Ja, han er monoman, Breivik, i sine påstander om at norske journalister er marxister og at Arbeiderpartiet har skylden for det norske samfunns undergang. Ja, han er ufin når han omtaler de første sakkyndige som «Asbjørnsen og Moe». Ja, hans kvasiereligiøse Knights Templar-ideologi er bisarr. Ja, hans halshuggingsplaner er så man ikke tror hva man hører. Og ja, sånn at det ikke skal være noen tvil om at også denne forfatteren har fått det med seg: han har drept 77 mennesker.
Men den Anders Behring Breivik som sitter tiltalt i sal 250 i Oslo tingrett, er en person i slående kontrast til det bildet de politiske kommentatorene tegner av ham. Mens kommentatorene klatrer over hverandre for å tegne et bilde av en usammenhengende mann som sitter og utviser den inkarnerte ondskap, og «eksperter» uttaler seg kritisk om alt fra hans kroppsspråk til historiske faktakunnskap, sitter Anders Behring Breivik selv i stormens øye og framstår overraskende samlet og behersket.
For en som har vært tilstede ved live-overføring av to av kjernedagene i Breiviks forklaring, fredag 20. og mandag 23. april, er det rystende ikke Breiviks oppførsel, men diskrepansen mellom den og monsterbildet som tegnes i media. I tabloidspråk kan man kalle Breivik et «monster» under aksjonene 22. juli – men som beskrivelse av den Breivik som opptrer i tiltaleboksen er det en usannhet.
Svarer relevant
Det som aller mest slår en, er i hvilken grad Anders Behring Breivik faktisk reflekterer over spørsmålene han får. Hans svar er som regel hverken forprogrammerte eller «iskalde»; de oppleves gjennomtenkte og relevante. Har han svaret med en gang, gir han det. Må han tenke seg om, tar han seg tid til det. Blir minnet klarere underveis, justerer han sitt svar. Kommer han på noe han har glemt, går han tilbake i historien og legger momentet til. Han gir langt mer presise og resonnerende svar enn mange ville vært i stand til i en tilsvarende situasjon, om det dreier seg om egen livsførsel, egen psykologi, planleggelsen av aksjonene, utførelsen av handlingene eller konsekvensene av sine gjerninger.
Noe av den hardeste kritikken mot Breivik har vært for måten han forteller om hendelsene på Utøya på. Blant de mildeste skriver blant andre Harald Stanghelle i Aftenposten at drapsmannen opptrådte som en «guide» til sine ugjerninger. Men realiteten er: Det er aktoratet som ber Breivik redegjøre for hendelsene. Og Breivik redegjør, rolig, klart.
Et eksempel på Breiviks svarevne er da bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen fredag 20. april konfronterte ham med at mange ville karakterisere aksjonene hans i regjeringskvartalet og på Utøya som «feige». Breivik mottok påstanden, tenkte gjennom den, og svarte rolig med å beskrive det scenariet som trolig måtte til for at han ikke skulle kalles «feig»: at han hadde ringt det norske militæret og utfordret det til duell med hele dets artilleri. I få setninger analyserte Breivik det bakenforliggende premiss for spørsmålet og imøtegikk dumheten i tabloidbruken av æresladde ord som «feig» i denne sammenhengen. Langt fra å «famle etter ord», som Dagladet framstilte det, svarte Breivik tilsynelatende intelligent.
Hans redegjørelser for sine egne reaksjoner både før og under 22. juli-aksjonene virker plausible – hvor mye de enn trekkes i tvil. Et eksempel her er da aktor Inga Bejer Engh mandag 23. april uttrykte at hun ikke forstod hvorfor Breivik fortsatte drapsraidet på Utøya etter at han hadde ringt politiet fordi han, med hans egne ord, mente at aksjonen var gjennomført. Breivik ga en troverdig redegjørelse for hvorfor han gjorde det, med referanse til sin psykiske tilstand i øyeblikket, sin tvil og sitt mål.
«Iskald»?
