Kjetil Østli om 22. juli:
Den fordømte tvilen
Arroganse. Prestisje. Amatørskap. Og folk som ikke kan styre seg. Denne uken kom tvilen på selve rettssystemet.
Denne saken viser hvor skjør det vi kaller en «verdig rettsstat» er. Den er fylt opp med selvsikre, suverene og amatører. Saken viser også hvor tilfeldig utfallet i moderne norsk histories verste straffesak kan bli.
Ingen tvil
Torgeir Husby kommer uvanlig tidlig i retten torsdag. Dette er hans og Synne Sørheims dag. Luften dirrer. Tvilen om tiltaltes utilregnelighet har aldri vært mindre. Det er nå eller aldri. Så åpner Husby munnen.
Men først: Jeg har den dumme egenskap at jeg for lett blir enig med siste taler. I denne saken er det til å bli gal av. Jeg går fra tilregnelig, til Aspergers til utilregnelig.
Er det som kritikerne sier, at de to psykiaterne kun ser puslespillbrikker som får deres psykotiske bilde av en paranoid schizofren til å gå opp? Eller motsatt: at de to er geniale, de ser noe ingen av de over 20 helsearbeiderne som har fulgt opp tiltalte i fengsel siden pågripelsen ser?
Tvilen sliter mange av oss ut. Men kanskje vi bør bli venn med den, ikke opprørt.
Montaigne skriver i «Om å styre sin vilje» at han sjelden lar seg påvirke, sjelden gripe. At tingene påvirker oss, er som det skal være, skriver han, men de må aldri ta oss i besittelse. Hvorfor? Fordi da kan det gå galt. Den som er av intens overbevisning innser ikke at motparten kan ha rett. Vi har ikke herredømme over en sak som besetter og behersker oss.
Det sikreste i en komplisert verden er å være lett på foten, ikke stå fast. For ikke å fortape seg i noe. I en sak. I prestisje. I blind skråsikkerhet.
Man må styre sin vilje, forsøke å vurdere så upåvirket som mulig, slik dommerne skal i denne saken.
Hvorfor nevner jeg dette? Fordi rettssaken nå er fylt opp med folk som ikke kan styre seg (meg selv inkludert, mer om det senere). AUF-erne som vitnet tidligere i saken innrømmet tvil om hva de så og hørte. Men nå er saken de skråsikres. Professoren som slenger ut egne diagnoser uten å ha møtt tiltalte (Asperger syndrom + Tourette’s). Menn som først er enig i paranoid schizofreni, uten å ha møtt tiltalte, for så i retten, på tynt grunnlag å konkludere det motsatte, for så idiotisk å antyde at Synne Sørheim er Husbys nikkedukke. Og samme Sørheim, som diskrediterer psykologen som har møtt tiltalte 20 timer i fengsel (og som ikke så psykose), fremfor å utfordre sitt eget bilde. Og aktoratet, som later som om de er lette på foten, men som i spørsmål til vitner fremstår fastlåst i «utilregnelighet».
Alle skal belyse saken. Men alle kjemper for sitt. Også bistandsadvokatene, som styrer mot tilregnelighet. Man kan innvende: De spiller etter jussens regler. Ja. Og det gjør meg snart syk. Mange vil ha rett, ikke komme frem til hva som er rett.
Ingen tvil
Men er det én som ikke kan styre seg, er det tiltalte. Han leide seg ut til Krigen og lot seg besette av en sak. Da er vi ved kjernen: Er han så syk at psykosen styrer ham? Er du utilregnelig, er du uten skyldevne, uten kontroll over tanker, følelser, handlinger. Da kan han ikke dømmes, heller ikke moralsk. Selv om han planla, laget bomber og gjennomførte.
Politisk ekstremisme finnes ikke nå. Men verre: ondskap finnes ikke. Alt er sykdom. Hjerneskade. Psykiatri. Retten blar febrilsk i blå og grønne diagnosebøker, aktor kommer på morgenen med «Lærebok i psykiatri».
