Hva er din største frykt?

Frykt. Denne uken så vi hva han egentlig er redd for.

Dommer: - Har du noe positivt å si om muslimer?

Tiltalte: - Ja, jeg har det. De har lojale og har æreskodeks. Nordmenn mangler totalt æreskodeks.

Dommer: - Du nevner mange episoder der du eller vennene ble angrepet: slo du aldri tilbake?

Tiltalte: - Eh, nei.

Dommer: - Hvorfor?

Tiltalte: - Folk som utøver blind vold mangler anstendighet. De er nesten som dyr.

Dommer: - Er det noe ved deg som får deg inn i alle disse situasjonene?

Tiltalte: - Overhodet ikke.

Dommer: - Hvorfor er det du som sitter her og ikke vennene dine?

Tiltalte: -  ... godt spørsmål. Hvorfor akkurat meg?

Så forteller han noe. Svaret ligger både i hva han sier og ikke sier.

Det er ikke frykten for muslimer. Ikke feminister og raddiser. Ikke «galehuset». Tiltaltes virkelige frykt virker dypere, og den deles av deg og meg.

Det er stille utenfor Oslo tinghus. Kun noen få blomster. Færre i sal 250. Glemselen har begynt å virke. Utmattelsen. Terror skal skape frykt i samfunnet. Den skapte sorg. Mennesker som viser at det går an å grine seg tørre. De har røde, tørre, trøtte øyne. Denne uken sovnet de også, en etter en etter en i rettssalen. Saken var lenge ofrenes, nå er den tiltaltes, før den blir psykiatriens.

For utenforstående vil handlingene blekne, uunngåelig. Men tankene? Hva gjør vi med dem? Visst var handlingene avskyelige, men har han ikke litt rett? Om islam? Om statsmafiaen? Om feminismen og kultureliten? Litt rett, har han ikke? Skal vi lytte eller overse?

Denne uken forsøkte hans forsvarere å vise at fascisme/terrorisme er politikk, ikke utilregnelighet - at tiltalte ikke er alene om frykten for islamisering og for at norske/hvite er utrydningstruet.

Men uken viste også at noe ligger under frykten.

Politisk produkt

Den hvitskjeggete religionshistoriker Mattias Gardell ankommer rettssalen med kontinental selvtillit. For ham er det enkelt: tiltalte er et politisk produkt.

- Breivik er intet mysterium. Skal alle med Breiviks tanker legges inn, må dere bygge en stor anstalt.

Tiltalte har fascismens kjennetegn: Frykten for innvandringen, for progressiv kultur, for at «vi» (hvite/Norge/Europa/kristne) er utrydningstruet. At kulturen, moralen, nasjonen går i oppløsning. At elitene fremskynder det og latterliggjør kritikerne (vi er lurt/degradert/latterliggjort/). Verden går under hvis vi ikke handler raskt. Samfunnet må renses og gjenoppstå.

Fascismen tilbyr et mønster kaoset kan falle på plass i.

Islam/muslim er nevnt 7000 ganger i kompendiet 2083. Men «islamifisering» er en sekundærinfeksjon, sier tiltalte. Den primære? Et sykt og svakt Europa. Feminismen og kulturmarxismen bryter ned «opprinnelig» kultur, fornekter hvite kristne verdier og løfter etniske, religiøse, seksuelle minoriteter. Vi er blitt myke. Vi ømmer for flyktninger og svakhet. Tiltalte drømmer seg til en tid da menn var menn og kvinner kvinner. Menn kan nå bytte bleier, men har glemt kunsten å slåss. (tiltalte klager selv på at han er feminisert. Han vil gjenreise seg som mann.)

Hvem vil du være? Mus eller løve? En femi i pappaperm? Eller en ekte mann som nekter å se på at landet vårt voldtas?

Kulturen er alvorlig truet. Klokken er 23.55.

Et maskulint krigerideal manes frem. Heroisme. Ofre seg for kulturen. Man finner det igjen i tusen filmer og bøker.

Nikolai Brandal, som har studert terrorister, fortsetter:

- Man må ikke være psykopat for å begå grusomheter. Man kan være empatisk, bare på en selektiv måte. Typisk utgangspunkt for terrorister: Krise (i individet eller i kollektivet, gjerne som følge av følelsen av at noe går i oppløsning) og en følelse av lovløshet. Terroristens løsning: Utvikling av et todelt verdensbilde. Man utpeker fienden som har skapt krisen.

Så: Ideologisering og rasjonalisering av hatet. Skape en fortelling (2083) som legitimerer kampen som må kjempes. En terrorist er religiøs, mener Brandal. Det lille, impotente individet kan nå løse krisen ved å bli heroisk kriger.

