«Slik er det å dø, tenkte jeg. Så våknet jeg.»

Dette er hva de overlevde. Dette er hva de skal leve med.

De som ble funnet syngende og mumlende. De som holdt på å dø, og som likevel spilte død da ekte politi kom. De som lå sammenkrøpet, som for å beskytte seg med seg selv. De var alle skutt, noen gjentatte ganger, fra få centimeters hold. Men de levde. Alt ble svart, sier mange i retten, slik er det å dø. Men så våknet jeg.

Deler av armen var skutt av, men jenta beskyttet armstumpen mot bakterier og infeksjon. En gutt som var skutt i halsen, klarte ikke snakke, i en dam av blod skrev han telefonnummeret så noen kunne varsle mammaen hans. Kravlende, skutt i brystet, smurte en gutt seg inn med gjørme for å kamuflere seg. Skutt gjennom hodet sang en jente en barnevise hun likte som liten - og reiste seg fra døde venner for å gjemme seg bedre.

Som om de nektet.

Denne uken kom mange av dem til Oslo tinghus. I shorts og sommerkjoler, med rosa arr på kroppene. Noen manglet kroppsdeler, andre har avrevne sener, nerver, de var følelsesløse enkelte steder på kroppen, noen også i hjertet. Flere gikk på smertestillende, med kuler fortsatt i seg. Én sa hun ikke klarte spise rød mat fordi det minner om blod.

Men de levde. Nesten ingen gråt. Få uttrykte sinne. Hvordan går det med deg? Spurte retten. Ikke så bra, svarer flere. Hvordan har du det? Flere vil ikke svare. Jeg vil ikke ha det fælt mer, sier en.

Men jeg lever, sier nesten alle. Og det blir bare bedre og bedre, sier en jente.

Instinkt

Kroppen er gjennom årtusener foredlet til å overleve. Vi fødes med instinkter som skal hjelpe oss. Følelsen av fare starter en kjemisk kjedereaksjon i oss, som leder til en «flykt eller kjemp»-respons (dette skjer også i ikke-livstruende situasjoner.) Da tiltalte i politiuniform skyter, arbeider ungdommens hjerner raskt.

Talamus får beskjed fra øyne, ører, munn og hud (f. eks: «noe» smeller på øya/noen faller) og bestemmer hvor inntrykkene skal sendes og tolkes. Hippocampus lagrer informasjonen og innhenter eldre minner for å forstå situasjonen. Amygdala starter analyser for å se mulige farer. Hypothalamus - «Kjemp eller flykt»-reaksjonen aktiveres. Adrenalin og andre hormoner pumpes ut i kroppen, leveren frigjør energi, hjerterytmen øker og pumper blod til musklene for å gjøre oss sterkere, raskere. Pupiller forstørres, hørselen kan bli ekstrem. Synsvinkelen snevres inn.

Men hva kan de forstå? Ingen på Utøya hadde oversikten vi har nå. Hjernen analyserer, men forstår ikke og mangler minner og kontekst til å forstå. Som en sier i retten: «Jeg løp, men visste ikke hva jeg løp fra.» En annen løp forbi en livløs gjeng på stien: Jeg skjønte det fortsatt ikke, sier hun, en jente lå der med en rød prikk i pannen. Det så ulogisk ut. Som om det ikke var sant. Jeg løp likevel.»

Flere klyper seg i armen for å se om de drømmer.

En jente ser politimannen skyte kjæresten hennes. En syk øvelse, tenker hun sint. Hun står stille til han skritter over kjæresten. Men hun springer når han hever våpenet mot henne.

Det finnes også en annen typisk reaksjon. Overveldet av stress-stimuli kan hjernen kortslutte og lamme/fryse oss. Gutten fra Finnmark som så de første skuddene: «Jeg står fryst fast, klarer ikke si noe.» Flere overlever fordi noen drar dem med. Frykt er også smittsomt. Snart springer hele leiren.

Redde velger de å flykte og gjemme seg sammen. De gråter på skift, for å hindre panikk.

Folk faller ned

Øynene til Viljar (skutt fem ganger) forandrer seg. Etter smellene ser han bare lillebroren sin. Han løper til teltet hans, og drar ham ut. Sammen springer de, ut av teltplassen, over en sti, ned en bratt skrent. Viljar og lillebror gjemmer seg under en fjellhylle. Han presser lillebroren inn i fjellveggen, ham selv ytterst, da han i politiuniformen kommer over dem. Storebror faller flere meter, som flere andre, og lander på steiner i vannkanten. Han skytes flere ganger. Lillebroren må ha fulgt etter ham. Da Viljar åpner øynene, sitter lillebroren ved ham.

Så sparker han lillebroren mot vannet og roper KOM DEG BORT.

- Jeg ville ikke at han skulle se meg sånn, sier storebror i retten. - Og jeg ville ha ham bort fra skuddene.

Han ser lillebroren forsvinne. Da snur han seg. Han er også skutt i hodet. Likevel reiser han seg. Han faller. Men igjen reiser han seg før han kravler over en stein. Han er bevisst. Ser at fingrene henger i huden. (I retten hever han venstre hånd. Flere fingre er borte).