Filosof Einar Øverenget vitnet i retten: Det er en «missing link» her, sa han: Frihet. Frihet er å kunne bestemme over seg selv, overstyre en impuls. Vi trener våre barn på dette. Likevel velger noen å gjøre onde handlinger. Hvorfor? Fordi de kan velge det. Tok tiltalte frie valg? Eller var han underlagt andre krefter?
- Vi har en tendens til å forklare alt med sykdom, sier psykiater Einar Kringlen i retten, men ondskap er ikke alltid sykdom.
Så begynner de to rettspsykiaterne. De er sikrere enn noen gang. «Han er styrt av drapstrang, av vrangforestillinger om at han skal redde verden». Det er ingen tvil: «Tiltalte flyter over av psykotiske symptomer». Mens de snakker følger aktor Svein Holden med på dommerne. For aktor er disse timene viktige. Kan deres skråsikkerhet gjenreise tvilen? Tvilen er hva aktor jakter på.
Ingen tvil
Etter første rapport var all tvil feid bort. Men tvilen på tiltaltes diagnose vokste seg monsterstor, til et krav om nye sakkyndige.
Som statsadvokatene skrev i brev til retten 4. januar: «Vi er av den oppfatning av at nye sakkyndige ikke er nødvendig. Det er kun aktuelt dersom den/de første sakkyndige gir uttrykk for tvil eller er uenige. Det er ikke situasjonen i denne saken.» De skriver videre: «Dette synet forsterkes av at Den rettsmedisinske kommisjon har gjennomgått erklæringen og ikke funnet grunnlag for bemerkninger. Og: Siden den første erklæringen ikke reiser tvil, spiller ny rapport liten rolle. Tvilen er etablert. Og tvilen skal komme tiltalte til gode».
Slik taler jussen. Løpet er kjørt, som vi skjønte på Riksadvokaten, som sitter som en grå eminense i retten hver dag. Da kritikken bare fortsatte, ble aktoratet ergerlig. Hva skjedde? Jo i retten så vi galskapen, men ikke alle så den som utilregnelig. Da oppsto en ny strategi: Tiltalte må spille frisk! Må ha lurt alle som har fulgt ham opp, lurt de to nye sakkyndige. Så liten ble nå tiltroen til psykiatrien, den tiltroen som få måneder tidligere var urokkelig.
Jo flere vitner som denne uken konkluderte «ikke psykotisk», desto oftere møttes riksadvokaten og aktorene i pausene.
Utfallet i saken betyr ikke så mye for meg. Så lenge veien dit føles rett.
Og den veien føles nå skjør som en morken hengebro.
Rapport 1 ble «godkjent» uten vesentlige bemerkninger av Den rettsmedisinske kommisjon. La oss høre hvordan de vitnet:
Kommisjonsleder Tarjei Rygnestad først. Da han snakket var det som om systemet raknet med ham. Mannen sa at kommisjonen var så enig at de tvang seg til å spille rollespill for å mane frem kritikk.
- Det var ingen uenighet. Alle var enige. Alle må jo være enige, sa han.
Han ble presset. Han svarte famlende arrogant, sa han ikke skjønte spørsmålene. Det var som om han hadde investert for mye i noe, og derfor ville falle av kritikk.
Så kom Karl Heinrik Melle, lederen i kommisjonens Psykiatrisk gruppe, og vondt ble verre:
Han sa om møtet da de godkjente rapport 1 at alle de syv trodde tiltalte var psykotisk ut fra premissene i rapporten. Så sier han plutselig at han ble irritert av rapporten. Det var «premiss, BANG, psykotisk.» Han ønsket mer utspørring, for det var ikke lett å lese om det er virkelighetsbristende (psykotisk). Vi fant ikke, sier han, entydige bisarre vrangforestillinger, ikke neologismer (selvlagde ord), og hva er paranoid og hva er rasjonelt som kriminell? Alt ble jo tolket som altomfattende vrangforestillinger. Men de kan jo ha tolket ekstrem ideologi som psykose.