Verdensbildet blir til konkret handling, sinne og retorikk erstattes av kald strategitenkning. Tilbaketrekning. Man hindrer korrigering. Kampen varer til målet er nådd. Eller martyrdød. I de fleste tilfeller vender terroristen aldri om.

Alt passer. Men hva var tiltaltes krise, utgangspunktet?

Inn til kjernen

Mange frykter at selv ikke rettssaken vil gi svaret.

I boken om rettssaken mot nazisten Adolf Eichmann skriver Hannah Arendt at hans manglende evne til å snakke sammenhengende skyldtes hans manglende evne til å tenke, eller å se en sak fra andres ståsted. Hans ondskap skyldtes ikke dumhet eller hat, ikke galskap eller blodtørst, men noe verre, nemlig den ansiktsløse (her: nazismen) ondskap, et system skapt for å finne fiender og frata dem menneskelige trekk. Nazistene omskapte «galt» til «rett». Slik mistet ondskapen sine kjennetegn og ble heller til en norm som korrumperte moralen og jusen. Ondskap kommer av manglende tenkning, og den motsetter seg tenkning, for hvis tanken vil undersøke ondskapens opprinnelse, blir tanken frustrert. Hvorfor? Fordi den finner ingenting. Det er ondskapens banalitet.

Hva finner vi hos tiltalte som sier «det var grusomt, men nødvendig»? Mye av det samme. Men er utgangspunktet ingenting?

Tiltalte hever stemmen, og forsøker igjen å gi et svar:

- Jeg vil si noe om min radikalisering. Politisk engasjement begynner gjerne med egne opplevelser. Som følelsen av urettferdighet. Jeg vil nevne noen selvopplevde episoder: 1986: Faren til en tyrkisk venn ødela sykkelen min fordi jeg hadde krenket sønnen hans .... 1992: Faren ristet venninne av moren min som gikk med hund ... Fikk biljardkø i hodet.

Osv. Han ranes nesten, trues, ranes nesten, trues, ranes nesten igjen.

Noe av det stemmer sikkert. Men det er kanskje ikke kjernen.

Tiltalte fortsetter: - Fra 2007 har jeg daglig kontakt med ideologiske folk. Vi følger mainstreammedier for å se hva de IKKE skriver, for å teste om ideologien vår stemmer.

Han ser kun sensur. Og finner sannheten på andre nettsteder. Sier «nettet er infomessig tusen ganger bedre enn alt annet.» Han styrkes i troen. Det minner om to filmklassikere:

I Avlyttingen (1974) avlytter Gene Hackman en samtale. Jo mer han hører, desto sikrere er han på at et drap vil skje. Paranoiaen stiger. I Blow Up (1966) tar en fotograf i London et bilde i parken. I mørkerommet ser han noe mistenkelig. Han forstørrer bildet. Jo mer han forstørrer og desto mer Hackman lytter, desto mer uklart blir alt. Likevel blir de sikrere og sikrere. Det usikre fremstår virkelig.

Og hva ser tiltalte jo mer han stirrer?

- Den viktigste grunnen til at jeg sitter her i dag: Å bli sensurert ... Gjengvold fra muslimer dysses ned av mediene. Motstand stemples som høyreekstremt/nazistisk. Deres vold ses på som resultat av vår intoleranse, og det er svært provoserende, sier tiltalte.

Sensur, eller følelsen av å bli oversett.

Mindreverdighet

Når tiltalte presses av aktoratet, nekter han å svare. Jeg tror ikke det skyldes frykt for å snakke seg på «galehuset». Det minner mer om frykten for ikke å bli tatt på alvor. Følelsen av å bli sett på som mindreverdig. Svak. Hvorfor vil vi latterliggjøre deg? Spør aktor. Dere vil fremstille meg som en mislykket taper på alle måter. For å delegitimere meg og kampsaken, svarer han.

Hvem er han når de plukker ham fra hverandre? En drapsmaskin. Og ingen.

En venn har fortalt om en novelle som gjorde stort inntrykk. En scene derfra, fritt etter hukommelsen: Storesøster (S) sier til lillesøster (L): Jeg ser deg ikke. L: Jeg står rett foran deg! S: Hvor? L: Her! Jeg står jo her! S: Men jeg kan ikke se deg. L: JEG ER HER!!! (L blir redd, panisk rasende.)

La oss høre litt på vitnene fra ytre høyre:

Mens de snakker, følger jeg kommentarene på Twitter. Freakshow, sies det, sirkus, rasister. Ja, de er sikkert alt det. Men de målbærer ekstremversjonen av frykten og misnøyen flere nordmenn deler. De virker alvorlig bekymret. Islam truer friheten vår. De frykter islamisering. Mener landet er i fare. Frykter nordmenn i mindretall.