- Jeg merker at øyet ikke virker. Jeg kjenner med fingrene, men finner ikke øyet. Jeg forstår også at jeg var skutt i hodet, jeg kjente det med fingeren og tenkte «nå tar jeg på hjernen min». Da sluttet jeg. Jeg ser rundt meg. Ser NN. Han var død, men jeg sier til ham: «Det skal gå bra.»

At så mange ble drept, er ufattelig. At så mange overlever er utrolig. Rundt ham våkner flere skadede. En skutt gutt har falt mange meter, men kommer til bevissthet. Han er kald. Noen drar av ham vått tøy og tar på ham tørre klær.

De aker, sleper, drar seg til bedre gjemmesteder. En jente legger seg på ryggen. For at andre skulle se, og forstå: «Pass dere, dette er ekte! Og farlig!»

Ylva (14): På film dør man av én kule. Å overleve fire er vel umulig, tenkte jeg. Jeg lå og ventet på lyset. På det som skal skje når man dør. Men ingenting skjedde. Jaja, jeg får holde meg våken, da, stoppe blødninger, leve. Jeg hørte Viljar si: «Æ trur æ e skutt i øyet.» Oi, shit! Sa jeg. Vi bare lå der og pratet.

Skudd mot store blodkar, vitale organer og hjernen er ofte umiddelbart dødelige. De som ligger her, har flaks.

Magen «eksploderte», sier en jente, som etterpå kom til seg selv i vannkanten. «Jeg så utover vannet. Mareritt, tenkte jeg. Jeg så på alle menneskene rundt meg. Herregud, tenkte jeg, herregud. Da satte jeg meg opp og pratet til dem som svarte. Jeg var pratesyk.»

Flere melder seg på: Hva heter du? Alder? Hvor er du skutt? Hvor kommer du fra?

En annen løper med flere skudd i kroppen. De rundt henne tror hun er død der hun til slutt synker sammen i vannkanten. Det er hun ikke. Hun sender SMS. Senere ringer hun.

Noen har så mange skader at de ikke var klar over dem der de gjemmer seg mens blodet renner nedover steinene og ut i vannet. En sier i retten: Mitt liv var i hånden min. Sovnet jeg, ville jeg dø. Jeg må tåle dette. Jeg skal dø, men ikke her, ikke nå.

Kroppen gjør alt for deg hvis den kan. Ved blødning trekker blodkar seg sammen for å hindre at man blør ihjel. Men innen én time bør livreddende behandling starte. Den gylne timen, heter det i akuttmedisin. På Utøya overlever mange den gylne timen, de motbeviser den og utvider den.

De følger med på klokken. Én teller til syv og blir stolt hver gang hun klarer det.

- Overlevelsesinstinktet slo inn, sier storebror Viljar. Jeg tenkte: Ikke sov! Jeg bare babler i vei. Så begynner jeg å synge. En sjørøvervise. Da hysjet noen, og jeg måtte heller tenke. Tenke på fine ting for ikke å tenke på lillebroren min.

Det første Viljar sier da han reddes: Har du sett en rødhåret liten gutt (lillebror)?

Lillebroren satt alene i en liten hule. Da en båt kom, våget han å svømme til den. Men han ble bedt om å svømme tilbake til Utøya. Båten var full. (Han overlevde, uskadet).

1 av 11

En gruppe løper og samles på Kjærlighetsstien. En gutt har ringt nødnummeret da tiltalte kommer. Ifølge vitnet (10 døde, hun overlevde) skal personen i andre enden ha rådet dem til å legge seg i rare stillinger og spille død.

- Jeg legger meg på magen med beina mot gjerdet og ansiktet mot skogen.

Hvorfor? Fordi jeg ble bedt om det. Hva var poenget? Å spille død.

- Vi la oss tett. Delvis oppå hverandre. For å få den lille trøsten vi kunne. Skapte en trygghet ved å holde hverandre i hendene. Det her skal gå fint, sa flere. Jeg husker at jeg ser opp, tiltalte står 5-6 meter unna. Han speider utover. Så til siden. Mot meg. «Hvor er han?» Sier han, og går mot oss. Så skyter han én etter én, fra venstre mot meg.

Ingen flyktet. Alle lå stille. Ingen sa noe. Jeg sa NEI, men veldig stille.

Et nei.

Hun lå med ansiktet ned, vendt mot Maria. Da han traff Maria, kjente hun at bestevenninnen døde. (De holdt hverandre i hendene).

- Jeg tenkte: 17 år er ikke et langt liv. Så ble det svart. Bakken forsvinner under meg. Lyd forsvinner.

Hun er skutt inn i issen og ut bakhodet. Hun våkner senere av smell. Jeg er død, tror hun (det tror hun flere måneder etterpå). Hun hører lyder. Prøver å snu seg. Ser en hånd strekkes ut: Jeg dør, sier personen. Hun vil hjelpe, men klarer ikke. Hun tror hun er lam.