Så spør han seg selv: - Hvorfor har vi da ikke bemerkninger? Når vi er kritiske? Vi så det ikke som vesentlige innvendinger.
Og nå sitter folk i retten og måper. Hva er det han sier? Da våkner dommerne.
Dommer: Forstår jeg deg rett at dere ikke fant neologismer og ikke fant bisarre vrangforestillinger?
Melle: Ja, men...
Dommer 2: Men fant dere grunnvilkårene for paranoid schizofreni oppfylt i rapporten?
Melle: Ehh. Det er spesielle ting ved denne personen som peker i den retning.
Slik fortsetter det. Likevel skrev de til retten: «ingen vesentlige bemerkninger».
Og derfor mente aktoratet det var tøv å oppnevne nye sakkyndige. Dette foregår altså i den verste straffesaken av dem alle. Hva som skjer i sakene offentligheten ikke er interessert i, kan man bli svimmel av å tenke på.
Hva oppstår? Tvil. Tvil på hele systemet.
Bak Melle sitter riksadvokaten, selve Herr Tvil. Ansiktet hans ser ut som Dorian Grays på sine siste dager.
Alle er bundet sammen i skråsikkerheten som fører til juridisk tvil.
Ingen tvil
Så velter de inn, psykologene, psykiaterne, sykepleierne, som ser ham i fengsel. Alle konkluderer: «Ikke psykotisk», men med personlighetsforstyrrelser (tilregnelig).
En av dem, en psykolog som har hatt 20 samtaler med tiltalte, spørres om hvorfor tiltalte har tonet seg ned etter rapport nr 1.
- Jeg tenker at han spiller en rolle i retten. Som ikke er slik vi ser ham utenfor retten. Jeg tror han var høy på seg selv og sin rolle i første rapport. Hvorfor han har dempet seg? Han innså at han fremsto mer som en tegneseriefigur enn en fascistisk lederfigur.
Aktor: Tror han Knights Templar finnes? (altså: vrangforestilling)?
Psykologen: Han sier det finnes, men jeg tror han lyver. Jeg tror han lager spenning og frykt rundt det som ikke kan etterprøves. At han vil gjøre både seg og operasjonen større og mer forlokkende.
Aktor spør om hans «rett til å drepe». Tiltalte tar ordet: «Retten til å drepe? Jeg viser ikke nåde overfor kommunister». Og angående empatisvikt: Det læres bort til soldatene på Rena hver dag.
Og her sitter vi. Hvem er han som drepte 77?
En annen psykolog som har samtalt mye med tiltalte får spørsmål om den psykologiske drivkraften bak 22. juli. Bli en helt, svarer hun, bli stor. Få til noe det står om i historiebøkene og i mediene. Og det har han fått til. (Stillhet). Så sier hun at hun forstår all forvirringen rundt drapsmannens psyke.
Fagdommer Arne Lyng griper ordet: Har du noen gang vært i tvil om han er psykotisk eller ikke? Nei, svarer hun. Jeg har ikke det.
Så sier Lyng: Er det diagnosen i rapport nummer én som skaper problemet her?
Hun bekrefter det.
Tvilens utgangspunkt. Riktig eller ikke: Den kaster lange skygger nå.
Ingen tvil
Det ble gjort tvangsmessig observasjon av tiltalte i 21 dager. Teamet besto av 18 mennesker med i snitt 21 års erfaring i psykiatrien. De skulle se etter psykotiske symptomer, IKKE diagnoser. For å unngå bekreftelsesfellen. 16 av dem fant ingen psykotiske symptomer. Én var usikker.
Aktors spørsmål om utilregnelighet har nå skrumpet inn til to: Hva om han skjuler psykosen og at riddernettverket og hans «rett til å drepe» er vrangforestillinger? Som Husby og Sørheim torsdag konkluderte med at er vrangforestillinger. Men man kan også spørre seg: Hvis han innrømmer at Kniights Templar var løgn eller oppdiktet, og at han ikke mente å ha rett til å drepe: Hva er han da? En morder.