Så smiler vi av dette. Rister på hodet. Et vitne nevner en barnehage som fjernet bildet av en gris. Så smiler vi mer. De ser noe vi ikke ser. Føler noe vi ikke føler.

Et vitne: - I år 2200 finnes ikke en blåøyd igjen. Jeg tror alle er opptatt av dette. Uten at politikere ser det eller bryr seg!

De kommer med eksempler som kunne vært en sketsj av Harald Eia: «Eg har funne all dokumentasjon på Internettet!» Og så ler vi. Sier «sirkus» og «freakshow».

Et vitne: - Vi latterliggjøres av pressen. Får ikke leie lokaler. Ingen vil møte oss i debatter. Folk frykter represalier hvis de er i kontakt med oss.

Et annet vitne: - Vi henges ut av motstanderne. Hverdagen? Trusler. Frykt. Går ikke ut alene uten skuddsikker vest.

Så smiler vi mer. Og det smilet. Den latteren. Uten sammenligning for øvrig: Det sies at «varslere» er monomane. Kan man tenke at de også blir monomane og paranoide fordi de motarbeides? Kan man tenke at fanatismen kan oppstå fordi vi ler og rister på hodet?

Et tredje: - Norge er en terrorstat. Vi er ikke bare under angrep, alt «nordisk» er i ferd med å bli utryddet. Og det er ikke lov å snakke om! Konsensusdiktatur! Vi blir terrorisert og brakt til taushet.

Og så smiler vi mer. Det er eliten vs. idiotene. Forsvarer Lippestad uttaler til og med to vitners navn feil. Som om selv ikke han som har hentet dem inn bryr seg.

Kanskje naivt: islam er et ord for noe annet. For misnøyen. Redselen. Som vi ler av. Eller overser. Og desto mer brenner raseriet mot mediene og eliten.

Ekstremisme springer ut av mistillit, sier en av dem.

Lippestad spør om mistillit er viktig tema i miljøene?

Et vitne: - Ja, rødglødende hat mot eliten, mot mainstream-medier. Mange føler seg sviktet. Mange roper om hevn.

Fra Twitter: Få dem ut av retten!

Aktor: - Jeg har ingen spørsmål. Jeg tror vi sier takk, jeg Tvedt (leder av Vigrid).

Tiltalte?

Husk: Tiltalte meldte seg som ung inn i Frp. Misnøyens parti. Han mislikte den økonomiske politikken. Staten. Byråkratiet. Skatter. Avgifter. Gjør det vanskelig å gründe noe (han ville selv bli rik). Statsmafiaen. Sosialister. Politisk korrekthet. Alt det der. Og: misnøye med innvandringen. Men systemet vinner, du taper. Du kan ytre deg. Men vi ser ned på deg. Du er mindre enn oss, hører ikke til her.

Et startskudd

Frp var ikke løsningen for tiltalte. Misnøyen var for stor.

En ung kjekk mann, med store politiske og grün-derambisjoner som forkaster alt og flytter hjem? Er det et helstøpt menneske? Som isolerer seg og spiller dataspill i to år? Er det et rent politisk menneske som maskinelt leter opp barn på en øy?

Men en vulgær tanke: Tiltalte ønsket før 22. juli å bygge opp tenketanker, organisasjoner og en avis for høyresiden. Han kontaktet aktører på høyresiden. Hva om tiltalte hadde fått «ja» til forslagene? Tiltalte følte seg latterliggjort av motstandere og fikk nei av sine egne.

(Du er usynlig! Nei, jeg står her. Jeg ser deg ikke. Vi er jo på samme lag. Du er broren min! Jeg ser deg ikke.)

Islam er bare ordet for noe fremmed. Usynlighet, en form for frykt. En mann uten status. Han var ridderen som skulle redde Europa. Han skulle vise dem som ler, han skulle vise sine egne (handling er maskulint, prat er kjerringaktig). Et usynlig menneskes tilbakekomst.

Det finnes undersøkelser om hva folk frykter. I en av dem scorer «å måtte snakke for en stor forsamling, og dumme seg ut» høyere enn «å dø».

Del 3 av kompendiet (terrorforberedelser) er klaustrofobisk. Den utstråler frykten for seg selv. For å mislykkes. For å «feige ut». Bli avslørt. Denne delen av 2083 skriker: Får jeg ikke til dette, er jeg ingen.

Man kan kanskje ikke gjøre noe. Man kan ikke møte hat med respekt. Ikke anerkjenne konspirasjoner. Frykt: Hva gjør vi med dette fremover? Skriver «sirkus» på Twitter?