- Jeg lå der en halvtime. Inni meg sang jeg en sang jeg var glad i som liten. For å holde meg rolig. Så våknet jeg. Jeg må vekk. Må ikke få flere skudd. Da jeg endelig klarte å reise meg, lå alle der. Jeg trodde vi var 3-4. Vi var 11. Ti døde. Jeg prøvde å få kontakt med dem. Men det var 100 prosent stille. Jeg dro jeg meg inn i skogen for å gjemme meg. Men det var så bart. Jeg ga opp. Holdt på å gå tilbake og legge meg hos de drepte. Da så jeg i skogkanten en gutt som bar en annen gutt skutt i bena. En jente kom mot meg: «Jeg vet hva jeg skal gjøre, sier hun, det her skal gå fint.»

Og hun overlever. Men hvordan lever hun med det hun opplevde?

- Tatt i betraktning hvor nær jeg var, har jeg ingenting å klage på. Jeg må leve. Jeg er glad jeg lever, sier hun med lav, monoton stemme.

I retten drømmer man at sånne som henne skal sprudle av livsglede. Det gjør de færreste. Men de er her. En jente sier: «Det går ikke så greit med meg. Men det ordner seg. Planen var å jobbe med de minste barna. Det går ikke med skadene mine. Nå vil jeg jobbe i psykiatrien. Eller bli fengselsbetjent.»

Å se alt

De hadde ventet på hjelp i en evighet, de som gjemte seg ved Pumpehuset. De hørte sirener og hadde sett blålys på landsiden da de hører rasling i gresset. Så er han der og sier: «Har dere sett ham? Jeg er politi. Gjerningsmannen er fremdeles på frifot. Vi har en redningsbåt, bare bli med meg.»

Flere går frem. En sier: «Kan du bevise at du er politi?» Da skyter han de første. Andrine kaster seg i vannet. Hun kjenner et trykk i brystet og ser blodet pumpe ut. Men hun synker ikke. Hun holder på å kveles av blod. Men hun lukker ikke øynene. Hun ser drap etter drap. Hører venner trygle og skrike. Hun ser ham gå bak Pumpehuset, sier hun, ser ham rette våpenet 10 cm fra hodene til de som satt der. Én etter én. Så snur han seg mot vannet. Idet han hevet geværet mot henne, skjer det noe:

- En gutt hopper ut i vannet foran meg. Han kaster seg foran kulene ment for meg. Han ofret livet. Etter det: forferdelig stillhet.

Hun tenker: Hvordan skal jeg få sagt at jeg vil ha hvit kiste? Hun vurderer å skrive HVIT med eget blod på genseren.

Så krabber hun inn mot steinene. Vannet er farget rødt. Slutt å spille død, sier hun på land, slutt å spille død!

- Vil du ha detaljer om hva jeg så ved Pumpehuset? Sier hun brått i retten. Aktor nikker.

Det er som hun aldri lukket øynene den fredagen. Hun tok inn alt. Detaljert beskriver hun hva hun så, hvordan de døde så ut, sier «satt der med vidåpne øyne». Men nå går det ikke mer. Det er for stort, for mye. Kvalmende. Nå er det snart over, tenker jeg, vi kan straks lukke øynene, legge det fæle bak oss, gå ut i sommersolen.

Men de som så og hørte jævelskapen, skal leve med den.

Flykt eller kjemp-responsen virker i flere av dem fortsatt, hører vi i retten, som etterdønninger, når en dør smeller igjen, når noen skriker, når de ser en politimann komme plutselig.

Og tiltalte. Etter Pumpehuset går han til Sydspissen. Etter at tiltalte har drept og skadet de siste, dukker en liten gutt opp. Han har vært der hele tiden. Han løper ikke. Gutten står ansikt til ansikt med morderen. Overlevende har hørt ham brøle: «Du drepte faren min!» Da senket tiltalte våpenet og gikk.

Et vitne (et av få med synlig raseri) kalte ham i retten bare for «tingen/den greia der». Men tiltalte ser annerledes ut nå, etter to uker med døde og to uker med detaljer om klyngen på stien, Pumpehuset, Sydspissen. Naivt innbiller jeg meg at detaljene de har fortalt, går inn i ham. At vekten er umulig å stå imot. Og at han, når han med rare øyne blir sittende og se ned, tenker: «Hva har jeg gjort?» En jente sier i retten: Jeg vil klare meg. Mange vil slite. Og alt dette skal han leve med. Han må leve med det han har gjort.

Du er trygg

Noen overlevende har hørt synging på øya. I en båt på vei til fastlandet ligger flere skuddskadede. Hva slags musikk liker du? spør noen som forsøker å holde liv i en gutt. - Av alle verdens ting svarer jeg Queen, sier gutten i retten.

I båten begynner de å synge. De synger «Bohemian Rhapsody». Så slutter de. Det blir for rart. Men de stopper ikke. Før de bæres i land synger de «We are the world. We are the children.»

På land, endelig i trygghet, svartner det igjen for flere. Andre forblir i redselen.

Redningspersonell skjønner det:

- Du er trygg nå, nå er du trygg, sier ambulansepersonell som kjører og flyr dem til kirurgene. Så våkner de, én etter én, på sykehus.

Noe av det første sykepleierne sier, er: «Han er tatt, han kan ikke skade deg mer. Du skal leve.»