Derfor synger vi etter katastrofer

Torsdag sang 40 000 mennesker Lillebjørn Nilsens Barn av regnbuen på Youngstorget, som en protest mot at Anders Behring Breivik nevnte nettopp denne sangen i retten. Massemorderen mener sangen hjernevasker barn.

Nå har den allerede folkekjære visen, som er Lillebjørn Nilsens oversettelse av Pete Seegers My Rainbow Race, fått en ny vår og  ny mening. Torsdag gikk den helt til topps på listen over mest avspilte sanger hos streamingtjenesten Wimp, ifølge VG.  Dagen etter rosesangen lå en på 4. plass på Wimp, og på 6. plass på listen til iTunes. 

Alle de beste ønsker fra Tyskland

Bildene av syngende nordmenn har gått verden over. I kommentarfeltet under sangen på nettstedet YouTube flommer det over av støtteerklæringer fra utlandet, for eksempel:

- Alle de beste ønsker fra Tyskland til det norske folk. La oss alle fortsett å synge denne sangen!

I ukene etter 22. juli ble også Ole Paus᾿ Mitt Lille Land,  sunget av både ham og  Maria Mena, og Nordahl Griegs Til Ungdommen samlingspunkter for et folk i sorg.

Sanger de fleste har et forhold til

- Jeg tror det er kombinasjonen av folks behov for å finne sammen i et felleskap og ønsket om å bidra med noe, som gjør at disse sangene blir så viktige. Dette er musikk stort sett alle har et forhold til. Ser man litt historisk på det, er musikk noe man ofte søker til når en nasjon skal samles og sørge, sier Aftenpostens musikkjournalist i Aftenposten Cecilie Asker.

Prinsesse Diana

Som eksempel nevner hun Elton Johns omskrevne Candle in the Wind, som var en avskjedshilsen til prinsesse Diana.  Den ble Storbritannias mestselgende singel noen gang. Sultkatastrofen i Afrika på 80-tallet fikk sin We are the the World, som ble USAs raskest selgende singel, og vi fikk også en norsk variant med Sammen for livet. We are the World ble brukt om igjen etter jordskjelv-katastrofen på Haiti i 2010.

Svenske Lalehs Some Die Young, som for tiden topper hitlistene i Norge, er en annen sang mange forbinder med og har dedisert til ofrene på Utøya.

Et annet og eldre eksempel er den polske komponisten Krzysztof Penderecki  som skrev Threnody til minne om ofrene i Hiroshima. Etter flomkatastrofen i New Orleans i 2005 fikk Louis Armstrongs klassiker Do you know what it means to miss New Orleans ny aktualitet.

Sangen setter ord på følelser

- Det hjelper oss å kanalisere sorg inn i noen kulturelle aksepterte former. Det hjelper oss å gi uttrykk for noe som er vanskelig å uttykke. Alle er ikke like gode til å sette ord på følelsene, men når vi står sammen og synger, uttrykker vi følelsene i en kulturell og kunstnerisk form. Sangen får en veldig nasjonal identifikasjonsskapende funksjon, som da mange sto og sang Barn av regnbuen samtidig på forskjellige steder i Norge, sier, sier professor på Norges Musikkhøgskole Even Ruud.

Han har publisert en artikkel om musikk og sorg etter 22. juli på nettsidene til høgskolen.

Tilfeldig hva som ble «22. juli-sanger»

Ruud tror det er litt tilfeldig hva som ble «22. juli-sanger».  I Til Ungdommen handler det mye om teksten. Sangen har et verdigrunnlag, et rolig preg og en verdighet som passer til situasjonen, sier han.

Om Mitt lille land sier han:

- Det har mye med fremføringen å gjøre. Ole Paus har mye gråt og bisterhet i stemmen, og det er noe med tristheten i stemmen til Maria Mena.

Barn av regnbuen fikk aktualitet da Breivik brukte den som et eksempel på hjernevasking.

- Men det er jo tekstene der også. Den uttrykker betydningen av mangfold, sier han.

Cecilie Asker tilføyer:

- Det trenger ikke å være verdens best skrevne låt, men noe man kan samles om. De fleste barn oppvokst i Norge har for eksempel sunget Barn av regnbuen. Det er ikke musikkritikeren i deg som våkner opp i et slikt tilfelle, det er musikk som trøst og samlingseffekt, sier hun.

Lengsel etter fortiden

Musikkskribent og Vinduet-redaktør Audun Vinger peker på at sangene etter 22. juli har vært nostalgiske.

- Det som kjennetegner dem er at de har vært samlende og at de minner om en mer uskyldig tid. Jeg tror de minner mange om barndommen eller foreldrenes barndom, den «førmoderne» tid, før disse problemene inntraff. Lillebjørn Nilsens tolkning tilhører en tid da Norge faktisk var mindre, og denne hendelsen handler faktisk om at Norge er blitt større og at verden har inntatt Norge. Det er kanskje et freudiansk ønske om å komme tilbake til den tiden, til før man måtte ta stilling til denne nye verden. Det er et lite paradoks at man trekker frem disse sangene, som tilhører en annen tid, for å forsvare et nytt Norge, sier han.

- Nei, jeg vil ha et fargerikt fellesskap!

Professor Gro Trondalen på Norges Musikkhøgskole mener sangene skaper en felles forståelse.

- Det er en type kollektivt gjensvar, folket reiser seg gjennom å synge en slik sang og sier «Ja, slik vil vi ha det». Det er en måte å synliggjøre den humanistiske tenkningen i landet - og i sitt eget liv gjennom  å si, «ja, vi vil ha et fargerikt felleskap» . Man skaper en felles forståelse av hva som faktisk skjedde: «Ja, det er riktig at det var galt det som skjedde 22. juli.» Det blir en revitalisering av gode følelser og bearbeiding av vonde følelser på samme tid.

- Har det noen effekt for dem som ikke møter opp på Youngstorget og synger selv?

- Ja, jeg står i Spania nå og tenker at «Ja, jeg skulle vært der! Jeg skulle vist at jeg tilhører dem ved å stå og synge. Jeg tilhører den gruppen som synes det er fint med et fargerikt fellesskap», sier hun.