Når ser man tiltalte opprørt i retten? Når han mister kontrollen over sin historie. Når han vil stoppe rapporter om barndommen. Når aktorat forminsker hans «storhet». Tiltalte nekter å innta vitneboksen. Sier «det har ikke relevans for saken.»

Onsdag: Tiltalte så hardt på aktoratet. Sa:

- Jeg nekter å bidra til min egen latterliggjøring. Jeg skrur av mikrofonen min nå, men du må bare fortsette.

Han satte seg raskt tilbake i stolen Men aktoratet malte på, om hvor mye den revolusjonære ideologen som ønsket å redde Europa spilte dataspill.

Tiltalte så på i noen sekunder. Så lente han seg brått frem og skrudde på mikrofonen igjen. Han måtte gjenvinne kontroll over egen historie. Og i går, da en kjent professor i retten gikk inn i hjernen hans og vurderte ham som autist (Asperger). Tiltalte hadde vært taus, men forsøkte opprørt å stoppe kringkastingen av professoren.

Professoren fortsatte, og sa om tiltalte: Han sliter med «Sårbarhet. Følelsen av ikke å bli forstått. Han føler ulevelig urettferdighet, men uten å bli hørt. Han føler seg svært krenket. Han er en i bunn og grad en dypt ensom mann.»

Tiltalte har sagt: Ja, hvorfor er det jeg som sitter her? Det har mye med æreskodeks å gjøre. Jeg har det. Jeg må gjenopprette egen eller andres ære. Faren min hadde det ikke. Ikke mor heller. Men jeg har det.

Ære. Uten status er man ingen.

Han kan tåle å drepe barn. Kan tåle fengsel. Men ikke latterliggjøring. Forminsket. Usynlig.

Frykt. Denne uken så vi hva han egentlig er redd for.

Hva er din største frykt?

Les også

Siste fra 22. juli

Spesial

Hver uke, ett ord

Illustrasjon: Arne Nøst

Kjetil Østli om rettssaken

Aftenposten-journalist Kjetil Østli forsøkte å oppsummere ukene i rettssalen ved å ta utgangspunkt i ett ord hver uke.

De sakkyndige

Psykiater-rapportene

Retten fant Breivik tilregnelig og straffskyldig. Aftenposten har sammenlignet rapporten til Torgeir Husby og Synne Sørheim med den rapporten Terje Tørrissen og Agnar Aspaas har skrevet. Klikk og sammenlign punkt for punkt.

Tidslinje

Dag for dag

Dette skjedde i rettssalen

Uke 1
Dag 1 - mandag 16. april.
Breiviks innledende opplesing
Dag 2 - tirsdag 17. april.
Dag 3 - onsdag 18. april.
Dag 4 - torsdag 19. april.
Dag 5 - fredag 20. april.

Uke 2
Dag 6 - mandag 23. april.
Dag 7 - tirsdag 24. april.
Dag 8 - onsdag 25. april.
Dag 9 - torsdag 26. april.
Dag 10 - fredag 27. april.

Uke 3
Dag 11 - torsdag 3. mai.
Dag 12 - fredag 4. mai.

Uke 4
Dag 13 - mandag 7. mai.
Dag 14 - tirsdag 8. mai.
Dag 15 - onsdag 9. mai.
Dag 16 - torsdag 10. mai.
Dag 17 - fredag 11. mai.

Uke 5
Dag 18 - mandag 14. mai.
Dag 19 - tirsdag 15. mai.
Dag 20 - onsdag 16. mai.

Uke 6
Dag 21 - mandag 21. mai.
Dag 22 - tirsdag 22. mai.
Dag 23 - onsdag 23. mai.
Dag 24 - torsdag 24. mai.
Dag 25 - fredag 25. mai.

Uke 7
Dag 26 - tirsdag 29. mai.
Dag 27 - onsdag 30. mai.
Dag 28 - torsdag 31. mai.
Dag 29 - fredag 1. juni.

Uke 8
Dag 30 - mandag 4. juni.
Dag 31 - tirsdag 5. juni.
Dag 32 - onsdag 6. juni.
Dag 33 - fredag 8. juni.

Uke 9
Dag 34 - mandag 11. juni.
Dag 35 - tirsdag 12. juni.
Dag 36 - onsdag 13. juni.
Dag 37 - torsdag 14. juni.
Dag 38 - fredag 15. juni.

Uke 10
Dag 39 - mandag 18. juni.
Dag 40 - tirsdag 19. juni.
Dag 41 - onsdag 20. juni.
Dag 42 - torsdag 21. juni.
Dag 43 - fredag 22. juni.

August
Dag 44 - Dommen, fredag 24. august.
22. juli-kommisjonens rapport, onsdag 15. august.

Nyhetsgrafikk

Siste nytt