alt, sier Mohammed.De tre er opptatt av at innvandrere ikke gir opp:- Appellen må være at det nytter, hvis man bare står på og ikke lar seg stoppe, sier de tre.Sara Kahsay ser på datteren, Celina Fekadu.- Hun har levd i Norge hele livet. Hun er norsk. Det er henne vi kjemper for, hun kan ikke dømmes på hudfargen og etternavnet resten av livet.Les også
Siste fra seksjon
-
«Slik er det å dø, tenkte jeg. Så våknet jeg.»
Leve. Det eneste som demper kvalmen, er de utrolige historiene om hvordan de overlevde.
27 mai 2012 00:40
Relaterte bilder
Positivt avventende, er toen fra (bak fra v) Sara Kahsay og Farrukh A. Chaudhry og fra v. barna Celina Fekadu og Yoki Kassai. Til høyre Abdirahman Mohammed. FOTO: SVEIN ERIK FURULUND
På forsiden akkurat nå
Siste nytt
Mest lest
Tooji: - Kan ikke annet enn å le
BAKU (Aftenposten.no): - Europa ville ikke ha meg, de tygget meg litt, så spyttet de meg bare ut igjen, sier en lattermild Tooji til Aftenposten.
Er det greit å amme barn til de er fem år?
Hvorfor blir vi så provosert av mødre som ammer store barn? Marit ga bryst til sønnen var fem år. Gravide Tatjana ammer datteren Julija (3,5 år), og har ingen planer om å slutte – heller ikke når den nye babyen blir født.


Kommentarer