Anders Behring Breiviks beholder hele veien roen i rettssaken. Det er kanskje blant annet denne roen kommentatorene refererer til når de omtaler ham som «iskald». Hvorvidt Breivik reelt sett er «kald» eller ikke, vet kommentatorene naturligvis ikke; de kjenner ham ikke. Det mest edruelige ville vært å referere det man faktisk observerer av ham i rettssalen: han utviser oppførsel det er lite å utsette på.
Mens mediene tegner et bilde av en mann ute av stand til å gripe virkeligheten, viser den tiltalte at han, i det minste på sitt vis, er i stand til å gripe sakens helhet. I sin forklaring har han flere ganger gitt uttrykk for at han forstår at man kan se ulikt på ting, han artikulerer at han forstår motpartens argumentasjon, ut fra deres ståsted.
Så klart han kan, forsøker han så å redegjøre for sitt ståsted, som han virkelighetskorrekt innrømmer at de aller færreste deler. Man kan avsky konklusjonene han traff og handlingene de medførte, men det Breivik forklarer om sitt politiske syn er konsistent.
«Manglende anger»
Det er trolig en psykologisk feilvurdering å forvente at en morder under tiltale skal be sine ofre om unnskyldning, hvor mye vi enn som moralske vesener skulle ønske at de gjorde det. Og faktisk går Breivik ganske langt i å innrømme uhyrligheten i sine gjerninger. Han gir uttrykk for at han er fullstendig klar over den lidelse han har påført ofre, etterlatte og pårørende, og at hans gjerninger er grusomme. Men i kommentatorenes referater gjengis Breivik her i allerede fortolket form: Fordi det er hans tanker, må det være kynisk kalkulasjon, fordi det kommer ut av hans munn, er det ondskap.
Psykiater Thor Kvakkestad uttaler på Aftenposten nett 20. april at han tror Breivik endrer væremåte etter det han leser om seg selv i aviser – underforstått for å framstå i et bedre lys – og referer nettopp til at Breivik omtalte sine egne handlinger som grusomme og barbariske, etter at mediene hadde omtalt ham som fullstendig uten empati. Kvakkestads utsagn er i det minste en innrømmelse av at Breivik uttrykker følelser i retten. Og er som sådan en velkommen sprekk i den kompakte framstilling av Breivik som et følelsesløst monster.
Bygger myte
I sin harme over Anders Behring Breiviks ugjerninger overgår de politiske kommentatorene hverandre i å finne uttrykk for sin avsky. Men de bommer når denne avskyen rettes mot Breiviks framtreden i retten. Bildet av en «iskald» Anders Behring Breivik som «ryster og sjokkerer» med sin oppførsel stemmer ikke med virkeligheten.
Den Anders Behring Breivik som sitter i tiltaleboksen i rettssal 250 i Oslo tingrett, er en drapsmann som gjør det han får beskjed om og som svarer samarbeidsvillig og reflekterende på spørsmål. At hans gjerninger 22. juli i fjor ikke er til å begripe, er ikke det samme som at alt han i dag sier og gjør er monstrøst.
Det er et tap for den norske offentligheten at ikke alle interesserte gis anledning til å følge rettsprosessen direkte slik at de selv kunne ha dannet seg et inntrykk av det det som foregår og mannen som sitter tiltalt, uten politiske kommentatorers filtre.
Anders Behring Breivik har drept 77 mennesker, og for det skal og må han dømmes og straffes. Men både drapsmannen selv og samfunnsdebatten fortjener at det er sannheten om rettssaken som blir stående, og ikke en myte.
Innlegget baserer seg på tilstedeværelse ved live-overføring av rettssakens dag fem og seks, fredag 20. og mandag 23. april.
Anders Behring Breivik har drept 77 mennesker, og for det skal og må han dømmes og straffes. Men både drapsmannen selv og samfunnsdebatten fortjener at det er sannheten om rettssaken som blir stående, og ikke en myte, mener innleggsforfatteren.
