- Skudd i armen kan jeg overleve, tenkte jeg. Men så ble jeg skutt i brystet

Følg rettssaken i Oslo tinghus direkte her

Ina Libak var det andre vitnet som forklarte seg i saken mot Anders Behring Breivik tirsdag. Hun befant seg i kafébygget, og gjemte seg bak et piano da gjerningsmannen kom inn i bygget og begynte å skyte.

Truffet minst fire ganger

Hun ble truffet av minst fire skudd: En gang i kjeven, en gang i brystet, to i venstrearmen, og ett i høyre håndledd.

- Jeg ble truffet i armene, og tenkte at det kan jeg overleve. Så traff skuddet i kjeven, deretter brystet. Dette kan jeg dø av, tenkte jeg, fortalte Libak.

- Skuddet i kjeven ga en smak jeg aldri har kjent før, det var sikkert kulen. Jeg fikk mye blod i munnen, og forsøkte å holde skaden på plass, sier Libak.

Tatt hånd om

Hun kommer seg ut, og løper. Men det er mye blod etter skuddskadene, og hun klarer ikke løpe. Hun får hjelp til å komme seg til oversiden av pumpehuset, hvor de gjemmer seg i ormegresset nær Kjærlighetsstien.

Her blir hun tatt hånd om av flere, blant annet Anne-Berit Stavenes fra Norsk Folkehjelp. De tetter kulehullene med steiner og forbinder skadene. Stavenes holdt hele tiden kjeven på plass for å stanse blødningene.

Libak tror ikke hun kommer til å overleve; hun ser på Stavenes at skadene er svært alvorlige.

- Jeg hører at dette er alvorlig, jeg tenker at jeg ikke kommer til å overleve dette. Men de i gruppen var helt fantastiske, og hjalp til med å forbinde skadene.

Skjønte alvoret

Etter en stund hører de gjerningsmannen komme. Han går ned til pumpehuset. Her hører de mange skudd, de kjenner kruttrøyken. De hører skrik. Så blir det stille.

- De dør, de dør! Vi må hjelpe, roper en i gruppen, forteller Libak.

Men Stavenes ber dem om å være «jævlig stille».

- Det er ikke ofte Anne-Berit banner. Da skjønte vi at det var alvor, sier Libak.

Breivik passerer med få meters avstand, men ser en annen vei.

- Hadde han sett vår vei, hadde han sett oss.

Mange døde

Anne-Berit Stavenes får kort tid etter en oppringning med beskjed om at gjerningsmannen var pågrepet. De hører en båt ved pumpehuset, og tar sjansen på å ta seg dit.

- Det var så mange døde der, så vi kom nesten ikke forbi da vi skulle gå til båten. Jeg måtte gå selv for å komme forbi de døde, det var ikke plass til å bære meg, sier Libak.

På vei over til land begynner hun å skjelve og er i ferd med å miste bevisstheten, men holdes våken av de andre i båten.

- Jeg var sikker på at jeg skulle dø, og sa til meg selv at det ikke er farlig å dø. Når jeg kommer over, får jeg håp om at det likevel kan gå bra. Men så overhører jeg en samtale mellom to politimenn, hvor de sier at det er en bombe i bilen til gjerningsmannen. Jeg reiser meg opp, og sier at vi må gå. De andre blir evakuert, men jeg blir kjørt i ambulanse til sykehuset, sier Libak.

Hun studerer internasjonale miljø-og utviklingsstudier, og har klart å følge studiene på normert tid. Hun legger ikke skjul på at det har vært tøft i tiden etter massakren.

- Så mange fantastiske mennesker som Norge trengte er drept. Det er helt forferlige, sier hun.