Aktor: Hva er muligheten for at han har skjult psykosen for dere?
Psykiateren: Meget små, Ifølge loven skal vi klare å se symptomer på ti dager. Vi fikk 21.
Aktor: Dersom Knights Templar-nettverket og hans rett til å drepe er vrangforestillinger, hvordan avsløre det?
Psykiater: Det er vanskelig å si noe om dette når politiet ikke har klart å bevise at Knights Templar ikke eksisterer. Men selv om det er en vrangforestilling, er det ikke nok til psykose.
Da de selv ikke klarte å bevise at nettverket ikke fantes, gjenstår kun tvilen. Den har de til nå jaktet på. Nå virker det som om aktor gir opp. De stirrer tomt ut i rettssalen.
Psykiater Randi Rosenqvist, som har jobbet 35 år i psykiatrien, har hatt samtaler med tiltalte i fengsel. Hun har aldri funnet ham psykotisk. Men hun innrømmer noe interessant. Da hun hørte om angrepene, tenkte hun: Det krever for mye logisk tenkning til å få til dette. Den pågrepne kan ikke være psykotisk. Så sier hun: De meninger man først gjør seg, har en tendens til å bli.
Ligger kjernen her? Hun står jo selv på sin første tanke. Sakkyndigpar 1 står på sitt. De er fasttømret.
Det tiltalte gjør og sier er fjernt, sært og ekstremt, sier Rosenqvist, men det er mange sære mennesker i verden, tiltalte er ikke verre enn de som skal frelse verden politisk eller religiøst. Men legger hun til: Det er lite forskning på når ekstreme forestillinger glir over til psykose.
Eller som vitnet, psykologiprofessor Svenn Torgersen sa: Jeg har tenkt på et problem retten har. Dere snakker forbi hverandre. Det lages kriterier for båsen «normalitet». Det er umulig. Normalitet er så mangeartet. Du kan aldri lage kriterier for ikke-psykose. Det blir absurd.
- Enhver religion har enkeltstående bisarre ting, sier han, hvorfor sier vi ikke at de er psykotiske? Dette er uhyre viktig. Fordi forestillingene deles av mange. Psykotiske kan tro at verden går under fordi de selv har gjort noe galt. Men det er ikke psykotisk å ville redde verden fra å bli knust.
Forsvarer spør om han har sett tegn på psykose. - Nei, svarer han.
Holden ser ned. Engh rett ut i lufta.
Ingen tvil
Fredag. De to sakkyndige utspørres og svarer: Vi ser kun klinisk på ham. Og det var dette vi så, gjentar de. Hvorfor ser ikke andre psykosen? Det kan vi ikke si noe om. Vi snakker om det vi så. Det er vanskelig å vurdere i psykiatrien. Det er så få objektive funn. Men vi snakker om det vi så. Og for oss er det umulig å overse. Han flyter over av symptomer, sier de.
Det de så. Skjønn. Vår mening. Vi har lagt til grunn. Vi så.
Alt forklares med et sett av vrangforestillinger, som hans «rett til å drepe», forankret i en vrangforestilling om Knights Templar. Alle brikkene faller på plass. Alle spørsmål pareres med dette. Han renner over av symptomer.
Å diskutere mot noe usynlig, som mentale vrangforestillinger, er umulig. Og her står vi fredag ettermiddag.
Det er nå det gjelder å styre seg, være lett på foten. Men det klarer jeg ikke. Hva er dette for noe? Skal to par øyne med et eget blikk på paranoid schizofreni bli vekten i denne saken? Ja. Kan det være så enkelt? Ja. De kan til og med ha rett. De kan være geniale. Det betyr ikke så mye.
Det føles bare skjørt, så altfor skjørt. Det er ingen tvil.
Spesial
Slik rammet 22.juli
Hver uke, ett ord
Kjetil Østli om rettssaken
De sakkyndige
Psykiater-rapportene
Nyhetsgrafikk
